Alarmen må selvfølgelig være sensitiv for at den skal gå av
i en nødsituasjon, men det finnes ingen fornuftig måte å ha den med seg på. For
at den skal være tilgjengelig ved behov og ikke skal gå av ved uhell, kan man
ikke ha den i en veske for eksempel.
Man må legge den i en stor, åpen lomme eller lignende som
gjør alarmen lett tilgjengelig. Utfordringen er da at alarmen fort kan gli ut
når man for eksempel setter seg på T-banen eller prøver å kle av og på barn i
barnehagen.
Det skjedde med meg en gang. Voldsalarmen gled ut av lommen
på kåpen min uten at jeg merket det. I tillegg gikk den tom for batteri da det
skjedde, noe den ofte gjorde. Jeg ble livredd, fordi jeg måtte lete etter
voldsalarmen ikke langt unna der eksen min kunne oppholde seg. Han valgte jo å
bli boende ikke langt unna meg.
Voldsalarmen kunne ha falt ut av lommen min hvor som helst
på veien. Jeg var usikker på når jeg kjente etter alarmen sist, for det var
blitt en vane å kjenne etter den mange ganger om dagen. Jeg klarte ikke lenger
å skille fra hverandre de ulike gangene jeg hadde kjent at den var der.
Politiet hadde oppfordret meg til å ikke kjenne for mye
etter om alarmen var der til enhver tid, fordi det kan utløse alarmen ved en
feil og virke traumeaktiverende for bruker. Min alarm hadde, over noen uker,
blitt utløst to ganger ved uhell til tross for all innsatsen jeg hadde nedlagt
for at det ikke skulle skje.
Ble mer og mer redd
Det er helt uforståelig at batterikapasiteten på en
voldsalarm kan være så dårlig, for dette er en helt enkel mobil, ribbet for alt
annet enn de få funksjonene politiet trenger for å kunne opprette kontakt med
den voldsutsatte. Man må kunne forvente bedre batterikapasitet på en sånn
tjeneste.
Den elendige batteriløsningen fikk meg til å forstå at det
var en mulighet for at eksen min faktisk kunne ta livet av barna og meg uten at
noen ville finne oss, til tross for bruk av voldsalarm.
Å få til å gå ut av døren min hjemme i Oslo, dét var min
måte å forsøke å vinne livene våre tilbake på. Jeg var selvfølgelig veldig redd
til å begynne med når jeg gikk hjemmefra, fordi vi blant annet hadde blitt
drapstruet flere ganger. Etter hvert gikk det bedre.
Selv om noen i politiet hadde sagt at alarmene ofte går av
ved feil, sa min politikontakt at gjentatte falske alarmer kunne føre til at
jeg mistet den. Jeg ble derfor mer og mer redd for å gå ut. Det ble derfor
vanskeligere for meg å gjøre jobben min, så jeg mistet i tillegg et viktig
pusterom fra traumeaktiveringen, og jeg fikk økt traumeaktivering.
På den måten fikk voldsutøveren min mer og mer makt over meg
igjen, og det ved hjelp av en voldsalarm, et tilbud som ble opprettet av
samfunnet for å beskytte sånne som oss.
Alarmen gikk
Jeg måtte ha med meg min egen mobil og voldsalarmen overalt.
Det var ikke alltid jeg hadde på meg noe med store nok lommer, for jeg hadde
ikke en garderobe tilpasset denne livssituasjonen. Det var heller ikke lett å
få rom til innkjøp av nye klær i en så krevende hverdag.
En av gangene alarmen ble utløst ved en feil, var i
forbindelse med at den minste brått måtte på do på et offentlig sted. For å
klare å hjelpe barnet, for at det ikke skulle tisse på seg, la jeg fra meg
mobilen og voldsalarmen på et stellebord, for å rekke å låse døren bak oss og
løfte barnet opp på dosetet i tide.
Da gikk alarmen av ved et uhell. Jeg hadde passet på at
voldsalarmen lå øverst, men i farten hadde jeg klart å legge den sånn at
knappene på alarmen lå ned mot mobilen min. Det trykket var nok til å utløse
alarmen.
