– Vår oppgave er ikke å moralisere eller fortelle folk hvordan de skal leve livene sine

Den sølvgrå minibussen ruller nedover fra Enerhaugen mot Oslo sentrum. Bilen er fylt opp med alt av brukerutstyr som skal deles ut til de som måtte trenge det. Nok en arbeidsdag er i gang for sykepleierne Hanne Bakken Madsen og Gunnar Simonsen Thingnes.

Hanne er relativt nyansatt, etter ti års erfaring som sykepleier på sykehus, mens Gunnar er veteranen på laget, med sine fem år i Sykepleie på hjul.

– Vår oppgave er ikke å moralisere eller fortelle folk hvordan de skal leve livene sine. Vi hjelper narkomane og prostituerte med å ta vare på helsen sin ut fra sykdom og skader som følge av misbruk og urent utstyr.

• Les også: Når skal vi få på plass en menneskevennlig behandling av rusmisbrukerne?

Sykepleie på hjul har i løpet av sine 13 år selv valgt å stramme inn sitt mandat. De skal kun fokusere på brukernes helse. Trenger de haik til lege eller andre steder, får de ikke det. De 2,8 sykepleier-årsverkene gjør sine beslutninger basert på skader og sykdommer.

Både brukerne og byen endrer seg

Sykepleie på hjul ble etablert for 13 år siden. – Vi hadde en bil som så vidt gikk, men det var bare å rulle ned på Plata, så var det nok å gjøre. Der var jo alle brukerne, forteller Gunnar.

Sykepleie på hjul kjører fremdeles rundt til bestemte steder i byen, der de vet at brukerne oppholder seg. I tillegg drar de på hjemmebesøk og står et par timer på faste steder nesten hver dag. I dag sto de to timer utenfor salgskontorene til Erlik Oslo.

En bruker som har blitt rusfri, kan trenge sårstell. Han eller hun ønsker som regel ikke å oppsøke sentrum og setter stor pris på å få besøk hjemme.

– Tidligere var det slik at folk i de ulike nabolagene ikke ville ha Sykepleie på hjul i nabolaget, nå er det slik at folk og butikkeieren kommer bort og takker oss for innsatsen. Noen ganger vanker det til og med en nybakt bolle, forteller sykepleieren.

– Det hender vi gjør dumme ting når vi er syke

Minibussen tar en tur opp i Groruddalen for å besøke en ombygd gård, som nå huser ca. 15 beboere. Etter en liten stund kommer først én, så to til ut fra sine leiligheter for å levere inn brukt utstyr og hente nytt.

Vi får også lov til å bli med inn til Sissel, en oslokvinne som har bodd her siden det ble etablert i 2014. Sissel er forbannet på både Omsorgsbygg og stortingspolitikere. – Vi er ikke farlige, men det hender noen av oss gjør dumme ting når vi er syke, sier hun.

• Les også: — Jeg har stunder bak rattet hvor jeg nesten griner av lykke. Ex-rusmisbruker Yvonne begynte hos Medarbeiderne og sluttet med rusen

– De som bor her er stort sett ålreite. Vi vil egentlig bare leve livene våre i fred og bli tatt på alvor. Egenverdien er viktig for alle mennesker, men innimellom kommer det noen gjester som ikke kan oppføre seg, sier hun.

Mennesker i en bygård

Litt senere et vi på plass utenfor en blokk på Sandaker. Vi skal på besøk til Helge, som alltid foretrekker å komme ned til bilen selv. Han forteller at kjæresten er på sykehus, men skal på besøk til henne litt senere i dag.

Har roter litt i en pose og sier: – Se her a dere! Han drar frem en liten rosa bok. Den heter «Bygården». Boka forteller om mennesker i en bygård på Sagene og handler om menneskene som bor der og om boligpolitikk. På forsiden er det bilde av Helge og kjæresten.

Folk dør av urent utstyr

I politikken er vi ofte vant til å høre om uenigheter partiene imellom. Slik er det ikke i like stor grad når det kommer til ruspolitikken. Her beveger samfunnet seg nå gradvis mot en enighet om å bevege seg fra straff og mer i retning av rehabilitering og forbedret helse.

– Misbrukeren blir etter hvert eldre, og skadene personen dør av er ofte forårsaket av urent utstyr, ikke narkotikaen i seg selv, sier Gunnar. Nyresvikt er en gjenganger, forteller han.

Sykepleie på hjul kan også fortelle at det er litt mer å gjøre i sommermånedene. Da kommer det flere til byen, og rus er billigere i Oslo enn i utkantstrøkene. Derfor har organisasjonen kveldsåpent to kvelder i uken i den mest hektiske perioden – i vinterhalvåret er de bemannet på dagtid fra mandag til fredag.

I kø for å jobbe frivillig

Å jobbe her er veldig annerledes enn å jobbe på et sykehus. Rammene er helt annerledes, siden helsepersonellet hjelper brukerne i bilen eller hjemme. Sykepleiere står i kø for å jobbe frivillig her.

Fransiskushjelpen ble etablert i 1956 med formålet «å hjelpe trengende og prøve å aktivisere de troende i nestekjærlighet».

• Les også: Fra tung rusmisbruker til miljøterapeut: — Jeg er stolt av meg selv

– Vi kommer mye tettere på folk her enn på et vanlig sykehus, sier Hanne. Vi har som regel tid til den gode samtalen i tillegg til selve jobben, det er jo et sosialt aspekt her også. Jeg har aldri fått så mye skryt på noen annen jobb, sier hun.