frispark8
Illustrasjon: Firuz Kutal

Frispark

Når skal vi få på plass en menneskevennlig behandling av rusmisbrukerne?

Behandlingen av landets tunge rusmisbrukere er en skam. Puritanismen i Norge har mange liv på samvittigheten.

Dagfinn Nordbø
Dagfinn Nordbø er satiriker, foredragsholder, artist og oslogutt.

Ole Paus ga ut sin aller første plate, «Der ute – der inne», i 1970. Det var en uskyldens tid, og en eksperimenterende tid på mange områder.

Ikke minst var cannabis i forskjellige former en relativt ny og eksotisk nyhet for mange – selv om cannabis i mange år kunne kjøpes i norske apoteker som hostemedisin, visstnok populært blant eldre damer.

Frispark

Spalten Frispark kommer ut hver fredag. Den blir skrevet av Dagfinn Nordbø og illustrert av Firuz Kutal.

I 1970 sto frikerne i hopetall i Slottsparken, med sine pannebånd og afghanvester, stadig på utkikk etter Svartemarja, som datidas politi-folkevognbuss ble kalt. Ikke sjelden ble folk dyttet inn i Svartemarja uten spesielt god grunn, men stort sett var miljøet i Slottsparken fredelig, om ikke idyllisk.

Peace, Love and Understanding

Peace, Love and Understanding var slagordet, og lesevanene til ungdommen her innbefattet gjerne mystiske saker som Carlos Castaneda, Den Tibetanske Dødebok og bøker om karma og sjelevandring. Tro meg, jeg sto der selv.

Og hva har så Ole Paus med den saken å gjøre? Jo, på hans nevnte utgivelse finnes en tekst som heter «Nattmennesker», og begynner sånn:

Hver kveld kan du se dem de står

i skyggen under en by og de ser

med øyne som rennende sår

dit du går og du ser igjen

at mørkere enn natten selv er skyggen der de står

så flytter du blikket bort og går igjen.

Slik jeg tolker teksten, handler det ikke her om de smilende og småskeve frikerne i Slottsparken, men miljøer der mørkere og sterkere krefter har tatt tak. Det er mulig jeg tar feil, men hver gang jeg hører den låten, ser jeg for meg gruppene av Oslos junkies, jaget fra sted til sted, slik de har blitt de siste tiårene.

Fantes de i 1970? Ikke i stort omfang, så vidt jeg vet. Men likevel har Paus fanget noe her. Den skyldbetyngede følelsen av skam over å se samfunnets spedalske, de uten håp, de uten rettigheter, de utstøtte.

Til å kaste opp av

De fleste Osloboere kjenner til perioden da politiet startet sine uropatruljer, der gjenstridige ungdomsgjenger skulle jages vekk, ikke få fred, ikke få slå rot noe sted. Etter hvert som vi fikk større stoffmiljøer og hardere tider, samlet de narkomane seg på Plata, ved siden av den tidligere Østbanestasjonen (nå Østbanehallen). Derfra ble de også jaget vekk, for det passer seg jo dårlig at samfunnets pariakaste samler seg akkurat når det skal bygges kjøpesenter og hotell.

Etter Plata flyttet miljøet seg til starten av Brugata, et på ingen måter rolig og tilbaketrukket sted, men et kollektivknutepunkt med titusenvis av folk som passerer hver eneste dag. Mange ganger tenker jeg at det er en ironi i dette, at de narkomane har tenkt at nei, vi skal faen ikke gjemme oss, dere skal få se hvem vi er, hvordan vi lever.

Behandlingen av landets tunge rusmisbrukere er en skam. En gruppe der svært mange kommer med en historie om psykiske problemer, omsorgssvikt og ofte seksuelt misbruk i barndommen, blir møtt av de Colgate-skinnende politikere med moralisering. Det er til å kaste opp av.

En puritansk tankegang har hindret det som er den eneste farbare vei: Avkriminalisering og heroin-assistert behandling. Puritanismen i Norge har mange liv på samvittigheten. Jeg skulle ønske at en del bremseklosser virkelig tok innover seg de resultatene man har fått til i for eksempel Portugal, etter at de avkriminaliserte cannabis og stoffbruk og tillot folk å ha brukerdoser i lomma. Ressursene ble dermed allokert fra straff og politi til behandling og rehabilitering.

Oppmykingen kan være underveis

Thorvald Stoltenberg er blant de vi kan takke for at det kanskje kan nærme oss en menneskevennlig tilnærmingsmåte til stoffproblemer her hjemme. Signaler om en oppmyking er på vei.

Mens årene går og lite skjer, tenker jeg ofte på Ole Paus og hans tekst

Vi dømte deg, bror, til å dø

som den spedalske sønn av en nådeløs natt

hver kveld hvisker du et adjø

til det liv som du har forlatt

og mørkere enn natten selv blir skyggen du står i

jeg slår mine øyne ned og går forbi.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer