DEBATT

– Når jeg ser tilbake på barneårene mine, må jeg beklage. Jeg stemplet for mange som rasister, kun fordi jeg manglet en identitetsopplevelse, forteller Alf Sadug.

– Jeg stemplet mange som rasister. Jeg beklager

Jeg prøvde aktivt å endre foreldrene mine. Å fornorske dem. Jeg ønsket så inderlig å være like norsk, som alle i klassen min. Jeg ønsket at foreldrene mine skulle ta meg på hytta, selv om det ikke var noen hytte å reise til.

Publisert

«Hvor er du fra?» er et spørsmål jeg stadig har blitt stilt opp igjennom årene. Og jeg har alltid svart ulikt, avhengig av når og hvem som har spurt.

Når jeg ser tilbake på barneårene mine, må jeg beklage. Jeg stemplet for mange som rasister, kun fordi jeg manglet en identitetsopplevelse.

Som barn er man opptatt av å passe inn, å være en del av flokken. Man ønsker å være så lik alle andre jevnaldrende.

Jeg vokste opp i Kongsvinger, og her var majoriteten i klassen nordmenn. Derfor ble det viktig å være lik mine norske venner. Jeg fryktet å være utenfor, ettersom jeg var den eneste i klassen som skilte meg ut, med tanke på religion og hudfarge. Det krevde en omstilling av meg, også hjemme.

Ville fornorske dem

Jeg følte at foreldrene mine måtte bli lik andre nordmenn. Men noe var feil, for hjemme ønsket foreldrene mine å holde fast på sin tro, sitt språk og sin kultur.

Jeg prøvde aktivt å endre de. Å fornorske dem, om du vil. Jeg ønsket så inderlig å være like norsk, som alle i klassen min. Jeg ønsket at foreldrene mine skulle ta meg på hytta, selv om det ikke var noen hytte å reise til.

Og når jeg var på besøk hos klassekamerater og deres foreldre spurte: «Hvor kommer du fra?», så gikk alarmen oppi hodet mitt, og jeg begynte å svette. Forsvarsmekanismene mobiliserte, og jeg skrek «Jeg er født i Norge!».

Svaret mitt gjorde at mange følte seg ukomfortable, litt som om jeg stemplet dem som rasister. Når jeg ser tilbake på den tiden, så vet jeg at vedkommende kun var nysgjerrige og ønsket å slå av en prat. Jeg beklager at mitt identitetsproblem gikk ut over andre.

Identitet er en ferskvare

Man ser ofte at barn i tolvårsalderen tør å separere seg fra sin egen gruppe. Flere mister venner og får nye. Det var også tilfelle hos meg, da jeg ble mer bevisst på mine verdier, bakgrunn og kultur.

Jeg gikk fra å måtte bevise at jeg er norsk, til å tenke at jeg er så mye mer enn bare min etnisitet. Det ble heller viktig å svare: «jeg er den du oppfatter meg som». Jeg er alle mine feil og mangler, men jeg er også alle mine styrker og erfaringer.

Jeg innser at min identitet er ferskvare, og kan endre seg over tid. Den jeg er i dag, er ikke nødvendigvis den jeg er om tjue år, og den jeg var for tre år siden er ikke helt den samme som jeg er i dag.

Også en sorg

Jeg har imidlertid lagt merke til at jeg har endret meg mye siden jeg flyttet til Oslo for to år siden. Det er en glede, men også en sorg. Det er en glede i den forstand at jeg har funnet meg til rette, fått nye venner og lært så utrolig mye.

Men det er også en sorg, fordi jeg oppdager at jeg plutselig ikke har så mye til felles med mine barndomsvenner, som har valgt en annen livsstil, karriere og interesser. Som om mine barndomsvenner vokser fra meg. Eller jeg vokser fra dem. Kanskje går vi bare våre egne veier?

Når folk i dag spør meg hvor jeg er fra, så svarer jeg at mine foreldre er født i Irak, men jeg er født i Norge. Jeg svarer på spørsmålet med åpenhet, noe folk setter pris på. Jeg innser at nordmenn flest er nysgjerrige og vil kun vite mer om kulturen og erfaringene mine.

Spørsmålet deres er ikke negativt ladet, slik jeg trodde før. For nordmenn er stort sett åpne, tolerante og nysgjerrige. De færreste har spurt meg om hvor jeg er fra for å terge meg med at jeg ikke har blondt hår eller en kristen tro.

Det handler om identitet

Men spørsmålet om hvor jeg er fra, handler i stor grad om en kollektiv følelse. Det handler om en identitetsfølelse. Og identitetsopplevelsen handler om å kunne orientere seg i verdenen – om å finne et fellesskap. Det kan kalles en slags kollektiv identitet: For eksempel «Jeg er norsk» eller «vi i Rosenborg» eller «vi kristne» eller «vi muslimer».

Å være en del av flokken, en del av en nasjon, en tro, en språkgruppe eller et kontinent kan alle gi et verdifullt tilskudd til selvfølelsen, tryggheten og tilhørigheten. Og da mine foreldre kom til Norge, så forstår jeg at de ville ta vare på kulturen og språket. De var knyttet til at de trengte å føle en identitetsopplevelse, slik at de kunne orientere seg i verden. Å vite at de var noe.

Å VÆRE NOE. Så rart det enn kan høres ut, er identitetsopplevelsen ikke alltid knyttet til noe positivt. Å være narkoman, kan også være noe verdifullt for den enkelte når alternativet er «ikke å være noen ting». Da blir man «ingen»: Jeg-et oppløses, fragmenteres, og bitene sklir fra hverandre. Det er en måte å dø på?

Å endre identitet kan ta dager, måneder og år. Allikevel vil mine foreldre si at de er litt norske og litt arabiske. De har vært i Norge så lenge at de har lært seg normene, språket og kulturen. Noe som passer den norske majoriteten, som for eksempel å feire 17. mai.

Også jeg føler meg inkludert. Jeg har venner, lokalsamfunn og føler en tilknytning til dette landet.

Powered by Labrador CMS