DEBATT

Avstanden er årsaken, ikke hudfargen, skriver Erik Brenna i sitt svar til Philip Rynning Coker.
Avstanden er årsaken, ikke hudfargen, skriver Erik Brenna i sitt svar til Philip Rynning Coker.

– Det er viktig å avdekke forskjellsbehandling, men nå er det naboen vår som trenger hjelp

Om du ser gjennom kjøkkenvinduet at noen sklir på isen og skader beinet, så løper du ut og hjelper. Men om du sitter i den samme leiligheten i Oslo og hører at en person har sklidd og skadet seg i Kirkenes, hopper du ikke på første fly.

Publisert

Philip Rynning Coker har skrevet et viktig bidrag til debatten om hvordan vi tar i mot flyktninger. Forskjellsbehandlingen han beskriver, må vi alle bekjempe. Det må likevel nyanseres nærmere. Er det bare fordi «flyktningene ser annerledes ut»?

Rasistene og nasjonalistene forskjellsbehandler andre folk, men vi har nok ikke plutselig blitt flere rasister. Nå er det naboen vår som trenger hjelp.

Avstand, ikke hudfarge

Ser du gjennom kjøkkenvinduet i Oslo at noen sklir på isen og skader beinet, så løper du ut og hjelper. Kanskje du inviterer inn i varmen, en liten stund. Men hører du fra Oslo at en person har sklidd og falt i Kirkenes, så hopper du trolig ikke på første fly dit for å hjelpe. Avstanden er årsaken, ikke hudfargen. Vi forventer at noen i Kirkenes hjelper. Hvis ingen der vil hjelpe, må vi se hva vi kan gjøre herfra.

Ja, det finnes mange polakker, ungarere og nordmenn med en irrasjonell fremmedfrykt. Vi får høre flere eksempler på at folk stanses ved Ukrainas grenser på grunn av hudfarge, etnisitet og nasjonalitet. Dette er pinlig, diskriminerende, skammelig og utilgivelig.

Det finnes en rasist i oss alle

Det finnes en liten rasist i oss alle. En liten djevel vi må fordrive. Innrømmer vi ikke det, så evner vi heller ikke å bekjempe disse holdningene. Fremmedfrykten finnes dessverre hos alle folk, selv hos den minste minoritet. Ubevisste, snikende fordommer. Ubevisst forskjellsbehandling. Målet må være å bli mindre rasistiske gjennom livet. Vi må kunne leve sammen, i Oslo og i resten av verden.

Det er likevel forskjeller på flyktningekrisen vi så i 2015 og denne krisen som nå skaper stor dugnadsånd i store deler av verden.

Vi skal være stolte

La oss lære av Ukraina-krigen. Krig skjer ikke bare langt unna, selv om vi liker å tenke det. Vi slår oss til ro med at elendighet skjer andre steder. Plutselig er det nærmere. Flyktninger banker på døra, her vi bor. Vi våkner opp. Noen har en liten rasistisk djevel, som sitter på skulderen og hvisker i øret, umerkelig: «De er hvite. De ligner deg.»

Men jeg håper og tror at det er nærheten som gir en større trang til å hjelpe. Vi må ta en alvorsprat med de som har diskriminert flyktninger tidligere. Vi må ta en prat, du og jeg, alle. Men vi skal også være stolte over dugnaden vi ser nå, og ønsket om å hjelpe de menneskene som strømmer raskt inn over våre grenser.

Ukraina er vår bakgård

Folk flykter vanligvis kortest mulig. Man vil hjem igjen så snart det lar seg gjøre. De fleste flyktninger er såkalt internt fordrevne, i sitt eget land. Andre flykter til like over grensen, slik folk fra Norge flyktet til Sverige under andre verdenskrig. Noen flykter langt.

Ukraina er i vår bakgård, med bare ett land mellom oss og dem. Nord-Afrika, Syria og Afghanistan er lenger unna. At Ukraina har en avtale om visumfrihet med schengenlandene må også nevnes. En avtale som gjør at ukrainere fritt kan reise inn og ut av en rekke europeiske land.

En raskt voksende flyktningekrise

Dette ser ut til å bli den største og raskest voksende flyktningkrisen siden andre verdenskrig. 90 prosent av flyktningene fra Ukraina er kvinner og barn, samt eldre over 60 som ikke er vernepliktige. Mennene må bli igjen i Ukraina og kjempe, med livet som innsats.

I flyktningkrisen i 2015, var 70-80 prosent menn. Årsakene var flere, blant annet store kostnader til reisen. Andre søkte lykken for seg og familien, og hadde kanskje ikke en krig å flykte fra, «bare» fattigdom. Men mange var også svært sårbare flyktninger, som fra Syria, og mange var mindreårige. Nå har det flyktet fire ganger flere enn i hele 2015, på bare fem uker.

En skamplett

Målt etter antall innbyggere i landet, var Norge på fjerdeplass av de som tok imot flest flyktninger i 2015. Ungarn var på førsteplass, langt foran alle andre. Vi tok imot omtrent like mange under flyktningkrisen i 2015, som det ventes hit fra Ukraina kommende år.

Vi tok imot 30 000 flyktninger av totalt én million. Nå skal vi også ta imot 30 000, fra Ukraina kommende år. Totalt ti millioner vil trolig flykte fra landet. Dermed er det vel ukrainerne vi diskriminerer?

Når det er sagt så bør alle som trenger hjelp, få hjelp. Hellas, Europa og Norge sviktet Moria. Det er en skamplett. Det er også mange andre som lider, for eksempel i Jemen og Afghanistan. Det er ikke en konkurranse i nød, men vi må ha perspektivene på plass.

De første flyktningene fra Ukraina har vært ressurssterke. Vi må også ta imot de gamle, barnehjemsbarn, funksjonshemmede, skadde og traumatiserte, med åpne armer.

Vi må ønske dem velkommen

Det er viktig å forebygge nye flyktningkriser og kriger, hjelpe folk nær deres hjemsteder, og ta imot folk i nød fra hele verden, når det trengs. Klimakrisen og naturkrisen kan skape store folkevandringer i årene som kommer. Alle må bidra til å finne nye, trygge bosteder for de fordrevne.

Akkurat nå har vi en enorm flyktningkrise i våre nærområder. Dette må vi ta ansvar for. Det er lov å stille spørsmålstegn ved folks motivasjon, men det viktigste nå er å handle raskt. Vi må ønske dem velkommen. Nå! Både i Oslo og i Kirkenes.

Powered by Labrador CMS