Opplevdes uverdig
Barnet mitt skjønte ingenting. Plutselig var politiet på høyttaler.
Jeg måtte være i dialog med politiet i påvente av at de skulle finne ut av
hvordan de skulle løse situasjonen, og jeg måtte la dem se hele rommet jeg
oppholdt meg i, inkludert barnet mitt som satt på do.
Det opplevdes veldig uverdig på vegne av det barnet mitt som
var med meg da. Jeg sa det ikke var noen nødsituasjon, men politiet må følge
sine rutiner siden voldsutøvere kan true sine voldsutsatte til å si at
voldsutøver ikke er der.
Politiet må være veldig sikre på at voldsutøver ikke er til
stede, før en pågående aksjon kan avsluttes. De skal derfor rykke ut fysisk
hver gang alarmen går av.
Jeg var sammen med flere, og de måtte vente ganske så lenge
før vi kunne fortsette dit vi skulle. Jeg kunne naturligvis ikke avslutte
kontakten med politiet på eget initiativ, for det ville vært imot
retningslinjene og avtalen med politiet. Det ville hindret politiet i å gjøre
en forsvarlig vurdering.
Jeg skjønner godt, og setter pris på at politiet tok alle
alarmutløsningene den gangen på alvor. Det var en form for trygghet i at de
nettopp gjorde det. Det var bare så ufattelig vondt å ha endt opp slik, og
livssituasjonen vår ble tidvis ganske så synlig for offentligheten på grunn av
voldsalarmen.
Ga ikke økt trygghet
En annen gang gikk alarmen av ved feil ved påkledning av den
minste i barnehagen. Jeg hadde da aldri opplevd utrykning i forbindelse med
voldsalarm før. Jeg ble veldig bekymret for at politiet skulle komme brått inn
i barnehagen, at barna ville bli redde.
For at det ikke skulle skje, måtte jeg raskt gå bort fra
barnet, for at det ikke skulle få med seg samtalen med politiet. Til barna sa
jeg at jeg møtte politiet på grunn av jobb, en unnskyldning som ble godtatt der
og da.
Jeg skulle ønske at jeg visste mer om hvordan et liv med
voldsalarm faktisk er før jeg takket ja til tilbudet. En politimann fortalte
meg senere at min egen mobil mer eller mindre var som en voldsalarm, kun med få
sekunders forsinkelse, siden saken vår var registrert i systemet.
Hadde jeg visst det, hadde jeg aldri takket ja til bruk av
voldsalarm. Til det virket bruken altfor aktiverende, og voldsalarmen ble en
betydelig heftelse i hverdagen vår uten å gi oss en økt trygghet.
En ny krenkelse
I tillegg til at alarmen måtte lades ofte, at jeg stadig
måtte sjekke om den var der, så fikk jeg smerter og plager i kroppen. Jeg fikk
smerter i ryggen, fordi det var så vanskelig å hjelpe barn inn og ut av
barnesete uten at alarmen skulle gå av.
Jeg fikk sterke smerter i den ene hoften, fordi jeg flere
ganger måtte bære barn og bæreposer så prekært for at alarmen ikke skulle gå av
ved en feil. Bæreposene og barnebeina måtte holdes ut fra kroppen, for at de
ikke skulle komme inntil alarmen.
Bruk av alarmen ble dessuten en konstant påminner for meg om
voldsspiralen vi hadde blitt trukket inn i av den vi skulle kunne stole mest
på. Det var egentlig det verste, for da fikk jeg enda flere gjenopplivninger.
Da var det som om det eksen hadde gjort skjedde igjen og igjen.
Politiet, påtalemyndigheten og dommere er klar over at
voldsalarmene kan virke aktiverende. Likevel er det det vi blir tilbudt. Er
ikke det en ny krenkelse av våre rettigheter, å sette oss i en situasjon der
kroppene våre opplever det jævligste fra våre liv enda flere ganger på nytt og
på nytt?
