– Jeg klager. Jeg vil ikke være i Oslo ett sekund lenger! Jeg vil bo i Thailand

Koronaen har ført til at enda flere drømmer enn vanlig har forsvunnet i hverdagens kjas og sykdomsmas. Jeg er nok ikke den eneste som sitter igjen med en slunken minnedagbok fra de to siste årene. En tur til Gøteborg og en båttur til Kiel (uten å gå av båten) er det som skal bære meg gjennom vinteren som kommer. Jeg har drømmer, men drømmene ser ut til å ha mistet sin betydning. Ingenting skjer.

Den dårlige samvittigheten er like sterk som frustrasjonen. For hva er det egentlig jeg klager over? Bolig og mat og familie har jeg. En jobb også. Jeg bor i den byen jeg elsker, der Foodora har reddet oss gjennom mange dager med sykdom og karantene. Jeg spiser sjokolade og drikker iskaffe. Vi går på café. Jeg har ikke engang hatt korona. Jeg er ikke fornøyd.

• Les også: I 2019 skulle Sukkerbiten bli det nye friområdet ved fjorden, men lite har skjedd

Jeg klager. Jeg vil reise. Jeg vil bo i utlandet. Jeg vil på ferie. Jeg vil vekk, bort, ut. Jeg vil ikke være i Oslo ett sekund lenger! Jeg vil bo i Thailand.

Føler på meningsløsheten

Det er fortsatt korona, dessuten har jeg dårlig råd, jeg kommer ingen steder. Tankene går i sirkel. Jeg googler Thailand, barneskoler i Koh Lanta, bungalower, strender. Jeg legger planer. Det er korona, jeg har lite penger, Thailand er langt borte.

Koronaen har forsterket følelsen av meningsløshet. Vi legger planer, men må avlyse. Fravær fra jobb på grunn av forkjølelse og hoste. Smitte på skolen, testing, mer testing. Nye planer som må avlyses. Astmahosten til datteren min gjaller i veggene. Å hoste har blitt skam. Apropos skam, jeg og tiåringen bingewatcher Skam, og hun forelsker seg i Noora og William. Jeg savner ungdomstiden. Savner Oslo i en annen tid. Jeg føler meg bitter.

Hvorfor er jeg så utakknemlig?

Jeg er rastløs og lat på samme tid. Orker ikke å ta ut av oppvaskmaskinene, men hadde reist i morgen hvis noen ga meg billettene. Jeg bruker dagene på å vikle meg inn i lange tankerekker.

Hvorfor er jeg så utakknemlig? Hva er det egentlig jeg vil med livet? Hva er vitsen med alt sammen? Kunne jeg vært lykkeligere et annet sted? Er Thailand løsningen på alt? Hvorfor har jeg hengt meg opp i Thailand? Hvorfor tjener jeg ikke mer penger? Hvert eneste valg frem til denne dag analyseres og vurderes. Jeg gir ikke meg selv toppkarakter, hverken på innsats eller måloppnåelse.

Jeg ønsker meg ferie

Jeg har aldri vært materialistisk, men nå ønsker jeg meg penger. Jeg har blitt egoistisk. Jeg ønsker meg frihet uten å jobbe for det. Jeg ønsker meg late dager på stranda. Jeg føler meg personlig fornærmet over dårlig vær, mørke og lyden av hoste, over den trange 21-bussen, fiskegrateng til middag og nye vintersko som koster for mye.

Det å bo i trygge Norge under koronaen har ikke gjort meg takknemlig, å stå hele verden samlet i en krise har ikke gjort meg solidarisk. Jeg ønsket å redde verden, nå ønsker jeg meg ferie. Det er ikke en hyggelig følelse.

Byen har mistet glansen

Koronaen og isolasjonen har gjort noe med meg. Mangelen på impulser utenfra har endret måten jeg ser verden på. Smittefokuset og alle begrensningene har gjort samfunnet grått. Jeg elsker Oslo, men byen har mistet glansen. Jeg har vært her for mye, jeg har ikke fått anledning til å komme hjem fra et annet sted. Jeg har ikke fått tid til å savne byen min.

Men det er på tide å slutte å sutre. Det er på tide å begynne å leve igjen.

Jeg vet ikke hvordan. Men gi meg et par-tre måneder i Thailand så skal jeg finne det ut.