DEBATT
Hannah Gitmark, fra Agenda, mener juleforestillingene siler ut dem som ikke har god råd.
Foto: Skjermdump NRK
– 3000 kroner for en juleforestilling til familien i hovedstaden. Er det greit?
På flere av kulturscenene i hovedstaden koster det nesten 3.000 for å gå på juleforestilling for en familie på 4. Det er mye penger, selv for folk med romslig økonomi.
Om du sliter med å betale en økende strømregning, er det ganske åpenbart at Nøtteknekkeren ikke når opp på prioriteringslista. Dette er viktig å se i et litt bredere perspektiv: Med økende ulikheter og økende andel barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, blir kulturtilbud – i likhet med mange andre områder og tilbud i samfunnet – åpenbart vanskeligere tilgjengelig for mange.
Den kunnskapen vi har viser at bruk av kulturtilbud henger tett sammen med inntekt og utdanning. Det er et problem. Kulturen er viktig i seg selv, men har også avgjørende betydning for samfunnet og demokratiet.
En investering i demokrati
Kulturutredningen fra 2013 pekte på at kulturaktiviteter gir arenaer for tilhørighet og sosialt fellesskap. Kulturen former oss som mennesker og samfunnsborgere og er areaer for offentlig meningsutveksling, som gir nye perspektiver til å forstå og forandre verden.
Derfor er investeringer i kultur investeringer i demokratiet.
Tilby et kulturkort
Så hva kan vi gjøre? Det viktigste er selvsagt det strukturelle bakteppet: vi må omfordele mer generelt, så folks valg og muligheter ikke avhenger av geografisk eller sosioøkonomisk tilhørighet.
Men vi kan også gjøre mer målrettede tiltak; myndighetene kan sende tydelige signaler om at institusjonene de eier og støtter jobber for å breie ut tilbudet sitt. De kan tilby støtteordninger som et universelt kulturkort, som er testa ut mange steder i landet (men de må være universelle og gjøres godt kjent).
Rimeligere billetter trengs
Så er selvsagt investeringer i den bredere kulturelle grunnmuren viktig; bibliotekene er et eksempel på det. Institusjonene som koster penger kan selv også ta grep for å bli mer tilgjengelige; for eksempel gjennom mer samarbeid med for eksempel skoler og bibliotek og gjennom tiltak som sørger for at tilbudene spres mer ut i landet, for eksempel gjennom digitale løsninger.
De må også selvsagt ta ansvar for å se på hvordan de kan levere rimeligere billetter, men løsningen er åpenbart ikke lavere pris gjennom press på kulturarbeideres lønns- og arbeidsforhold.
Og PS: folk har selvsagt ulik smak. Ingen skal tvinges til å gå i Operaen eller i teateret. Men smaken er nok jevnere fordelt enn inntektene.