Mange har spurt meg om hva jeg mener om den siste tids debatt om barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet og om jeg kan skrive noe om den. Ja, selvfølgelig, men bidraget mitt var ment å være noe annerledes enn hva det nå blir.
Etter å lest kronikken til Sylvi Listhaug og Stortingsrepresentant Erlend Wiborg må det nesten bli slik.
Selv om dette burde være en selvfølge, vil jeg likevel bare si: Kriminalitet er alvorlig. Uansett om vi snakker om kriminalitet begått av barn og unge eller om gjengkriminalitet. Likevel er ikke dette samme type kriminalitet. Tilnærmingen for håndteringen av disse må derfor være ulik.
Unngå generaliseringer
For noen dager siden skrev jeg en slags oppfordring om å ikke generalisere og kollektivt ansvarliggjøre. Ansvarliggjør dem som utviser ugreie holdninger og/eller som begår kriminelle handlinger, uansett om vedkommende heter Ola eller Ali.
Dessverre er tilnærmingen og bidraget til Listhaug og Wiborg nettopp generalisering og kollektiv ansvarliggjøring. Absolutt ingen er tjent med en slik selektiv tilnærming.
Listhaug er i denne sammenhengen ingen hvem som helst. I Erna Solberg-regjeringen var Listhaug en av Fremskrittspartiet åtte (!) justisministere. Det var på denne tiden at en guttegjeng gikk fra å nettopp være en gjeng med pøbler til å utgjøre et av landets tyngste kriminelle miljøer.
For å forenkle og fordumme debatten kunne man sikkert ha plassert ansvaret ene og alene på Solberg-regjeringen og Listhaug, da dette skjedde på deres vakt, men det er ikke så enkelt. Tvert imot. Det er sammensatt og komplekst.
Likevel forsøker Listhaug og Wiborg å late som om dette er enkelt, og det enkleste er da å knytte barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet til innvandring og integrering, samt å legge til at de er de eneste som har mot til å snakke om dette, mens alle andre legger lokk på debatten.
At det ikke snakkes høyt om disse temaene, er feil. Å etablere et slikt narrativ kan faktisk også være farlig.
Urettferdig mot innvandrere
Vi lever tross alt i en utfordrende tid med misnøye, polarisering og splittelse. For å finne de beste løsningene så trenger vi kunnskap, ikke anekdoter eller, i verste fall, bevisst feilaktige påstander.
Vi vet mye om hva sosioøkonomiske faktorer, arv og miljø, marginalisering og utenforskap betyr i denne sammenhengen. Å utelukke kultur og religion som faktorer ville vært useriøst. Vi trenger mer kunnskap om årsakene, herunder også forskning på hvilken rolle kultur og religion spiller.
Å forklare kriminalitet kun med innvandring, og fremstille dette som en slags fellesnevner, når det er en svært liten andel av innvandrere som utviser ugreie holdninger eller begår kriminalitet, er svært urettferdig mot den store majoriteten.
Innvandrere flest er lovlydige
Det store flertallet av innvandre og deres etterfølgere er lovlydige borgere. Dette er ubestridt faktum. De som utviser ugreie holdninger eller begår kriminalitet gjør ikke det fordi de er innvandrere.
Derimot kan det være en del av årsaksforklaringen sett opp imot tilpasning og integrering. Ingeborg Skjærvø og Anne Bukten har skrevet en faktabasert innlegg om dette temaet:
«Men når vi ser på barn som fengsles, finner vi at disse i svært stor grad har kjennetegn på økonomisk og sosial ustabilitet.
• To av tre har levd under fattigdomsgrensen året før fengsling.
• To av fem har som barn flyttet tre ganger eller mer.
• Én av tre har hatt en forelder som har vært fengslet i den samme 20-årsperioden.
• To av tre har hatt tidlig kontakt med rettsvesenet i form av tiltaler som er henlagt fordi de var under kriminell lavalder.
