André Olsen
André Olsen har gått fra å være en tung rusmibruker til å bli en respektert miljøarbeider. Foto: Susanne Skaug

Fra tung rusmisbruker til miljøterapeut: — Jeg er stolt av meg selv

André har kommet seg ut av rusavhengigheten. Nå bruker han sin erfaring til å hjelpe andre.

— Jeg kommer akkurat fra rusakuttmottaket oppe på Aker. En av de jeg følger opp skulle inn til avrusning.

André Olsen (48) kommer gående langs Akerselva. Han er presist ute som vanlig. «Bad-guy»-looken avsløres av det vennlige smilet.

— Det var ikke lett å få lagt han inn. Kommunikasjonen mellom etatene er ikke på topp, for å si det sånn.

— Før rehabiliteringen starter er det nødvendig med avrusning. Det var bare et lykketreff at han fikk en ukes opphold fra i morgen. Deretter går han videre til behandling i neste uke. Da skal det gå bra.

30 år med rusmisbruk

André er en av mange som jobber for å hjelpe Oslos rusavhengige i hverdagen. Han har fast jobb på Fyrlyset kafé i Urtegata, et kontaktsenter for rusavhengige i Oslo som drives av Frelsesarmeen. Hans oppgave er å holde ro i gaten. André får nemlig en annerledes kontakt med brukerne.

— Etter 30 år med rusmisbruk har jeg mye realkompetanse jeg kan vise til, sier han med et blunk.

— Det var forskjellig i perioder, men jeg brukte alt jeg kunne få tak i. Alt unntatt heroin. Jeg var en såkalt ekstremruser. Det tok meg tre år i behandling for å komme meg ut av det, og jeg trengte virkelig den tiden. Nå har jeg fast jobb og tar utdanning.

Bare en av tre søker behandling

Som en del av studieløpet for å bli miljøterapeut innen rus og psykiatri har han fem ukers praksis på Fagerborg bo- og omsorgssenter, en rusinstitusjon drevet av Frelsesarmeen.

— Jeg er en som snakker deres språk og ønsker dem det aller beste. Det er noe jeg tar med meg i jobben min.

Foto: Susanne Skaug

Fagerborg er en av de 33 rusinstitusjonene som står for Oslos første trinn i rusomsorgen. «Helvetes forgård», vil enkelte si.

Brukernes meninger om tjenesten er ambivalente. Mange velger heller å sove på gata, enn å legge seg inn. Professor i psykologi Einar Kringlen viser i flere studier til at bare en tredjedel av de som har rusproblemer søker behandling.

Må ønske å slutte med rus

Daglig leder på Fagerborg Mona Skaug forteller at ingen oppskrift er lik for å bli kvitt en rusavhengighet.

— Vi jobber kontinuerlig med å motivere beboerne til å redusere rusinntaket sitt, men det er mange som hverken ønsker eller klarer å slutte helt.

— En av beboerne har vært inn og ut av institusjonen her siden 1999. Vedkommende må ville slutte med rusen selv, og klare å holde seg rusfri resten av livet. Det er hardt arbeid og all ære til de som klarer det.

Tall fra Nasjonalt pasientregister viser at rundt 1500 personer hadde ett eller flere opphold ved Velferdsetatens institusjoner i fjor. 80 av dem hadde ti opphold eller fler. Det forteller en historie om mennesker som flytter fra institusjon til institusjon, uten makt eller ønske om å endre sin livssituasjon. André derimot er en av de som klarer det.

— Han er en stor ressurs i rusomsorgen. Det er klart at en med Andrés kompetanse når lettere inn til beboerne enn mange andre, forteller Skaug. Det er et ordtak som heter at «Man tenker med det livet man har levd.»

13-åring på Østbanen

— Første gangen jeg ruset meg var jeg 10 år. Jeg fikk diagnosen ADHD ganske tidlig, og medisinene gjorde meg monoton. Det endte med at jeg misbrukte dem for å slippe unna likegyldigheten. Jeg likte effekten, men skjønte ikke konsekvensene, forteller André.

Han var 13 år da han begynte å vanke i rusmiljøet på Østbanen. Med unntak av noen år på behandlingshjem, levde han for å ruse seg.

— Vi røyka hasj daglig, tok piller, LSD, ecstasy og amfetamin.

Jakten på nye høyder tok aldri slutt. Det var det først i år 2000 at det virkelig toppet seg.

— Jeg var litt over 30 år og hadde hatt en stor knekk i livet. Da møtte jeg de verste folka, de som er noen hakk høyere i systemet.

Foto: Susanne Skaug

Pengeinnkreveren André

Han forteller om det kriminelle miljøet, hvor medlemmene tok vare på hverandre på godt og vondt. Pengeinnkreving og amfetaminrus var hverdagen.

— Man mister perspektivet i livet når man driver på den måten. Glemmer verdien i menneskene. Alt dreide seg om rus og penger som skulle tilbakebetales. Det var først i 2012 at jeg fikk meg en støkk som for alvor fikk meg til å revurdere livsstilen.

En gammel venn av André ble funnet drept på Sinsen.

— Jeg husker jeg tenkte «Shit, hvem er nestemann?». Jeg prøver alltid å se det beste i alle, kompisen min hadde et hjerte av gull. Han endte med å miste livet på grunn av 33 knivstikk i halsen.

— I 2014 la jeg meg inn til behandling for alvor. Det har gått 30 måneder siden sist jeg ruset meg, og nå ser jeg positivt på framtiden og på livet, sier André, som legger til at han skal ringe han som ble lagt inn til avrusning etterpå for å se hvordan det går. Han vet alt for godt at det er viktig å følge opp og være der for de han hjelper.

Menn i 40-årsalderen topper dødsstatistikken

Kari Fauchald er spesialkonsulent i avdelingen rustiltak og tilrettelagte boliger i Velferdsetaten. Hun forteller at overdoser tar livet av nærmere 300 nordmenn årlig.

— I Oslo er det flest menn i 40-årsalderen som dør av overdose. Det er flere som dør alene i egen bolig, og man vet at den siste kontakten de har hatt med det offentlige, har vært med NAV. Det er også mange som dør på offentlige toaletter eller i parkeringshus.

Foto: Susanne Skaug

Med nær 300 årlige overdosedødsfall, om lag 1000 sprøytenarkomane og nesten 400 bostedsløse med rusproblemer, viser statistikken at Helse- Norge har mye å jobbe med.

— Oppfølging etter avrusning er avgjørende

André mener mye har forbedret seg, men at det er fortsatt et stykke å gå.

— Det er mange bra behandlingsalternativer og mange organisasjoner som stiller opp for de rusavhengige. Men jeg savner et bedre ettervern, og en bedre kommunikasjon i det offentlige, særlig mellom legene og NAV.

Opphold og ventetid betyr alt. Går de for lenge og venter, er det lettere å havne på kjøret igjen.

— Det er viktig å sette vedkommende i aktivitet med en gang. Skole, jobb – det er bare å begynne å søke. Få de inn på kurs. Det er viktig at man kommer seg ut og sosialiserer seg. Skape seg et liv og treffe nye mennesker.

— Drømmen min er å kunne starte et ettervern i Frelsesarmeen. Kanskje forebygge på skolen for elever i 5-7. trinn. Lære barn om baksiden av rus i tidlig alder. Det er det jeg ønsker å få til. Komme lengst mulig innen rusomsorgen og få utrettet gode ting som fungerer. Det vil ta litt tid, men tålmodighet har jeg nok av.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer