DEBATT

– Da jeg kom hjem, delte jeg bildet av de to dansende herrene på min vegg i sosiale medier. Lite visste jeg om hva som ville komme, forteller Ubah Aden.
– Da jeg kom hjem, delte jeg bildet av de to dansende herrene på min vegg i sosiale medier. Lite visste jeg om hva som ville komme, forteller Ubah Aden.

– De som er tause når homofile hetses, aksepterer intoleransen

I visse miljøer kan du ikke engang nevne ordet homofili. Homofile betraktes som en gudommelig straff og den ytterste skam. Til og med foreldrene som ønsker å vise støtte for barna sine våger ikke å bryte med dette mønsteret. Det koster for mye.

Publisert

Jeg deltok i Pride-feiringen for første gang i 2019. Jeg hadde ansvar for Arbeiderpartiets stand sammen med tre andre partikollegaer. Alle var pyntet med sterke farger, smilende og pratsomme. Stemningen lignet den vi har i Oslo på 17. mai.

Den dagen pratet jeg med mange skeive unge med minoritetsbakgrunn. Jeg traff så mange mennesker at jeg gikk glipp av den elleville dansingen til Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen. Da jeg kom hjem, delte jeg likevel bildet av de to dansende herrene på min vegg i sosiale medier. Lite visste jeg om hva som ville komme. Det ble et rabalder.

Jeg brukte masse tid på å svare på stygge kommentarer og måtte blokkere mange. Jeg ble beskyldt for å ha gjort noe feil og ble stemplet som lite troverdig fordi jeg skadet troen. Ryktene nådde til og med min mor som bor langt unna og ikke er på Facebook. Saken ble brukt mot meg i kommunevalget i 2019.

Kommentarer i det skjulte

Ett år senere dukket det opp et leserinnlegg om en norsk-somalisk som gutt som fortalte at han er skeiv og hvor moren støtter ham. Igjen delte jeg denne historien på min vegg og roste ham.

Det koster mye å fortelle slike historier, og jeg berømmet samtidig hans mor for styrken hun viste når han trengte det. Jeg fikk kun to telefonsamtaler den dagen fra folk som mente jeg måtte fjerne det jeg hadde publisert. Jeg kunne gi et inntrykk av at skeive norsk-somaliere og mødre som støtter dem er vanlig, mente de.

Dette var likevel mye bedre enn forventet, og jeg tenkte vi kanskje hadde kommet litt videre. Men det jeg ikke visste var at denne gangen kom kommentarene i det skjulte.

Jeg traff en bekjent som viste meg en Whatsapp-gruppe med mange norsk-somaliere. Her var avisinnlegget og mine kommentarer om gutten delt. Og kommentarene var så ufattelig stygge. Min bekjent mente jeg måtte slutte å støtte skeive folk. Hun advarte om at jeg ville miste flere velgere hvis jeg fortsatte.

Det som virkelig skuffet meg var at mange av gruppas medlemmer var folk jeg kjente. Blant de som ikke reagerte var folk som jobber med barn og unge, folk jeg har sett opp til.

Man mister respekt og tillit til personer som ikke reagerer de blir vitne til urett. Taushet er å akseptere intoleranse.

Blir sterkt stresset

I mange år har jeg jobbet med ungdommer som sliter med identitet og tilhørighet. Ungdommer som har behov for foreldre og voksenpersoner som forstår dem, som kan veilede dem og gi dem den tryggheten de trenger. Jeg har sett unge bli revet mellom to verdener.

De har en fot i hver verden, og for en del foreldre kan disse to verdenene virke uforenlige. Noen klarer balansekunsten. Andre klarer det ikke. For noen blir stresset så påtrengende at det fører til angst og psykiske problemer, noe som også er tabubelagt.

Unge skeive med minoritetsbakgrunn og foreldre som ikke tar innover seg denne vanskelige balansegangen er trippelmarginaliserte. Jeg mener det er viktig å snakke for de stemmeløse unge. De har ikke gjort noe feil. De benytter bare retten til å leve slik de selv ønsker. Og den retten må tas vare på, uansett etnisitet eller tro.

En guddommelig straff

Miljøet vi er i og stedene hvor vi tilbringer tiden vår påvirker våre holdninger og handlinger. I visse miljøer kan du ikke engang nevne ordet homofili. Det betraktes som en gudommelig straff og den ytterste skam.

Til og med foreldrene som ønsker å vise støtte for barna sine våger ikke å bryte med dette mønsteret. Det koster for mye. Rykter og isolering skader familiens ære, og denne må beskyttes for enhver pris. Ofrene er barna.

Pride-feiringen i år markerer 50 års frihetskamp. For 50 år siden var det straffbart i Norge å være den man er. Holdningsendringene i majoritetssamfunnet har også tatt tid, det har skjedd politiske endringer for likeverd, og kirken har kommet etter.

Vi trenger trossamfunn som går i bresjen for toleranse og likeverd også framover. Enhvers selvbestemmelse er en grunnleggende rettighet i et demokratisk og likestilt samfunn, og ingen skal ty til vold for å hindre noen i å leve det livet de ønsker.

Toleranse kommer når det finnes forståelse og arenaer for å snakke om det ukjente. Og her kan trossamfunnet bidra. Det er ikke ditt ansvar å dømme andres valg, selv om det er noe du ikke liker. Ditt ansvar er å respektere det.

Mer inkludering trengs

Jeg mener nøkkelen til holdningsendring ligger i integrering. Flere i minoritetsmiljøene må ta ordet mot disse holdningene. Men før dette kan skje, må holdningene utfordres. Mine holdninger er formet av min deltakelse i det norske majoritetssamfunnet, og derfor mener jeg majoriteten har et enormt ansvar.

Slike holdninger kan ikke motvirkes bare med politikk eller religion. Samhandling fører til at flere blir utfordret på sine holdninger. Det er uvitenhet som skaper frykt og fordømmelse. Medisinen mot dette er at majoritetssamfunnet må være enda mer inkluderende og åpent.

Powered by Labrador CMS