•To av fem har innvandrerbakgrunn.»
Selv om sosioøkonomiske faktorer, som de overnevnte, ikke passer inn i narrativet til Listhaug og Wiborg, så er det ikke mulig å komme unna disse.
Tidlig innsats har blitt en klisje
'Tidlig innsats' har blitt en klisje. Dette begrepet må fylles med reelt innhold. Innsatsen må starte lenge før skolen. Den må begynne så tidlig som i barnehagen. Hvis vi skal nå de som virkelig trenger det, må barnehagen finansieres gjennom skatteseddelen, akkurat slik som grunnskolen, videregående og høyere utdanning.
I skolen må vi sørge for at laget rundt eleven jobber helhetlig. Andre offentlige tjenester, som barnevern og NAV må være tettere på. En annen kjepphest er at fellesskolen vår faktisk må være en fellesskole. En skole for både de som får det til og dem som trenger drahjelp.
Barnevernets fokus er barnets beste. Det bør være hovedregel, men det må vurderes om man i de mest ekstreme tilfellene også skal ha en slags unntaksbestemmelse hvor også samfunnets beste skal gjøres gjeldende - selvfølgelig med utgangspunkt i barnets beste.
Foresatte må styrkes
Så må vi som samfunn sørge at våre barn og unge har mulighet til å delta i både organisert idrett og annen aktivitet. Dette må skje på deres premisser og med trygge voksenpersoner. Foresatte trenger også flere lavterskeltilbud.
Det er ikke alltid slik at foresatte ikke vil, men noen ganger kan en foresatt legge ned massiv innsats, men likevel komme til kort. Derfor er det viktig med styrking av foresattrollen.
I mange tilfeller har foresatte forsøkt, men ikke klart å oppsøke den nødvendige hjelpen før det er for sent. Det er ikke ett enkelt tiltak som er viktig i det forebyggende arbeidet, men summen av de.
Sommerjobber og gratis skolemat
Gratis skolemat fremfor kutt i eiendomsskatt er et eksempel på valg vi må ta. Skolemat betyr kanskje ikke så mye for de av oss som ordner matpakke, men for dem som har minst og vokser opp i fattigdom, så betyr det mye.
Lofsrud-modellen bør være en modell til etterfølgelse. Her samarbeider skolen, idretten og frivilligheten, og de samme reglene gjelder på tvers av disse. Dette er en modell som har gitt gode resultater, og det er ingen grunn til at man ikke skal satse mer på den.
Sommerjobb-satsingen som startet under Raymond Johansen-byrådet, må utvides til å omfatte flere. Ei heller bør satsingen begrenses til sommerjobber. Sysselsetting og muligheten til å tjene egne penger skaper en tilhørighet til arbeidslivet.
Tettere på barn som begår kriminelle handlinger
Hva gjelder barn og unge som begår kriminalitet, så må vi sørge for at disse får tett oppfølging. Det må tidlig etableres et tverretatlig team og barnet eller ungdommen må få en fast kontaktperson som følger vedkommende opp i det daglige.
Mange av de barna og unge som begår kriminalitet har sjeldent noen trygge voksenpersoner som er rundt dem. På «hotspotsene» barn og ungdom oppholder seg må kommunen gjøres i stand til å stille opp med tilstrekkelige ressurser som står i stil med det antallet barn og unge som er der.
Det oppleves ikke som at dette er tilfellet i dag. Men er en investering på lengre sikt, både i mennesker og samfunnsøkonomi.
Forsøker å etablere et feil narrativ
Listhaug og Wiborg skriver at hvis hvite ungdommer hadde ranet «innvandrerungdommer» så ville dette fått mye større oppmerksomhet. Dette er feil.
Ran av barn og unge skjer over hele byen. Fellesnevneren er hvem som anses som «lette bytter». Det skjer både vest og øst i byen vår. Det henger også sammen med hvem som anmelder slike hendelser.
