– Oslo er utstillingsvinduet for en mislykket narkotikapolitikk. Ja til forsøk med rusreform

Oslo er dessuten utstillingsvindu for den mislykkede delen av norsk narkotikapolitikk. Det er i hovedstaden personer med rusutfordringer havner i det skadeligste utenforskap, og straffepolitikken bidrar til en forsterkning av slike og andre uheldige konsekvenser. Kriminalisering er stigmatisering skaper utenforskap og mer kriminalitet i livene til de som blir utsatt.

Oslo er også byen med de største åpne russcener i landet, med flest vanskeligstilte rusavhengige og det største markedet for illegale rusmidler.

• Les også: Neste uke settes det inn vaksinebusser: Nær 77.000 i Oslo er fortsatt ikke fullvaksinert

I tillegg er Oslo byen med det største skadereduksjons- og hjelpeapparatet, som vil stå parat når trusler om straff erstattes med tilbud om hjelp.

Vil slå hull på myter

Innsigelsene fra Ingvild Halderaker i Oslo KrFU, bringer tankene til den aller viktigste grunnen til at et lokalt prøveprosjekt bør innføres. Det er at en rusreform, praktisert slik den faktisk er foreslått, vil slå hull på oppkonstruerte forestillinger og myter om reformen.

Ifølge henne er reformen et rusliberalistisk prosjekt som fører til mer narkotikabruk og ungdom som vil gå fritt rundt med narkotika, uten konsekvenser. Rusreformen sender et signal om at det er fritt fram for narkotikabruk, påstår hun.

Faktisk er de eneste som bidrar til å skape slike uheldige signaler til ungdom, nettopp aktører som Halderaker og andre som konstruerer tilsvarende myter.

Straffen forebygger ikke

Jeg vil anbefale Halderaker å ta seg litt tid og lese gjennom Rusreformutvalgets rapport. Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel og svært inngripende i menneskers liv. Straff er påføring av et onde, det er ment som et onde og hensikten er at straffen skal avverge handlinger i samfunnet.

Når det ikke finnes belegg for å hevde at straffepolitikken forebygger rusbruk i samfunnet, må ny dokumentasjon kunne fremlegges for å kunne legitimere å fortsatt straffe disse handlingene.

Rusreformen hadde ingenting med noe fritt fram å gjøre. Politiet skulle stadig avdekke bruk, anholde mistenkte, visitere dem, ta beslag og destruere stoffene. Hvis det var til eget bruk, så skulle en forpliktes til å møte på en kommunal rådgivningsenhet, for kartlegging av livssituasjon, informasjon, fraråding og eventuelt få tilbud om oppfølging.

Krenkende ruskontrakter

Stortinget har vedtatt å bevilge 100 millioner til kommunale rådgivningsenheter. Nettopp slike enheter skulle politiet forplikte stoffbrukere til å møte opp på istedenfor straff, ved avkriminalisering. Her kan unge møtes med respekt og tillit, hjemmesituasjonen kartlegges og skreddersydde tilbud utvikles.

I resten av landet, der rusmiddelbruk stadig vil være straffbart, vil slike enheter kunne bli arnested for tiltak for påtaleunnlatelse med vilkår, såkalte ruskontrakter.

Dette er krenkende tvangstiltak som, uavhengig av vedkommendes livssituasjon, innebærer overvåkede urinprøver som lett kan forsterke problemene og risikoen for de som har utviklet rusutfordringer. De innebærer en intensivering av kontrollen, der de unge risikerer straff hvis de avsløres igjen.

Oslo kommune har stanset praksisen med ruskontrakter og satt i gang utredning av hvilke konsekvenser denne praksisen har. På den bakgrunn er det særlig heldig om Oslo kan bli prøvefylke for rusreformen. Og som Høyre påpeker, vil beviskravet for å treffe vedtak om oppfølging bli forenklet.