– Å skyte Freya var en fallitterklæring – myndighetene erklærte seg økologisk inkompetente

Noen vil korrekt påpeke at det er et moralsk nederlag. Som Jenny Rolness påpeker fantes det flere løsninger, og hvordan vi behandler dyrene våre forteller oss mye om hvem vi, som nasjon, er. Og som statuespleisen – som mange latterliggjør –og dødstruslene Fiskeridirektoratets nå nokså upopulære leder Bakke-Jensen mottar – ser man at Freya, om hun så bare var en hvalross i noens øyne, var høyt elsket av mange.

Det handler som noen kritikere vil peke på om en ‘Bambi-effekt’. Freya var sjarmerende og eksotisk. Der er nok roten til mye av sinnet. Da vil de som støtter avlivningen peke på, som biologen Per Espen Fjeld gjorde, at Freya mangler betydning for arten sin – hun er bare et individ i en truet populasjon. Men det er ikke bare en Bambi-effekt i bildet. Og det er ikke bare et moralsk forkastelig valg som ble fattet av våre myndigheter. På en måte symboliserer avlivningen av Freya noe enda dystrere.

• Les også: Knut Ivan (44) svømte hele veien fra Oslo til Bergen: — Uvirkelig

Pervers holdning

Avgjørelsen om avlivningen avslører nemlig en pervers holdning mange av oss, deriblant våre myndigheter, har til naturen. Det forteller oss at det ikke er rom for natur som er ubeleilig. Det gjelder forvaltningen av dyr som Freya, men også ulv, jerv og andre vesener i Norge. Dyrelivet får eksistere til den grad det ikke «forstyrrer» oss. Freya får mer oppmerksomhet ettersom hun er en «kjendis». Det er et resultat av «Bambi-effekten» - hun har et navn, en personlighet, ja, hun er et slags ikon.

Dette gjør naturligvis Freya til et symbol. Å håndtere henne som et problem, og dermed avlive henne, er en symboltung avgjørelse. Våre myndigheter kunne valgt å sette inn tiltak for å sørge for at hvalrossen kunne leve videre. Det ville kosta – men å leve i harmoni med naturen koster. Men mennesket må enten leve i harmoni med naturen, eller ikke leve i det hele tatt.

Som biologiske vesener er vi avhengige av naturen vår, og vår art kan åpenbart ikke eksistere lenge på denne jord, om vi ikke makter å forvalte naturen vår. Naturen er vårt livsgrunnlag – og ingen art kan overleve lenge i fraværet av sitt livsgrunnlag. Derfor må vi forvalte naturen på en måte som tilrettelegger for fremtidige generasjoners velvære.

Men myndighetene våre ser ikke naturen som noe vi må ta vare på. Naturen forstås heller som noe som kan forbli urørt, der ingen har interesser av å røre den eller der det er enkelt, behagelig og beleilig å la ting forbli som de er. Der naturen er vanskelig, enten det er snakk om ulv som tar sau eller Freyas tilværelse ved populære badestrender, så er løsningen geværet.

Enorme mengder giftstoffer

Dette er en holdning som påvirker oss på alle områder som handler om naturen. La oss for eksempel se til forurensning, avskoging og forsøpling. Alle vet at enorme mengder giftstoffer fra vår industri, avskoging og forsøpling av hav og land har enorme konsekvenser for kloden, deriblant menneskeheten. Det forsøpler vannet, atmosfæren, jorden, ja, selv maten vår er fylt med menneskeskapte giftstoffer.

Det vi – menneskeheten i sin helhet – trenger, er en innstilling om at vi lever i harmoni med naturen. For summen av hensynsløshet à la det vi så da Freya ble skutt, er nemlig et symptom på et mye større problem, nemlig en moderne forståelse av naturen som et flytende, fleksibelt objekt vi kan (mis)bruke som vi ønsker, uten konsekvenser.

Selv våre «grønne» endringer skal stort sett underbygges av at vi slipper det ubeleilige. Vi skal bare forbedre teknologien vår, så vi slipper å ta hensyn på noe annet vis. Vi skal ikke tilpasse oss, for eksempel gjennom å redusere forbruk. Snarere skal vi få «grønnere» alternativer, men fortsette på vår vei.

Denne holdningen fører oss ingensteds. I en verden hvor vår klode rammes av ulike menneskeskapte katastrofer, fra avskoging til forsøplingen av havet, hvor FN antar at opptil sju millioner mennesker årlig dør av luftforurensning alene, er det klart at vi trenger en bedre forvaltning av vår natur.

Freya-statuen: – Flere flinke skulptører har tatt kontakt. Det er drit gøy!

En fallitterklæring

Freya var kanskje bare en hvalross – om hun så var kjær for mange av oss – men hun betydde, som et symbol, mye mer enn det. Å la henne leve ville vært en symboltung avgjørelse– som ville fortalt at vi, som nordmenn, er klare til å leve i harmoni med naturen.

Å skyte henne var en fallitterklæring – myndighetene erklærte seg økologisk inkompetente. La oss håpe at Freyas død – om så gjennom Bambi-effekten av hennes sjarm, snarere enn av abstrakte tanker om den truede hvalrosspopulasjonen eller andre arter i sin helhet – vekker noe i den norske befolkningen.

Det er på tide å forvalte naturen vår på en bærekraftig måte. Da kan vi ikke godta fallitterklæringer som dette. Freya lærte oss ikke å leve i harmoni med naturen – men hun kan lære oss hvor grotesk norsk naturforvaltning er, og slik hjelpe oss på veien.