— Jeg sier det som det er: Nasjonalmuseet er vakkert!

Forrige uke skrev jeg en liten tekst, inspirert av Oslos store revystjerne Einar Rose og sangens hans «Bare ta å riv det ned».

Sangen er en morsom og ironisk klagesang, en revyvise skrevet den gang Einar Skavlan overtok som teatersjef for Nationaltheatret i 1928. Rose synger om å rive ned Nationaltheatret og alt annet som står i veien for at folk kan kose seg i byen vår.

Jeg vil anbefale alle med kjærlighet til Oslo å lytte til sangen. Strålende melodi og morsom tekst.

• Les også: – Bare ta å riv det ned! Oslo var mye bedre før

Klagingen dyrkes

Teksten min sist uke var også ironisk, og definitivt spiss, som en betraktning over hvordan det klages så mye om alt som skjer og er så galt i Oslo i dag.

Det klages over at bilene blir borte, over alle nye bygg som kommer, om alt det gale politikerne gjør, og om alt som er galt i byutviklingen av Oslo.

Denne klagingen foregår mest i sosiale medier, og forsterkes av enkelte stemmer. Klagingen dyrkes i deres ekkokammer.

Jeg skal være den første til å innrømme at ikke alt er perfekt i byutviklingen. Veldig mye kunne vært gjort mye bedre. Hvorfor ikke engasjere seg i dette arbeidet? Hvorfor ikke heller forsøke å påvirke til det bedre, enn hele veien kritisere alt og dyrke klagingen?

En negativ spiral

Mitt store ankepunkt, og grunnen til at jeg også skrev teksten sist uke, er at klagingen tar overhånd. Det blir en negativ spiral, selvforsterkende gjennom sosiale medier, der det som er bra glemmes. Det blir ingen utvikling eller forbedring.

Oslo har de siste 15-20 årene vært gjennom en rivende utvikling. I Bjørvika, der vi før hadde trafikkmaskin, verft og lukket havnevirksomhet, er det nå en helt ny, åpen og levende bydel. Fjordbyen Oslo er unik, på globalt nivå.

Jeg kjenner ikke til noen andre byer som har en kobling med fjorden og vannet som er så fantastisk som i Oslo. Og snart kommer også Grønlikaia og Filipstad, som bare vil forsterke dette ytterligere.

Det er mange, mange år siden vi alle var enige om at bilene må prioriteres ned. At byen skal være tilgjengelig er selvsagt viktig, men det er ikke bilene som skaper bylivet. Det er folk. Oslo sentrum er unik, i forhold til både København og Stockholm, i at det er et sentrum folk elsker og liker å gå i. Det må styrkes.

Verden kan inspireres av Oslo

Oslo har alle forutsetninger for å kunne bli en by hele verden kan la seg inspireres av. Det er en by som har fått tilbake selvtillit, energi og stolthet.

Og i 2024 er det 100 år siden Oslo fikk tilbake sitt historiske navn – 400 år etter at byen brant til grunnen og den nye byen, Christiania, ble startet gjenoppbygget rett bak Akershus festning. Vi har enormt mye å kunne vise frem i 2024, og vi burde kunne vise frem mer.

Vi har alle forutsetninger for også å kunne gjøre mer av byen tilgjengelig for flere, for å bruke gater, plasser og byrom bedre enn vi gjør i dag.

«Nam!», sier jeg.

I min tekst var ironiseringen av det nye Nasjonalmuseet bare ett av flere eksempler. Jeg står dog ved at jeg syns det er et fantastisk vakkert bygg. Det syntes jeg ikke da jeg så tegningene første gang.

Men, etter å ha fulgt utviklingen og nå også sett det ferdige bygget, benken foran ut mot Brynjulf Bulls plass, gården bak Vestbanebygget, og hvordan bygget danner en strålende bakgrunn for Vestbanen, syns jeg det har blitt nydelig.

Det er også helt fantastisk å se hvordan Lyshallen gir en varme og utstråling på kveldstid. Og den visuelle identiteten er også solid. «Nam!», sier jeg.

Alle må ha lov til å mene

Dette er min mening. Det som gleder meg, er at veldig mange har samme oppfatning. De er glade i bygget, i byggene, i Oslo. Hvorfor ikke la dem få lov til å ha sin mening, som meg? Min sannhet er akkurat like god som andres sannhet. Og, så respekterer jeg at andre har andre meninger. Alle skal ha lov til å mene.

Men, andre får ikke lov til å påta seg retten for å eie sannheten, slik Arkitekturopprøret påstår. De eier ikke sannheten, bare fordi de har noen tusen følgere på Instagram. De eier ikke sannheten, fordi flere i en undersøkelse sier de liker gamle bygninger mer enn nye bygninger.

Spør du analytikere og forskere vil du stort sett få vite at det er iboende i den menneskelige natur å foretrekke det du allerede kjenner til. Alt nytt er per definisjon ukjent, og derfor utrygt. Mye må vennes til. I designutviklingen hadde en rekke nye design aldri sett dagens lys om du hadde spurt om de foretrekker det gamle eller det nye.

Nasjonalmuseet er vakkert!

Min sannhet er akkurat like god som andres sannhet. Min sannhet er at Nasjonalmuseet er vakkert, og jeg sier det som det er.

Jeg tror også det nye Nasjonalmuseet vil vokse på oss alle, litt slik Oslo rådhus vokste på mange etter åpningen i 1950. Nå er Rådhuset ett av våre aller kjæreste bygg.

Nasjonalmuseet står der. Det er jeg glad for. Bruk det!