Bønn fra en oslolærer: - Er én uke tidligere fri for mye å be om?

Jeg har inntrykk av at mine ledere ikke har tatt seg en helg fri siden skolestart i august. Denne klassen, denne gruppa og dette trinnet er smittet. Dette bør dere passe på, dette bør dere iverksette.

Denne helga ønsker jeg å hedre lederne på skolen min og mine lærerkolleger. Vår skole er en av de største barneskolene i Oslo.

• Les også: – La oss gjøre som danskene, ta en tidlig juleferie i osloskolen

— Står på dag og natt

Nå ber jeg innstendig myndighetene om å gi oss et lite pustehull ved å starte juleferien en uke før planen.

Jeg har inntrykk av at mine ledere ikke har tatt seg en helg fri siden skolestart i august. De står på og er i beredskap dag og natt. Beskjedene, informasjonen og oppdateringene kommer sent og tidlig:

Denne klassen, denne gruppa og dette trinnet er smittet. Dette bør dere passe på, dette bør dere iverksette.

De jobber ikke minst kontinuerlig med alternative tiltak, alternative tilbud og med å tilpasse situasjonen for barnas og familienes beste hele tiden – klar til å snu seg på femøringen. Se for deg det stressnivået!

Reagerer med vantro mot amerikansk abortlov: — Det er så sinnsykt at jeg ikke har ord

— Kan ikke avvise et barn

En ting er å lese om antall smittede, om tiltak, om politikere som framstår som om de aldri har hatt kontakt med barn i skolepliktig alder. En helt annen sak er å være barneskolelærer på gulvet. De er i konstant kontakt med barn – spesielt dem som jobber på småskoletrinnet:

Barn tar på dem

Barn klemmer dem

Barn henger på ryggen deres

Barn kommer gråtende til dem

Barn kommer syke til dem

Barn kommer frustrerte til dem

Barn kommer fulle av glede løpende til dem

Barn forteller dem ting hele tiden

Noen barn kaller dem «pappa» og «mamma»

Lærere på barneskolen kan ikke avvise et barn som er lei seg eller har skadet seg og si: «Beklager, jeg kan ikke gi deg en klem og trøste deg», fordi de er redd for smitte eller fordi de ønsker å beskytte sin egen familie.

— Glem meteren

De små som må stikke den ekle dingsen i den lille nesa med de små hendene hver bidige dag for å teste seg, trenger trøst. Pappa og mamma skal hjelpe til, men det er ikke alle som er like flinke til å følge opp.

Med andre ord, denne meteren kan du bare glemme.

Vi kan ikke heller skjule ansiktet vårt med munnbind når vi snakker til barn mellom seks og tolv år som er avhengige av vårt bekreftende smil og varmen i øynene våre.

Lærere skal midt oppi dette gjennomføre en ny læreplan, teste seg før julebordet som var nær på å bli avlyst og gjøre jobben sin: Lære bort, skrive IOPer, ta nasjonale prøver, løfte dem som er under kritisk grense, ha overskudd og godt humør, lære barna BlimE-dansen, holde utviklingssamtaler, tilpasse og variere undervisningen, gi omsorg, oppmerksomhet og bygge opp mange sjeler.

To av mine nærmeste kolleger på trinnet ble smittet den siste måneden. To svært dyktige pedagoger og kontaktlærere som måtte bli hjemme selv om hjertet blødde.

De stilte opp for sine kolleger mens de var i karantene, deltok digitalt på møter, sendte vikaropplegg og ordnet det de skulle for takknemlige foreldre. Kanskje brukte de kveldene på å svare sine elever på teams.

— Så, er én uke for mye å be om?

Nei, som en lærerkollega av meg sier: Det hadde vært en fin gest til en hardtarbeidende gjeng som gjennom hele pandemien har stått på dag og natt. Vi er altfor lite verdsatt. Fordi vi virkelig bryr oss om elevene våre, står vi på og gjør det som skal til uten å telle timer.

Det er lett for andre å si at da må man bare ikke jobbe mer. Vi som står i det vet at det ikke bare går ut over elevene, men også oss selv dersom timene ikke er godt nok planlagt. Da blir det uholdbart å være lærer.

En ekstra friuke hadde skjermet både lærere og elever, og sikret at mange flere fikk feiret jul med sine kjære.

Jeg er uendelig stolt av min skole, mine ledere og mine kolleger. Dere er ekte helter.

Mens byråkrater og politikere er godt beskyttet på hjemmekontor, har dere levert hundre prosent hver eneste dag – friske eller syke. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg gikk tilbake på gulvet, og spesielt på barneskolen!