– Er press på vestkanten sammenlignbart med trusler på østkanten

VGs Shazia Majid tar oss med inn i en virkelighet der fasaden skjuler noe annet. Hun besøker Ullern videregående skole og avdekker et miljø der presset om å passe inn skaper angst og usikkerhet. Karakterpress, sexpress, drikkepress og utseendepress – alt underlagt et rigid sosialt hierarki.

Men Majid stopper ikke der. Hun trekker en linje til Bjørnholt videregående skole, der utfordringene angivelig er av en annen art: «De sliter ikke med østkant-problemer som vold, knivstikkinger, hijabpress og homohets – slik tilfellet er på Bjørnholt videregående skole, som jeg besøkte i fjor høst.» Likevel insisterer hun på at problemene på Ullern er sammenlignbare.

Funksjonshemmede Oslo-elever møter låste heiser: – Mens nøkkelkortet må hentes i 2. etasje

Jeg måtte lese dette to ganger. Hva er det egentlig som forsøkes sagt her? At presset på vestkantskoler er like problematisk som vold og trusler på østkanten? At sosialt hierarki og merkepress er sammenlignbart med knivstikking og religiøs tvang?

Dette er ikke bare et perspektiv. Det er en fordreining av virkeligheten.

Hva er negativ sosial kontroll

Det er en farlig utvikling når et begrep som negativ sosial kontroll vannes ut til å omfatte ethvert ungdommelig gruppepress. Negativ sosial kontroll har alltid vært forbundet med systematisk undertrykkelse, gjerne forankret i klankultur og æreskodekser – ikke med hvorvidt man føler seg utenfor på fest.

Når vi utvider definisjonen til å inkludere de som ikke får plass på den «kule» delen av skolegården, reduserer vi alvoret i de skjebnene som faktisk lever under ekstrem kontroll – de som frykter represalier fra egen familie, som tvinges inn i ekteskap, eller som risikerer vold for å leve som de ønsker.

Ansatt på Nydalen-hotellet trodde kokain og stor pengesum i romsafe var gjenglemt av gjest

Kulturens rolle kan ikke ignoreres

Det er på tide å si det rett ut: Vi kan ikke forstå ulikhetene i utfordringene ved Ullern og Bjørnholt uten å anerkjenne kulturens rolle.

På Ullern navigerer elevene innenfor en norskkulturell kontekst, der status og press handler om prestasjoner og sosial anerkjennelse. Det er tøft – men det er ikke farlig.

På Bjørnholt er virkeligheten en annen. Der handler hierarkier ofte om makt i langt mer bokstavelig forstand. Der skaper klanlojalitet og æresbegreper frykt.

Ja, sosioøkonomi spiller en rolle, en liten rolle. Men det er ikke lav inntekt som får ungdom til å feire terrorister eller trakassere homofile. Det er verdier. Og hvis vi ikke tør å snakke om det, feiger vi ut.

Ekskludering eller kontroll?

Majid skriver at minoritetsjentene på Ullern isolerer seg fordi de føler seg utenfor. Jeg har jobbet lenge nok med interkulturelle utfordringer til å vite at slike utsagn sjelden har en enkel forklaring.

Er det de hvite elevene på Ullern som aktivt ekskluderer dem? Eller handler det om at disse jentene – på samme måte som mange jenter i Oslo øst – lever under strenge regler fra egne miljøer?

Hvor mange av dem får egentlig lov til å delta sosialt på lik linje med andre elever? Hvem overvåker dem? Hvem setter grensene for hvor mye de får «bli en del av Ullern»?

Dette spørsmålet besvares ikke i Majids reportasje – kanskje fordi svaret er for ubehagelig.

Hva er verst?

Det sies at man ikke bør rangere lidelse. Det er en fin tanke. Men når Majid setter problemene ved Ullern og Bjørnholt side om side, er det umulig å ikke gjøre nettopp det.

Når noen blir utestengt fra en fest på Ullern, er det vondt. Når noen får et knivblad mot halsen på Bjørnholt, er det livstruende. Når noen gruer seg til neste prøve, er det stressende. Når noen gruer seg til neste møte med storebror, fetter eller gjengen utenfor skolen, er det frykt.

Islamfiendtlige SIAN planlegger markering ved Stortinget på minnedag for massedrap på muslimer

Så ja – noen problemer er faktisk verre enn andre.

Falsk balanse tjener ingen

Majids skoleportretter kunne vært en anledning til å vise nettopp hvor ulike utfordringene i Oslo-skolene er – og hvorfor de krever helt forskjellige løsninger. I stedet forsøkes det å likestille dem, som om de bare er to sider av samme sak.

Men det er de ikke. Og hvis vi skal ta de virkelige problemene på alvor, må vi tørre å si det høyt.