Lenge
har jeg visst at Oslo politidistrikt kan komme til å bli hardt rammet av
streik, men jeg har ikke visst hvilke ansatte som vil bli tatt ut. Jeg har
skjønt at streiken kan komme til å påvirke barna og meg, selv om jeg ikke vet
hvordan eller i hvilket omfang.
Denne
usikkerheten og utryggheten har vært vond å bære, og det har ført til at jeg
igjen har fått det som kalles traumeaktivering.
Det
er ikke rart at kroppen min reagerer på kjennskap om en mulig omfattende
politistreik. Jeg har lenge tenkt at jeg burde ta kontakt med politiet for å
fortelle om fortsettelsesvold. Hovedgrunnen til at jeg i så lang tid ikke har
fått det til; jeg er redd for at det skal gjøre vår situasjon enda farligere, blant
annet på grunn av kapasitetsutfordringene i politiet.
Nå
viser det seg at min frykt har vært høyst reell. Den har ikke vært ubegrunnet.
Lønnsoppgjøret i politiet bekrefter det jeg har kjent på: Det går ikke an å
stole på at politiet i sin helhet fungerer operativt når man trenger det.
Ble hindret av min voldsutøver
Jeg
blir rett og slett sint på meg selv for at jeg i det hele tatt har tenkt tanken
på at det kan være klokt å ta kontakt med politiet.
Streiken
viser at det når som helst kan oppstå en situasjon som gjør at slik kontakt i
stedet blir farlig på grunn av manglende kontinuitet og dekning i politiets
arbeid. Min voldsutøver vil jo ikke at jeg skal si fra om det vi blir utsatt
for.
Det
er et betydelig gap mellom antall mennesker som oppgir å ha vært utsatt for
vold og antallet som kontakter politi og helsevesenet om vold.
For
min del skyldtes fravær av slik kontakt først at jeg ble hindret av min
voldsutøver, men jeg har etter hvert også vært redd for å ikke bli trodd, bli
tatt på alvor og for å få enda mer traumeaktivering. Min største frykt er at en
vond og vanskelig situasjon blir enda verre ved slik kontakt.
Jeg er ikke alene
Jeg
er ikke alene om å ha slik frykt på grunn av svikten og den manglende
forutsigbarheten i systemet. På denne måten kan risikoen for en omfattende
politistreik i seg selv ha en langsiktig, negativ effekt på voldsutsattes
mulighet til å klare å ta kontakt med politi og helsevesen, og utgjør dermed en
betydelig fare for liv og helse.
Et
av de viktigste tiltakene for å hindre ny vold, inkludert drap, er rask og god
etterforskning. Når så mange politijurister kan komme til å streike får det
selvfølgelig konsekvenser for oss voldsutsatte som har behov for at sakene våre
blir tatt på alvor, at etterforskning i det hele tatt blir initiert og saken
snarest ferdig etterforsket og ført for retten.
Politijuristene
avgjør vesentlige forhold i den enkelte sak; om etterforskningsskritt i det
hele tatt skal bli foretatt eller om saken skal henlegges, hvilke
prioriteringer som skal gjøres underveis og om en sak skal tas til retten eller
ikke.
Når
politijurister ikke er på jobb, øker sannsynligheten for at våre voldsutøvere
og andre lovbrytere går fri.
Jeg er bekymret
Ingen
andre enn politijuristen kan endre et vedtak som er fattet. En politijurist i
streik kan ikke omgjøre et vedtak som allerede er fattet. Hvis politijuristen
for eksempel ved en feil har henlagt en sak, vil den sannsynligvis ikke bli
gjenåpnet så lenge streiken varer.
Jeg
er bekymret for at disse sakene ikke vil få en forsvarlig vurdering og bli tatt
opp igjen når streiken er over. Det fremstår mer sannsynlig at de vil drukne i
arbeidsmengden som hoper seg opp.
Opphold
og avbrudd i etterforskning kan føre til at viktige bevis går tapt. Det kan
føre til at vitner glemmer, fortrenger eller blir utsatt for påvirkning, et
vakuum våre voldsutøvere kan utnytte.
Streiken
kan komme til å påvirke rettslige prosesser også. Politiansatte og andre
fagpersoner som skal vitne i rettssaker har fortsatt en lovpålagt plikt til å
vitne i retten, selv om de er i streik.
De
kan derimot ikke gå inn i sitt eget arbeidsmateriale så lenge de er i streik,
og aktoratet kan ikke ha forberedende samtaler med dem før rettssak. Streikende
politiansatte kan heller ikke bruke tid på forberedelser til sitt vitnemål.
Kanskje
blir noen av disse sakene utsatt, noe som vil føre til at andre saker kommer
enda lenger bak i rettskøen. Med svekket vitneførsel øker sannsynligheten for
at voldsutøvere og kriminelle kan gå helt eller delvis fri om sakene blir for
dårlig underbygget i retten, eller de kan få strafferabatt om sakene deres
trekker ut i tid.
Får alvorlige følger
Tiden
en etterforskning og eventuell rettsprosess tar er ikke uvesentlig for oss
voldsutsatte. Forlengede juridiske prosesser
får alvorlige følger.
Voldsspiraler
kan lettere fortsette, og vi kan få økt traumeaktivering eller -reaktivering
som følge av belastningen utsatt etterforskning gir. For enkelte kan det for
eksempel føre til alvorlige traumereaksjoner som gjenopplivning av traumene.
Reaksjonene
kan bli så sterke at det er som om overgrepene skjer igjen. Det er også risiko
for utvikling av nye traumerelaterte tilstander som følge av merbelastningen
uforutsigbarheten i politiet skaper.
Traumebehandling
Mange
behandlere mener det er nødvendig med nok stabilitet for å gjennomføre
traumebehandling av sine pasienter. Traumebehandling avventes derfor som oftest
til eventuelle straffesaker er ferdig etterforsket og ferdig behandlet i
rettssystemet (om de kommer så langt).
Tilsvarende
gjelder barnefordelingssaker med voldsutøver. Uten verktøyene traumebehandling
gir, kan ulike reaksjoner bli drivere for nye traumerelaterte tilstander,
somatiske og psykiske.
Det
er ulovlig å sette en person i en situasjon med et slikt nivå av smerter og
plager med den hensikt å fremskaffe informasjon. Den riktige terminologien
ville da vært tortur… Hvorfor er det da så utbredt akseptert at man kan
hensette oss voldsutsatte med denne typen merbelastninger?
Har ikke fått forsikringer
Forebyggende
og avdekkende arbeid er komplekst, og innebærer et viktig samspill mellom ulike
avdelinger i politiet. Når det blir enda større kapasitetsutfordringer på
etterforskningssiden, får det også følger for andre instanser i politiet som
skal jobbe forebyggende.
Jeg
er bekymret for at psykologer, tannleger og leger, som har vesentlige roller i
det tverrfaglige oppfølgingsarbeidet til RISK (forebyggende avdeling i
Oslo-politiet som skal hindre vold, inkludert drap) også blir tatt ut i streik.
Jeg har ikke fått noen forsikring om at det ikke vil skje.
Streiken
sammenfaller i tid med flere utfordringer som rammer voldsutsatte mest. Den
viktige RISK-modellen er planlagt rullet ut i hele landet innen 2028, og Oslo
Politidistrikt har hatt en vesentlig rolle i utviklingen av den.
Vil
denne planen nå kunne bli forsinket, fordi nøkkelpersoner kan bli tatt ut i
streik? Hva med arbeidet med den såkalte samtykkeloven og krisesenterlova? Blir
dette viktige arbeidet forsinket, vil preventive og beskyttende virkninger av
endringene også komme senere.
Fare for liv og helse
Å
streike er en lovfestet rett jeg har stor respekt for, men i enhver
arbeidskonflikt har partene ansvaret for at konflikten ikke går utover liv
eller helse til 3. personer. Det gjør meg bekymret når ingen sentrale instanser
ytrer noen bekymring for 3. parts liv og helse, heller ikke partene i
arbeidskonflikten.
Statens
Helsetilsyn har ansvaret for å vurdere om arbeidskonflikter kan medføre fare
for liv og helse, og skal sende konsekvensvurderinger direkte til
Statsforvalteren i det enkelte fylke, men det er ikke åpenhet om vurderinger er
gjort og eventuelt hvilke. Det trygger ikke meg.
Når
det nå ropes ut at samfunnets viktigste voktere ikke skal på jobb, er det naivt
å tro at det ikke vil få følger for liv og helse. Traumeaktivering betyr
redusert helse og funksjon, det kan være mareritt, gjenopplivninger av traumer,
indre uro, anspenthet, smertefull muskulatur, prikking, nummenhet, blokkering
av tanker, følelser og manglende kontroll over kroppsdeler.
Det
kan bli alvorlige somatiske og psykiske tilstander som kan være svært
smertefulle. I sin verste konsekvens fører traumeaktivering til vold, inkludert
drap og selvdrap.
Et hån
Jeg
er heldig og har såkalt lettere aktivering. Jeg får til mye, bare det ikke
handler om det jeg selv har vært utsatt for. Det blir like fullt alvorlig, for
det betyr at jeg ikke klarer å gjøre alt jeg må, noe som utnyttes fullt ut av
min voldsutøver.
Å
hevde at denne streiken ikke er til fare for liv og helse er et direkte hån mot
både voldsutsatte og politiansatte. De negative effektene på helsen min kom jo
allerede da jeg fikk kjennskap til at det kunne bli streik, før streiken var et
faktum.
Jeg
gjør hva jeg kan for å motvirke dette, men det er grenser for hva vi
voldsutsatte kan få til på egen hånd og ikke alle har tilgang til de samme
økonomiske ressursene som jeg er heldig å ha.
Jeg
har sympati for kravene til de streikende, men streiken utgjør vesentlig fare
for liv og helse. Staten, Stortinget og justisminister Emilie Enger Mehl bærer det
øverste ansvaret for å hindre dette.