Går utover barna
Det har blitt hevdet at samfunnet ikke kan bruke så mye
omvendt voldsalarm (fotlenke), fordi det går utover friheten til voldsutøver og
mulige uskyldige. Når skal samfunnet forstå den friheten vi voldsutsatte og
barna våre blir fratatt når vi må bruke voldsalarm, kun fordi vi har blitt
utsatt for vold.
Jeg syns ikke det har kommet gått nok frem i media at
voldsalarmene ikke «kun» i hovedsak begrenser kvinners frihet, fordi kvinner er
mest utsatt for grov vold i nære relasjoner.
Det begrenser også friheten og utviklingen til barna våre
kraftig. Når voldsutsatte mødre og fedre ikke tørr å gå ut, så er det barn som
ikke får kommet til lekeplassen. Når voldsalarmløsningene ikke er tilpasset et
liv med barn, så er det barna som bærer den største kostnaden.
Utsatte barn har ekstra stor glede av å få leve mest mulig
normalt, fordi det er opplevelsen av trygghet i kombinasjon med nye, gode
minner som kanskje er den aller beste medisinen mot traumeaktivering.
Det må vi ta på alvor, for barn som har vært utsatt for vold
i nære relasjoner lever med betydelig risiko videre i livet, både for å bli
mobbet på skolen, men også for å utvikle diverse helsetilstander.
Terskelen må senkes
Jeg er ikke enig i at lovverket vårt ikke er godt nok for
økt bruk av omvendt voldsalarm. Det hele handler om en tolkning av lovverket vi
allerede har på plass. Avvergingsplikten omhandler plikt til å avverge
straffbare forhold, som vold i nære relasjoner.
Det er ubegripelig at det ble konkludert med at lovgivningen
vår var god nok til å begrense vår bevegelsesfrihet under pandemien, men at det
samme lovverket hevdes å ikke være godt nok til å beskytte utsatte i pågående
og uavklarte trusselsituasjoner.
Det er mye mindre belastende for en person å gå med fotlenke
en tid, enn det er for en person utsatt for vold å være nødt til å gå rundt med
pågående aktivering og uten reell beskyttelse. Politiet sier at omvendt
voldsalarm fungerer mye bedre enn ordinær voldsalarm. Forskning viser at
omvendt voldsalarm fungerer mye bedre enn ordinær voldsalarm. Da må terskelen
for å ta omvendt voldsalarmer i bruk senkes betydelig.
Retten må involveres
Man må aldri ta lett på den belastningen det alltid vil være
å gå med omvendt voldsalarm. Den forstår jeg vil kunne være betydelig,
uavhengig av hva vedkommende har gjort og ikke. Disse sakene må følges tettere.
Retten må involveres i alle saker knyttet til voldsalarmer,
uavhengig av type. Retten må i tillegg få nok ressurser og økt kunnskap for å
kunne gjøre gode og grundige nok vurderinger i den enkelte sak.
Ressursene politiet vil få frigitt ved mer bruk av omvendt
voldsalarm, vil kunne brukes til å etterforske vold i nære relasjoner bedre.
Det vil kunne bidra til økt forebygging av nye tilfeller av vold.
Fryktelig vondt
Det er vondt, fryktelig vondt å lese om alle de som har
blitt drept eller på annen måte har opplevd ny vold, selv ved bruk av ordinær
voldsalarm.
Det er ventet at innføringen av lovendringen om bruk av
omvendt voldsalarm skal fremskyndes, så påtalemyndigheten raskere skal kunne
begynne å gi pålegg om bruk av omvendt voldsalarm.
I mellomtiden anmoder jeg om at retten, som fortsatt er den
eneste instansen som kan beslutte bruk av omvendt voldsalarm, sørger for at
dette viktige virkemiddelet oftere tas i bruk. Det må også bli et økt fokus på
at omvendt voldsalarm ikke fremstår som et godt nok alternativ i alle saker.
Samfunnet må omgående forstå den friheten voldsutsatte
voksne og barn blir fratatt når vi må bruke voldsalarm, kun fordi vi har blitt
utsatt for vold.
NB: "Hermine" er voldsutsatt og ønsker å være anonym, men VårtOslo kjenner identiteten.
