– Skattepenger til iftar-middager og Ramadan-belysning sender et uheldig signal

Bli varslet om siste nytt i VårtOslo-appen: Last ned for iPhone her og Android her!

I et sekulært samfunn som vårt, der likebehandling skal være et grunnprinsipp, er det problematisk at Oslo kommune bruker offentlige midler på religiøse markeringer. Når skattepenger går til iftar-middager og Ramadan-belysning, sender det et uheldig signal – både om prioriteringer og om hvem som tilsynelatende teller mer enn andre.

Vi deler derfor Umar Ashrafs bekymring over at kommunen dekker kostnader knyttet til iftar-feiringer. Han har rett i at dette er uttrykk for symbolpolitikk – og at det svekker tilliten til forvaltningen av fellesskapets ressurser. 

DEBATT

– Når festmiddag erstatter handling: Når skal Oslo kommune faktisk gjøre noe med mangfoldet, utover å feire det ved festlige anledninger?

Skal ikke ha særrettigheter

Når kommunen støtter markeringer knyttet til én bestemt religion, risikerer man å skape en følelse av forskjellsbehandling. Andre tros- og livssynssamfunn får ikke nødvendigvis samme støtte. Det er urettferdig, og det bryter med prinsippet om likebehandling.

Oslo er en mangfoldig by, og nettopp derfor må vi være varsomme med å bruke offentlige midler på tiltak som bare inkluderer noen – ikke alle. 

Feil bruk av offentlige midler

Midler som brukes på religiøs belysning og iftar-middager kunne gått til barnehager, skoler eller eldreomsorg. Flere bydeler sliter økonomisk.

Da fremstår det som en dårlig prioritering å bruke penger på religiøse feiringer som først og fremst gagner én gruppe. Det svekker også tilliten til at kommunen forvalter fellesmidlene på en rettferdig måte.

Leder Oslos 17. mai-komité: - Jeg blir kalt svin, en skam og spurt om det ikke finnes en "norsk" leder

Sammenligning som ikke holder

Å sammenligne iftar-middager med julemiddager for hjemløse er misvisende. Jul i Rådhuset handler om å gi mat og varme til byens mest sårbare. Iftar er en religiøs og familiær feiring.

Når slike forskjeller jevnes ut i symbolpolitikkens navn, mister vi evnen til å gjøre reelle prioriteringer.

Selvfølgelig skal kommunen fremme fellesskap og inkludering. Men det gjøres best ved å støtte arenaer der alle kan delta – uavhengig av tro. Kulturelle festivaler, dialogmøter og inkluderende møteplasser er langt bedre verktøy enn å finansiere religiøse markeringer. Det fremmer både fellesskap og likhet.

Møllergata-elevene på folkemøte mot nedleggelse: - Vi blir spredd for alle vinder og skoleveien blir lengre og farligere

Engasjement, ikke særbehandling

Det hevdes ofte at slike markeringer er viktige for å inkludere minoriteter og øke valgdeltakelse. Men erfaring viser noe annet: Når politiske saker oppleves som relevante, deltar flere – også blant minoriteter.

I 2019 økte valgdeltakelsen blant innvandrere betydelig, uten særtiltak, fordi bompenger engasjerte. Løsningen er ikke å tilrettelegge mer – det er å engasjere bredere.

Samtidig som han kritiserer Oslo kommune sin pengebruk rundt iftar, tar Umar Ashraf også opp et annet viktig tema: diskriminering i arbeidslivet. Her er vi også enige med ham i at utfordringene må tas på alvor – men også at det finnes flere forklaringer enn bare rasisme/ diskriminering.

Diskriminering

Det er lett å tro at diskriminering alene forklarer utenforskap. Men ofte er mangelen på nettverk og kulturell kjennskap en langt større barriere. Å kjenne noen, bli sett i arbeid, få en uformell anbefaling – dette betyr mer enn et navn på en CV. Det gjelder alle.

En etnisk nordmann ville hatt de samme utfordringene i Pakistan – uten kontakter, språkkunnskaper og kulturell forståelse.

Det finnes eksempler på at minoriteter lykkes i Norge – i politikk, næringsliv og akademia. Spørsmålet er ikke hvorfor noen ikke får det til, men hva som gjør at andre lykkes. Svaret handler sjelden om tiltak, men om deltakelse. 

Skolekuttene i Oslo: – Med færre elever og flere tomme pulter har vi tøffe prioriteringer foran oss, sier Høyre-politiker

Mindre symboler – mer nærvær

Integrering skjer ikke i vedtak, men i relasjoner. På fotballbanen, i foreldremøter, i dugnadsfellesskapet.

Å kreve plass gir sjelden tilgang – det gjør derimot gjensidig kjennskap og nærvær. Den døra åpnes ikke med klager på manglende iftar – men med oppmøte og engasjement.

Det finnes diskriminering. Det benekter ingen. Men vi må klare å se at utenforskap ofte handler om relasjonsløshet – ikke rasisme.

Den som insisterer på den ene forklaringen, ser ikke den andre – og forlenger problemet fremfor å løse det.