— Oslo står sammen. Sønderknuste og rasende skal vi kjempe for kjærlighetens kår

«Takk Gud for at jeg er homo», skrev Anna Riksaasen i et debattinnlegg her i VårtOslo tidligere denne måneden. Illustrert av et kraftfullt bilde av en ung person med regnbueflagget høyt hevet, fortalte hen om hvordan hen hvert år gledet seg til juni og Pride. I juni åpner samfunnet seg endelig opp og gir plass for mangfold, kjærlighet og LHBTQ+-personer, skrev hen i et innlegg som flommet over av stolthet og glede.

Nei, nei, nei, nei, Oslo, nei, nei, nei, skrev jeg på Facebook i natt og kjente tårene rinne nedover kinnet. Nei, nei, nei!!! Ikke en gang til!!! Ikke stjel nok en sommer fra oss. Vi har ennå sår fra sist en mann tok med seg grå kuler og skøyt hull i våre mangfoldige farger.

Vi vet ennå ikke hva motivet for nattens grusomme handlinger var, men vi vet at denne grufulle natten har kostet liv. Vi vet at mennesker som var ute for å feire livet, sommeren og kjærligheten ble møtt av dødbringende kuler.

Vi vet at to mennesker har mistet livet. Vi vet at alt for mange flere er alvorlig skadet. Og vi vet at andre igjen går ut av denne natten med minner og verkende sår fra opplevelser de alltid vil bære med seg. Og vi vet at politiet etterforsker dette som en terrorhendelse.

På Facebook leser jeg om hvordan de tøffeste kvinnene jeg kjenner i natt har vasket glitter og regnbuefarger av seg ... i frykt ... og jeg ser andre venner si ifra til sine om at de er trygge. Knuste, men trygge.

Mødre forteller om voksne barn som i natt har ringt hjem og sagt i fra om at de lever. Og hjertene våre brister ved tanken på de familiene som ikke fikk den betryggende telefonen. De som aldri igjen vil få den. Vår dypeste medfølelse er ikke nok, men det er alt vi har å tilby.

Jeg våknet opp i dag tidlig med en tanke. I solidaritet skulle jeg finne det største regnbueflagget jeg kunne oppdrive og gå ned og passe på en parade. Akkurat slik vi en sommer møtte hat med roser og en annen holdt hender utenfor en moské.

Og selv om mange nå er skuffet over at Pride-paraden måtte avlyses på den dagen da vi hadde trengt den som mest, så har vi ikke noe annet valg enn å stole på politiets anbefalinger. Vi har ingen flere å miste til hat. Tryggheten må komme først.

Men la ikke det hindre oss i å feire mangfold, regnbuefarger og kjærlighet i dag. De offisielle Pride-arrangementene er avlyst. Den store paraden også. Samtidig så har det aldri vært en dag hvor det har vært viktigere her i Oslo å markere at kjærligheten er for alle og at vi står sammen.

Så gå finn deg et regnbueflagg og hold det høyt hevet i stolthet og i solidaritet. Sikkerhetshensyn gjør at vi ikke kan markere Pride sammen idag, men ingen kan stoppe oss i å markere den hver for oss. Alene og i små grupper.

Takk Gud for at Anna er homo, og takk for at vi lever i et land og i en by og i en tid hvor kjærligheten er for alle. Det er dessverre ingen selvfølge. I natt vasket de tøffeste av oss glitter og regnbuer av seg i frykt. I dag skal vi alle male dem på igjen.

Størst av alt er kjærligheten. Hatet skal aldri vinne. Oslo står sammen. Sønderknuste og rasende skal vi kjempe for kjærlighetens kår.