� Hu og hei gjennom bilfri gate i Bjørvika. VårtOslos reporter Émilie Pascale Bloin Helgheim anbefaler hjelm. Foto: Christian Boger
Omstridt doning med høye ulykkestall. Vi testet elsparkesykkel fra Tøyen til Sørenga
De siste månedene har 187 personer blitt skadd i ulykker med elsparkesykkel i Oslo. Lokalpolitikere ber statlige myndigheter om strengere regulering. Men hvorfor er elsparkesyklene så populære?
Med Oslos ambisiøse klima- og miljømål er det nærliggende å tenke seg at elsparkesykkelen likevel er kommet for å bli.
Selv om Oslos politikere trygler statlige myndigheter om å få endret lovverket slik at bruken kan reguleres. Og butikkeiere klager over at elsparkesykler ligger slengt slik at kundene hindres i å handle.
Derfor tenkte vi det var på tide å ta seg en test-tur. VårtOslo bestemte seg for å teste elsparkesykkelen en sommerdag i byens gater. Tross advarsler om hvor farlig det kan være.
Det er en svett og solrik dag. Oslo-gryta er nær kokepunktet utenfor kontorvinduet i Schweigaardsgate.
Én ting er sikkert; nå gjelder det å komme seg som bare rakker`n ned til vannkanten, og helst med så mye vind i håret som bare mulig!
El-sparkesykler står plassert over hele byen. Det viser det lille kartet som dukker opp på skjermen i det man laster ned en av de mange sykkelappene. Det er per idag hele 11 forskjellige el-sykkelapper som kan lastes ned til bruk i Oslo, noe som har ført til et aldri så lite kaos som mange irriterer seg over.
Vi valgte å laste ned Zvipp, en av de norske tilbyderne på markedet.
Etter å ha opprettet brukernavn og passord og lagt inn en ønsket saldo i den virtuelle «lommeboka», går turen bort til Tøyen T-bane for å låse opp sykkelen. Ved å trykke «unlock» og holde telefonen over qr-koden på styret, er taksameteret allerede i gang.
Med et par friske fraspark begynner hjulene å rulle. Den enkle jernhesten kjennes ut som en litt mer slitesterk og stabil versjon av en vanlig sparkesykkel, kanskje til og med litt lettere å holde balansen på.
Det er ingen tvil om at det har vært endel uhell og krøll i trafikken som følge av disse rakkerne, men dersom man velger å kjøre en rolig og behersket stil, finnes det få alternative fremkomstmidler som oppleves like mykt og uanstrengt som dette.
På hvert av styrets to bevegelige håndtak er det malt en rød og en grønn farge. Ved hjelp av et raskt vritak på den grønne, økes farten opptil 20km/t, noe som vises under glasset på midten av styret.
De myke hjulene suser lydløst over både humpete asfalt, kumlokk og småhull. Og dersom man følger trafikkreglene, er det heller ikke mange sure fjes å sanke fra byens borgere.
Men til tross for at man føler seg som en del av rampegjengen som skal ut på eventyr, er det dessverre ingen særegen hilseskikk blant andre el-sparkere, noe jeg kjapt finner ut av idet et par yngre, rasktkjørende sparkere ignorerer mitt kameratslige «hei». Noe som ved ettertanke er greit, da det å beholde begge henda på styret er relativt nødvendig.
Etter cirka 15 minutter er jeg nede på tuppen av Sørenga, 36 kroner fattigere, men fri fra inneklemte bussturer, fri for skader og klar for å hoppe i vannet med god og grønn samvittighet.