– Hvorfor handler vi så mye raskere, mer forent og i større skala når flyktningene ser annerledes ut?

Etter Putins og Russlands invasjon av Ukraina har det oppstått mange følelser og tanker i meg. Først på grunn av selve krigen som føres og alt av lidelse og nød som følger av det.

Men etter hvert som ukene har gått har jeg lagt merke til en følelse av bitterhet og sinne rettet mot hvordan det europeiske storsamfunnet, inkludert det norske, viser at vi behandler enkelte mennesker på flukt bedre enn andre.

Støtter den solidariske inngangen

Vi bor i en by hvor veldig mange innbyggere nok har kjent på de samme følelsene. Vi viser solidaritet med ukrainske flyktninger. Det skal hylles, og det skal vi fortsette med.

Mennesker i Ukraina fortjener vår støtte og solidaritet i en slik situasjon. Mennesker er drevet på flukt for å redde sine liv. Så hva er problemet?

Jeg mener det ikke trenger være en motsetning i det å støtte de ukrainske flyktningene solidarisk, samtidig som vi kritiserer den manglende solidariteten vi viser flyktninger samme sted, men som har en litt mørkere hud.

For mange i Oslo oppleves ikke dette som veldig overraskende. At hendelser som er nære vekker mer oppmerksomhet og handling, vet vi fra før. Og det er mulig det er psykologisk fundert, så jeg skal ikke utfordre det i seg selv.

Ulik behandling også av ukrainske flyktninger

Jeg mener det problematiske oppstår idet vi i Europa handler så mye raskere, mer forent og i større skala denne gangen enn hva vi gjør når flyktningene ser annerledes ut.

Og når det i tillegg befinner seg mennesker i Ukraina som blir behandlet som annenrangs flyktninger eller ikke reelle flyktninger, blir forskjellen i behandlingen veldig tydelig.

For meg, som selv kunne lignet de afrikanske flyktningene i Ukraina, blir dette nært. Så utrolig nært.

For meg med minoritetsbakgrunn oppleves det som at en del av meg aksepteres, mens en annen del forkastes. Dette blir personlig og nært fordi store deler av min familie ligner på flyktningene som stiller bakerst i køen, og som har stått i kø i mange mange år.

Føles viktig og bakvendt å kritisere

Å kritisere mennesker som viser mennesker på flukt kjærlighet og støtte føles på mange måter bakvendt. Samtidig som det føles viktig. Ukrainske barn er allerede på basketballtrening.

Hva med de nord-afrikanske flyktningene, som lenge har sittet fast på grensene i øst Europa som ingen vil ta i? Hvordan kan jeg gi dette mening? Det er på Stortinget bred politisk enighet om at ukrainere skal få sine asylsøknader behandlet som gruppe.

Vi ser mennesker på privat initiativ kjøre til landets grenser for å hente flyktningene. I 2015 måtte deler av det politiske sjiktet jobbe knallhardt for å få gjennomslag for å ta imot 5000 kvoteflyktninger.

Samtidig måtte vi forsvare det at de hadde pene klær og eide mobiltelefoner, for enkelte mente det var svært spesielt at mennesker på flukt eide dette.

Oslo er Norges største by, Norges mest mangfoldige by. Derfor er det svært mange i Oslo, uansett hudfarge, bakgrunn og tro, som opplever den grenseløse solidariteten med Ukraina som grenseskapende ovenfor andre grupper flyktninger.

Hudfarge og kultur skal ikke telle når vi velger hvem vi skal vise kjærlighet og empati.

"Dere tar i mot halve meg"

Solidariteten er grenseløs, krigen er hensynsløs

Bildene av mennesker på flukt skjærer gjennom TV- skjermen

Bildene er nære nå, det føles så mye nærmere,

Jeg er redd, mamma er redd, men ikke pappa,

Politisk enighet ser vi nå, fra det lyserøde til det mørkeblå,

Norsk kjærlighet skal de få, men dette gjelder ikke for de mange,

det gjelder for de få, men vi er ikke dumme, eller enkle,

Vi ser holdninger, omsorg og tro vi ikke kan lenger kan svelge,

Alle bildene og kjærligheten gjør meg kvalm, dette er ikke meg,

Samtidig som det er hele meg,

Jeg viser solidaritet samtidig som jeg viser hvor usolidarisk jeg kan være,

For det handler om å vise storsinn og være stolt over nasjonens ære,

Det treffer ikke lenger meg, den bleke fargen dytter meg på vei,

mot kanten, hvor jeg står med et bein i meg,

og et bein i deg,

Hva kan lenger forventes, hva kan vi regne med, at når den bleke fargen bombes,

får resten være i fred,

men ikke i fred,

Vi tar i mot, og i mot,

vi tar ikke i mot,

vi tar ikke i det,

vi tar ikke i dem,

familie velges ikke, men venner velges,

dere tar i mot halve meg,

men resten kan ikke svelges,

jeg vet ikke hvem jeg er,

det er krig i mitt eget hode,

mamma mot pappa,

jeg mot meg,

svart mot hvitt,

klisjefylt,

hvem er jeg.