DEBATT
– Når tolvåringen løper rundt med kniv, hvor mye «skyld» har han egentlig? Det er først og fremst foreldrenes skyld! sier Shanzeh Humair.
Foto: Privat
– Abid Raja tar ikke feil. Hva hjelper det å feie problemene under teppet?
– Jeg spør mine lesere med innvandrerbakgrunn direkte: Hva hjelper det å feie problemene under teppet? Vri hodet litt, se på nabolandet vårt og på prisen de betaler for å ha sovet i timen. Svenske tilstander overført til norske forhold, er det virkelig veien å gå?
«Det har vært en voldelig hendelse i løpet av natten, ved skolens område. Vi tror ikke hendelsen har noe med skolen å gjøre», våknet jeg opp til i dag morges.
Jeg leste to ganger mens jeg gned meg i øyne. Mente de virkelig vår skole?
En knivstikking utenfor skolen, hvor bestevennen til barnet mitt går til. Området så litt kjent ut: Vent nå litt! Det er jo rett ved skatebanen, hvor ungen min skater hver dag.
Hadde aldri hørt om slikt
«Kan jeg gå alene og skate, mamma». Jeg tenkte to ganger før jeg sa nei.
Jeg bor ikke i et levekårutsatt område. Jeg er alenemor og lokalpolitiker i bydel Grünerløkka og har bodd her i hele åtte år.
Jeg hadde aldri hørt om noe slikt da jeg flyttet hit. Svenske tilstander er kommet til bydelen, er min opplevelse.
All ære til Raja
Og da er det en lettelse å lese Abid Rajas siste bok.
All ære til Raja, for de tankene han klarer å skrive, tør vi ikke engang å tenke. Raja er en sjelden art i norsk politikk.
Raja tar ikke feil.
Selvfølgelig kan boka hans regnes som en gave til høyreekstremister. Kommentarfeltet under Aftenposten-innlegget hans er et lett bevis på det.
«Et godt timet forsøk på å fange de viktige velgerne, for å nå sperregrensen til Stortinget,» kan det lett hevdes.
Og innimellom er han farlig nær konspirasjonsteorier, innrømmer jeg.
Det er litt av et sjokk å lese enkelte setninger i boka hans. Kommer dette virkelig fra 'vår' Raja?
Berøringsangsten er farlig
En ting er sikkert: I denne debatten kommer vi ikke videre uten å konfrontere den store elefanten i rommet. Og tiden renner ut. Å unngå å kalle en spade for spade, er å mate de farlige ulvene.
Det gir dem makt og tilsvarende avmakt til oss. Slik unevnelige «Voldemort» blir til «you know who» i «Harry Potter». Berøringsangsten er livsfarlig.
Tidligere har jeg skrevet om manglende fokus på foreldrerollen, i debatten rundt ungdomskriminalitet. Foreldrene skal kunne stilles til ansvar. Punktum.
Raja nevner ingen løsning
Kommentarfeltene på slike innlegg er en sak i seg selv. De fleste skribenter gruer seg. Og nettopp slik blir «Voldemort» til «you know who». Jeg blir redd.
Og misforstå meg rett, jeg kritiserer Abid Raja for å ikke nevne én løsning. Bokas 242 sider mangler djerve tiltak, slike han selv er så opptatt av på Dagsnytt 18.
Jeg kjenner jeg blir hengende i lufta, for hvor er tiltakene? Hvorfor har ikke du skrevet et eneste ord om disse? Fins det virkelig ikke håp?
Men stemmen hans er likevel kritisk viktig.
Gruer meg for å skrive offentlig
Enkelte ganger kvier jeg meg så mye for å skrive i offentligheten at fingrene mine skjelver når jeg taster ordene. Jeg får mareritt. Da jeg nylig skrev om æreskultur i Avisa Oslo, forventet jeg sterke reaksjoner:
Innboksen min har vært full av alt fra «PR-kåt muslimhater» til «din korrupte far».
Kommentarene i enkelte lukkede innvandrergrupper på SoMe gjør vondt verre. Når personer sier de ikke engang får støtte fra «sånne som meg», skjærer det dypt i hjerterota. Tusen ganger verre enn rasismeblandete anklager fra en del høyrevridde.
Jeg spør mine leserne med innvandrerbakgrunn direkte: Hva hjelper det å feie problemene under teppet?
Vri hodet litt og se på nabolandet vårt: På prisen de betaler for å ha sovet i timen. Svenske tilstander overført til norske forhold, er det virkelig veien å gå?
Tolvåringer med kniv
Vold avler vold. Vold hjemme fører til vold i samfunnet.
Hvor er de snille, omsorgsfulle, og kjærlige foreldrene?
Hvem skal ta ansvar for våre barn? Hvem andre enn oss.
Når barna rekrutterer barn i de kriminelle gjengene.
Når tolvåringen løper rundt med kniv. Hvor mye «skyld» har han egentlig. Det er vår skyld! Først og fremst foreldrenes skyld!
Så klart er det vanskelig å stå i egen ukultur, men det skal vi også kunne klare. Og her må vi stå sammen, ikke mot hverandre.
Mamma-hjertet mitt blør. Og tårene renner på kinnet.
Ta oppfordring min på alvor, kjære medborgere:
«Våkn opp og følg med, delta aktivt i den aller første delen av det forebyggende arbeidet». Og vær så snill la andre gjøre dette.
