– At det fins minoritetsungdom som ikke tør leve fritt eller utsettes for æresrelatert vold er ikke fordomsfullt. Det er harde fakta

Debatten om forskjellene mellom Ullern og Bjørnholt videregående skoler er viktig, fordi den handler om mer enn bare skolemiljøer. Den berører grunnleggende spørsmål om sosial kontroll, kultur og hvilke utfordringer ulike ungdomsgrupper faktisk står overfor.

Når jeg peker på disse forskjellene, er det ikke for å skape splid, men for å synliggjøre realiteter som mange helst vil unngå å snakke om.

DEBATT

Ullern-debatten: – Det er merkelig å se en minoritetsrådgiver med så mange fordommer mot den minoriteten han ønsker å gi råd til

Arshad Jamil har valgt å svare på min kronikk. La oss ta en grundig gjennomgang av hans påstander – og hva som faktisk er realiteten.

1. Erfaring gir innsikt, ikke fordommer 

Jamil finner det «merkelig» at jeg, som tidligere minoritetsrådgiver, har «så mange fordommer» mot den gruppen jeg har jobbet med. I ti år har jeg arbeidet med ungdom utsatt for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Denne erfaringen gir meg innsikt i temaet, ikke en grunn til å diskvalifiseres fra debatten.

Å redusere ubehagelige fakta til spørsmål om fordommer eller motiv, skaper ikke en konstruktiv samtale – tvert imot, det hindrer oss i å ta viktige utfordringer på alvor.

2. Misforståelser om sosialt press versus fysisk trussel

Jamil anklager meg for å bagatellisere alvorlige problemer som voldtekter og drikkepress. Hvor i min tekst finner han dette? Ingen steder. Hadde han kunnet sitere meg på dette, ville han gjort det. Men slike sitater eksisterer ikke.

Jeg påpeker en enkel realitet: Sosialt press er ikke det samme som fysisk vold og trusler. Det er en vesentlig forskjell mellom å føle seg utelatt fra en fest og å bli truet med vold for å delta. Å insinuere at disse problemene er identiske, som Jamil gjør, er en grov forenkling.

DEBATT

– Er press på vestkanten sammenlignbart med trusler på østkanten

3. Kulturens betydning – en ubehagelig sannhet

Jamil avfeier mine poenger som fordommer. Men for hvem? Ikke for de ungdommene som lever med de realitetene jeg beskriver.

Fakta er klare: Ungdom med muslimsk bakgrunn er overrepresentert blant dem som utsettes for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold i Norge. Dette er ikke mine personlige meninger, men statistikk fra IMDi og Bufdir.

Å ignorere kulturens og religionens rolle i dette er å blinde seg selv for virkeligheten. Hvis kultur og religion er irrelevante, hvorfor ser vi da:

• Hjelpelinjer overbelastet av minoritetsungdom som ikke tør leve fritt?
• Flere drapssaker i Norge knyttet til æresrelatert vold, alle med lignende kulturell bakgrunn?

Dette er ikke fordommer, men harde fakta.

Eivind Trædal (MDG) utsatt for sensur: Innlegg om Kanye West og hakekors ble for drøy kost på Facebook

4. Falsk ekvivalens hjelper ingen

Jamil ønsker å fremstille det som om alle ungdommer i Oslo møter de samme utfordringene. Men realiteten er annerledes.

På Ullern handler press om status, karakterer og prestasjoner – ubehagelig, men ikke livstruende. På Bjørnholt kan du bli truet på livet for din identitet eller hvem du elsker – og dette skjer.

Å late som om disse problemene er likeverdige, hjelper ingen. Det undergraver de alvorlige utfordringene enkelte miljøer står overfor og hindrer oss i å finne effektive løsninger.

5. Når moralisme overgår realisme

Jamil ønsker at vi skal tro at kultur og religion er uvesentlige. At det å nevne æreskultur er fordomsfullt.

Men fortell det til jenta som må skjule kjæresten sin for å unngå vold. Fortell det til gutten som blir kastet ut av familien fordi han er homofil. Fortell det til de som lever med trusler fra egne slektninger, ikke fordi de har gjort noe galt, men fordi de ønsker å leve som vanlige norske ungdommer.

Skarp reaksjon etter avisartikler om Ullern og Bjørnholt: – Skolene settes opp mot hverandre

Når ideologi overskygger virkeligheten, er det de mest sårbare som lider.

6. Til slutt, Jamil: Hva er egentlig ditt poeng?

Hvis Jamil virkelig mener at alle problemer er like alvorlige, hva foreslår han som løsning? Skal vi eliminere karakterpress i Oslo Vest for å forhindre tvangsekteskap i Oslo Øst? Skal vi unngå å diskutere negativ sosial kontroll fordi det gjør noen ukomfortable?

Eller handler dette om en refleksmessig trang til å beskytte egen gruppe, uansett konsekvenser?

Hvis han virkelig ønsker å hjelpe minoritetsungdom, bør han kanskje begynne med å lytte til dem, i stedet for å bagatellisere deres problemer.