Det kan være flere årsaker til hvorfor noen ikke anmelder. Blir man frastjålet eller ranet sin mobiltelefon av en man går på skolen med, så er man kanskje ikke så keen på å anmelde. I andre tilfeller kan det hende at foresatte ikke vet hvordan de skal gå fram.
Så er det sikkert noen som ikke har tillit til at saken vil bli oppklart. Selvfølgelig er det trist og alvorlig hvis slike saker ikke blir anmeldt.
Sanksjoner og straff
Vi som samfunn må prøve alt annet enn sanksjoner og straff, før vi tyr til det. Det er dratt noen tydelige linjer opp imot når straff skal benyttes. Akkurat nå er det ingen grunn til at man hverken skal senke den kriminelle lavalderen eller skjerpe straffene.
Regjeringens initiativ til en hurtigdomstol for unge lovbrytere er en viktig endring. Dette kan og bør forenkles ytterligere.
Hvis en ungdom bryter vilkårene fastsatt i en ungdomsstraff, så bør det på forhånd være klart hva rest-tiden i fengsel utgjør samt at det bør være en umiddelbar konsekvens ved brudd, akkurat slik det er på fotlenke.
Ikke nødvendigvis en gjeng
Lykkes vi med å forebygge at barn og unge begår kriminalitet, så forhindrer vi også at vi får (flere) ofre. Selv om barn og ungdom begår kriminalitet sammen, så utgjør ikke disse en kriminell gjeng.
Gjengkriminalitet er noe langt mer alvorlig. Det er kriminalitet satt i system. Ikke nødvendigvis med en formell struktur og med en leder på toppen, men drevet av et profittmotiv.
Gjengene er ofte områdebaserte. Narkotika- og voldskriminalitet er på mange måter kjennemerket. De som begår slik kriminalitet må uskadeliggjøres. Rett og slett fordi den type kriminalitet påvirker et helt område.
De later ofte som de «eier» områdene hvor de har sitt utspring og skaper utrygghet for menneskene som bor og ferdes der, samt næringslivet og andre som forsøker å motvirke deres innflytelse.
De forsøker også skape et narrativ hvor det er «oss» og «dem». Det er liksom dem mot resten av verden, og de prøver aktivt å få med seg andre, gjerne yngre, på denne historiefortellingen. Dette må motvirkes.
Gjengene må stoppes
Politiet må gis de nødvendige ressursene og verktøyene som trengs for å følge gjengene og sørge for at de blir ansvarliggjort for sine handlinger. Verdier som er ervervet via kriminalitet må tas fra dem.
Etterforsking og oppklaringen av kriminalitet er helt sentralt også i kampen mot gjengkriminalitet. Styrking av politiet må ikke bare begrenses til dette. Det er viktig at politiet er til stede på de arenaene som er nødvendig ut fra et politifaglig perspektiv, ikke ut fra ressurser. Og selvfølgelig i et forebyggende perspektiv.
Samtidig må storsamfunnet aldri vike i møte med gjengene.
Vi vet av erfaring at hvis man går hardt inn i et område eller mot en gjeng, så oppstår det et vakuum. Dette vakuumet er det mange som ønsker å fylle - og det er her de forebyggende tiltakene virkelig kommer til nytte.
Ser man antydninger til at et nytt kriminelt miljø er i ferd med å etablere seg, må det tas grep umiddelbart. Man kan i hvert fall ikke vente og nesten håpe at det går over av seg selv.
Fengsel må være endringsarena
Personer som har begått kriminelle handlinger må gis en reell mulighet til å leve livet på annen måte. Fengslene må være en endringsarena. Her må det legges opp til bedre samhandling mellom politi og kriminalomsorgen.
I fengsel må kriminalomsorgen utarbeide et mer spisset opplegg for gjengkriminelle.
Det trengs rett og slett en helhetlig og langsiktig satsing hvis vi som samfunn skal klare å motvirke gjengkriminalitet eller at barn og ungdom begår kriminalitet.
