– Myndighetene oppfordrer til økt bruk av skjermtolking, men vi vet lite om hvordan å få til slike samtaler på en god måte

VårtOslo skriver at bekymret helsepersonell har slitt med å kommunisere med pasienter ved bruk av skjermtolking.

Dette har ført til at enkelte pasienter ikke har fått behandling over lang tid. Mens myndighetene oppfordrer til økt bruk av skjermtolking, vet vi enda lite om hvordan å få til slike samtaler på en god måte.

Offentlig entusiasme

I 2014 anbefalte «NOU 2014:8 Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd» at halvparten av alle tolkeoppdrag i offentlig sektor skulle skjermtolkes innen 2023. Selv om høringsbrevet til tolkeloven, som ble sirkulert i 2019, anslo at kun 0,5 prosent av tolkeoppdragene i offentlig sektor ble gjennomført som skjermtolking da, har ikke optimismen forsvunnet.

I statsbudsjettet 2020 ble Integrerings- og mangfoldsdirektoratet tildelt ti millioner kroner til en nasjonal satsing. Midlene skulle gå til å utvikle en nasjonal strategi for skjermtolking, kartlegging av brukerbehovet for skjermtolking og opplæring av ansatte i offentlig sektor.

I offentlig sektor er det behov for tiltak for å fremme økt bruk av kvalifiserte tolker. Økt bruk av skjermtolking er tenkt å være et tiltak som bidrar til dette. Mens videoteknologi kan være et effektivt verktøy i leveransen av tolketjenester, er et vesentlig spørsmål hvordan dette fungerer i samtaler der det står mye på spill.

Det står noe på spill

For skjermtolking handler ikke bare om å oppnå kontakt mellom to personer. Tolking brukes i samtaler mellom en ansatt i offentlig sektor, for eksempel i helsevesenet, barnevernet, kriminalomsorgen eller domstolene, og et individ.

Det bestilles ikke tolk til småprat og hverdagslige forhold. I høringsbrevet til tolkeloven, som foreslår å lovfeste det offentliges ansvar for bruk av tolk, foreslås det særlig to hensyn som gjelder ved bruk av tolk. Det ene er rettssikkerhet og det andre å yte forsvarlig hjelp og tjeneste.

Det står altså ofte noe på spill i de samtalene der det benyttes tolk. Det står noe på spill for den enkelte også i samtaler der tolkingen skal foregå via videoteknologi og telefon.

Misforståelser oppstår

Rapporter fra utprøvinger av skjermtolking i offentlig sektor forteller oss at tolker kan oppleve problemer med å komme til orde ved skjermtolking. Det samme er dessuten kjent fra erfaringer med telefontolking.

Særlig når noen har mye å si, for eksempel når man skal fortelle hele livshistorien sin for få asylsøknaden sin prøvd eller når man skal fortelle om livssituasjonen sin på godt og vondt i møte med helsepersonell for å finne et passende behandlingsforløp, skaper dette utfordringer for tolken. For tolken må komme til innimellom for å få tolket underveis.

Når tolken er til stede i rommet, kan dyktige tolker gjøre dette på en smidig måte. Når tolkingen foregår via videoteknologi eller telefon, vil det være mye vanskeligere for tolken å få med seg alt som blir sagt og å komme til for å tolke. Overlappende tale vil kunne føre til lydproblemer.

Da kan viktig informasjon gå tapt. I vår forskning har vi møtt helsepersonell og sosialarbeidere som forteller om konsekvensene dette har for dialogen med pasienter og brukere. Vi har sett at informasjon blir borte og misforståelser kan oppstå.

For én ting er at det kan være tungt for pasienten å måtte å dele opp det hun skal si i små biter for at tolken skal kunne få til tolkingen, en annen ting er at samtalen blir oppstykket og at helsepersonell får dårlig kontakt med pasienten.

Ustabil teknologi

Teknologi kan dessuten være vanskelig å bruke på en god måte. Egenskaper ved mediet, som ofte fremmer «vanlige» samtaler, kan skape problemer i den tolkede samtalen. Det handler for eksempel om støykansellerende mikrofoner som kutter vekk tolkens subtile signaler for å ta ordet eller demper legens stemme når legen har vendt seg bort fra teknologien og mot pasienten.

Å få til en god samtale når tolkingen foregår via teknologi krever kompetanse fra alle involverte parter, også pasienten.

Vi vet for lite

Kunnskapsgrunnlaget om fjerntolking (telefon- og skjermtolking) bygger per i dag i stor grad på rollespill, rapporter fra offentlig sektor og anekdoter som ofte fremmer og argumenterer for økt bruk av teknologi for å gjennomføre tolkete samtaler.

Ved bruk av intervjuer og spørreskjema har offentlige ansatte og tolker i noen grad kommet til orde. Mens dette gir oss noe innsikt i forskjellige aspekter ved fjerntolking, vet vi per i dag for lite om hvordan situasjonene faktisk foregår.

Et fullstendig utelatt perspektiv er dessuten de minoritetsspråkliges perspektiv. Mens skjermtolking foreløpig i stor grad har blitt omtalt i positive ordelag, er det viktig at det kommer mer nyanserte tilbakemeldinger.

For vi trenger et bedre kunnskapsgrunnlag for å kunne utvikle gode praksiser og gode rutiner for gjennomføringen av tolkede samtaler.

PS: Denne saken har du fått lese gratis. Vi håper at du syntes den var bra. Vi lever av og for oslofolk. Tegn et abonnement, slik at vi kan fortsette å lage god journalistikk som engasjerer og rører deg, der du lever. Til deg som allerede abonnerer, tusen takk.