En av de fine tingene med å stå på valgstand på Karl Johan er at man kommer i snakk med nysgjerrige ungdommer som skal stemme i skolevalget og som gjerne er godt forberedt og stiller mange interessante og ofte vanskelige spørsmål.
I motsetning til de voksne som gjerne har en hjertesak de har gjort seg opp en mening om på forhånd, som de vil høre hva partiet mener om, er ungdommene åpne og interesserte i mer enn å få bekreftelse.
Ungdommene går gjerne inn i en diskusjon og virker oppriktig interesserte i å utvide forståelseshorisonten sin. De virker ofte mer reflekterte enn de voksne. Samtidig har de som regel ikke stemmerett.
Det virker veldig urettferdig for meg. Jeg har også tatt for gitt at denne mangelen på innflytelse må jo ungdommene selv også bli opprørt over. Derfor var jeg overrasket da jeg møtte et par unge jenter under denne valgkampen som mente at ungdommer ikke burde ha stemmerett. Denne teksten er til ungdommer som tenker som dem.
Jeg vet ikke bedre enn dere
Jeg mener ikke at jeg som voksen vet bedre, det ville jo være i strid med poenget jeg prøver å få frem her. Men jeg mener at tvilen på seg selv og ens egen generasjons dømmekraft er spesiell for ungdommene og faktisk et argument i seg selv for at de burde få være med å bestemme.
«Hva hvis vi blir lurt, for eksempel av folk som lover oss ting før valget?» spurte jentene. Vel – det er jo en grunn til at ordet «valgflesk» eksisterer. Voksne blir også lett lokket av ting som billigere bensin, skattekutt, og – som mitt parti går til valg på å kjempe for nå, gratis tannhelse.
Ungdommene som går på videregående, lærer i motsetning til de voksne om kildekritikk og viktigheten av å undersøke og tenke selv. Den generasjonen som virker å ha vanskeligst for å gjennomskue folk som prøver å lure dem med falske nyheter og løfter de ikke kan holde, er etter det jeg kan se den generasjonen som ikke vokste opp med internett og som var vant til å tenke at noe som er skrevet er til å stole på.
Ungdommer blir overkjørt
«Vi vet jo ikke så mye om ting som pensjon, skatt, og andre ting som har med de voksnes liv å gjøre», mente jentene. All honnør til dem for å bry seg om fremtiden og de voksnes verden og å innse at de ikke vet alt!
En slik selvinnsikt er det sjelden jeg hører fra voksne. Det ungdom derimot kjenner godt til, er sin egen virkelighet. Her har jeg så mange eksempler på at ungdommer ikke blir lyttet til av de voksne, men for at denne teksten ikke skal bli altfor lang nøyer jeg meg med tre:
Mange ungdommer sliter for eksempel med klimaangst, de vet at de arver en jordklode som er på full fart inn i klimakrisa. De klimastreikende ungdommene blir dessverre lite lyttet til i praktisk politikk.
Vi har et demokrati blant annet for å sikre at alle blir hørt. At ungdommene overkjøres i en så viktig sak som har med deres fremtid å gjøre, er et alvorlig demokratisk problem.
Et annet eksempel på at ungdommer overkjøres er maktmisbruken særlig østkantungdommer utsettes for fra de som har den utøvende makten – nemlig politiet. Ungdommene som opplever at de stadig blir vilkårlig stoppet og mistenkt av politiet for å være kriminelle fordi de går med hettegenser, har mye pigment i huden og feil postnummer.
De kan ikke påvirke samfunnet i en annen retning, for eksempel ved å kreve at politiet skal kunne holdes ansvarlige. De voksne ser typisk på ungdomskriminalitet som det store problemet, men ungdommene ser fra innsiden hvordan utenforskap oppstår.
Ungdommer har meninger om korona
Koronakrisen viser kanskje mer enn noe hvordan ungdommers liv blir skaltet og valtet med i alle retninger. Særlig her i Oslo med langvarig, full nedstengning har ungdommene fått kjenne koronatiltakene på kroppen, og det har vært mye fokus på at vi har en ungdomsgenerasjon som er blant koronaens største tapere.
Nå i høst syntes styresmaktene at barna og ungdommene hadde lidd nok og måtte skjermes, og måten å gjøre det på var å insistere på å holde skolene åpne på grønt nivå til tross for stadig høyere smittetall. Korona var plutselig ikke så farlig.
Denne helomvendingen har også skapt protester, angst og uro blant barn og ungdom. For en del barn og ungdommer vil korona vise seg å være en farlig sykdom, til tross for insisteringen på det motsatte. Er det greit å risikere at flere tusen barn blir alvorlig syke, som helsedirektør Bjørn Guldvog ser for seg?
Ungdommene som inntil nylig ikke fikk bli vaksinert kan dessverre ikke holde politikerne ansvarlige under dette valget, verken for hensynsløs nedstengning eller like hensynsløs gjenåpning. I år er det ekstra ille at ungdommene ikke får være med å ta de politiske veivalgene.
Er ikke ungdommene mer radikale?
«Ungdommer har oftere mer ekstreme meninger», mente jentene ved valgboden på Karl Johan. Ofte blir det brukt mot ungdommer at de er mer radikale enn foreldregenerasjonen.
Det kan være de mektiges frykt for å bli utfordret. Menn ønsket heller ikke stemmerett for kvinner hjertelig velkommen uten kamp, og de rike var ikke glade for stemmerett for de fattige i Norge. At noen har radikale meninger betyr egentlig at de utfordrer det etablerte. Hvorfor er det en dårlig ting?
Erfaringer med prøvevalg som ungdom har fått delta i viser imidlertid at avviket fra de voksnes stemmegiving faktisk ikke er så stort. Som en som tilhører et radikalt parti skulle jeg gjerne sett at det var større!
Når jeg snakker med ungdommer virker det jo faktisk som de er ganske mye mer mot krig, for miljøvern, mot rasisme, for solidaritet og rettferdighet. Hvorfor ikke utfordre de voksne på dette?
Måten samfunnet er organisert på er ikke den eneste måten å gjøre ting på og ingenting er evig og uforanderlig. Jeg tror at ungdommene er de som er flinkest til å se dette, og det er nødvendig å tenke radikalt for å ta tak i og gjøre noe med problemer som finnes.
Reelt demokrati, ikke lureri
Et reelt demokrati er ikke et demokrati hvor det bare virker som alle grupper er med å bestemme. Hvis vi skal snakke om å lure ungdommer, mener jeg det er lureri å gi en gruppe som er uten reell makt et inntrykk av at de likevel får være med å bestemme. Med skolevalg som aldri får noen konsekvenser og ungdomsutvalg som gir «råd» og blir møtt av applaus, men sjelden av handling.
Vi ville ikke drømme om å stemple noen andre grupper i samfunnet som «umodne» og frata dem stemmeretten på grunn av det. Det er ingen modenhetstest som avgjør om folk skal få stemme.
Nå bør vi voksne være voksne nok til å forstå at vi må inkludere unge folk som ellers er gamle nok til å bli arrestert, jobbe og betale skatt, i demokratiet. Det betyr at vi gir fra oss noe makt. Sånne endringer forutsetter som regel at de som ikke har makt, krever å få det.
Så jeg oppfordrer ungdommer til å stole på seg selv, verdsette sin egen tvil, tenke at deres perspektiv betyr noe og ta opp kampen. Ungdommene har mye å bidra med i demokratiet!
