DEBATT
Vi trenger å diskutere frykten dette skaper, og hva som kan gjøres med det. Jeg skal ikke mase om hva alle andre skal gjøre, men heller legge meg flat for egen del og love bot og bedring for fremtiden, sier Shoaib Sultan etter å ha vært i retten og møtt ofrene for Thorsens handlinger.
Foto: Hanna Johre / NTB og MDG
– Mannen var vettskremt, men bestemte seg likevel for å handle. Hvis noen skulle bli skadet, fikk det bli ham selv, ikke de mange som samlet seg til fredagsbønnen
Diskusjonene om ytringsfrihet og kjekling med SIAN og deres meningsfeller i kommentarfeltene rundt deres hatske narrativer gjør at man mister litt av syne hva det faktisk gjelder. Den menige muslim. Mennesker; menn, kvinner og barn, som er livredde.
Da har dommen falt i saken mot SIAN-leder Lars Thorsen. Jeg stakk innom tingretten da saken gikk der og gjorde meg noen tanker mens jeg hørte det ene vitnet etter det andre snakke om det som skjedde.
Jeg mener at flere av oss har sviktet.
Plutselig så jeg menneskene
For mens jeg satt sammen med en venn gjennom rettsaken og hørte Thorsen forklare seg om saken, og gjengen bak meg sukket og stønnet i frustrasjon over vitneutsagnene, så jeg plutselig bare menneskene det er snakk om, og for en gangs skyld ikke saken.
Jeg har jobbet med problematikken rundt ekstreme og rasistiske grupperinger lenge, og man kan nok bli litt yrkesskadd av det, og ikke greie å se skogen for bare trær.
Diskusjoner om ytringsfrihet, krangling og kjekling med SIAN og deres meningsfeller i kommentarfeltene, fokus på det hatske narrativet som legges frem – alt dette gjør at man mister litt av syne de det faktisk gjelder.
Den menige muslim. Mennesker; menn kvinner og barn, som er livredde. Folk som føler seg mobba. Mea Culpa, eller altså «min skyld» på latinsk.
Vitnet som traff meg
Det var for all del forskjell på vitnene. Den ene unge mannen som snakket utmerket norsk, som kjapt kjente igjen disse menneskene som bedrev koranbrenning, og som ville stoppe dem, han lot seg neppe skremme.
Han var klar og tydelig på hva som hadde skjedd og ga en god fremstilling av saken. Han ble sprayet ned og fikk klærne ødelagt.
Det som traff meg i magen var han som så mennesker i militæruniform tenne på noe utenfor moskeen. Han snakket ikke særlig mye norsk og visste ingenting om hvem disse menneskene var, men han visste om terrorangrep på moskeer.
Han ofret seg
Mannen var vettskremt, men bestemte seg likevel for å stoppe det som skjedde. Hvis noen skulle bli skadet, fikk det heller bli ham selv og ikke de mange barna eller de andre menneskene som hadde samlet seg for fredagsbønn.
Han ble også sprayet ned, eller «merket», som Thorsen kalte det. Hendelsen har satt sine spor, han ber ikke i den moskeen lenger men går et annet sted.
Han turte ikke fortelle adressen sin
En annen mann hadde med seg et lite barn i tingretten. Barnet lekte helt uvitende bak faren. Han kjente ikke til de hatske blikkene som enkelte på tilskuerbenken rettet mot faren, og kanskje mot barnet også?
Men faren var tydelig vitende om blikkene. Jeg kunne se hvordan de mange stirrende blikkene, hviskingen og sukk og stønn helt tydelig påvirket ham. Jeg kunne se hver lyd skape en nervøs reaksjon. Han ble også "merket" med "forsvarsspray" av Thorsen.
Han turte ikke fortelle adressen sin, med nervøse blikk rundt seg. Heldigvis var forsvareren velvillig og krevde ikke at det skulle sies høyt, han kunne bare skrive på en lapp og gi den til dommeren. Det gikk bra.
Var det noe reell fare for ham? Kanskje ikke, men det hindret ham neppe fra å være vettskremt for både sin egen og familiens sikkerhet. Det er dette jeg mener mange, meg selv inkludert, altfor lett har oversett.
Jeg mistet ofrene av syne
Jeg selv har vært opptatt av hvorfor jeg mener det SIAN og andre slike hatgrupper fremmer ikke beskyttes av ytringsfrihets-argumentasjon, eller hvorfor det burde og ikke burde rammes av slik lovgivning.
Jeg skal ikke snakke om alle andre men meg selv, men jeg har rett og slett mistet ofrene litt av syne.
Dette er diskusjonen vi ikke har fått til, mener jeg. Hva SIANs aksjoner foran bedehus og boligområder fører til. Frykten for terror kan ikke lenger avvises som ubegrunnet. Det har skjedd før, også her til lands.
SIANs aksjoner og diskusjonene i etterkant av det bør ikke lenger handle først og fremst om ytringsfrihet.
Vi trenger å diskutere frykten dette skaper, og hva som kan gjøres med det. Jeg skal ikke mase om hva alle andre skal gjøre, men heller legge meg flat for egen del og love bot og bedring for fremtiden.
Mea Culpa, mea culpa mea máxima culpa.
