– Vi må tørre å snakke om barna som blir oversett på Oslo vest

Det er ingen hemmelighet at en del familier, barn og unge i østkantbydelene sliter. Mange bor trangt, har flere søsken enn det er sengeplasser og har ikke råd til varme klær om  vinteren.

Likevel er det en viss forståelse for denne problematikken på østkanten. Du er ikke alene om å slite. Du har en gjeng rundt deg. Så midt opp i det vonde, har du likevel et fellesskap, en tilhørighet.

De som har minst

På den andre siden har vi de som er stillest, mest sjenert og føler på et utenforskap uten like. De som står i fare for å bli marginalisert og radikalisert.

De som sitter med en vond følelse i seg når man etter vinterferien skal fortelle om hvor de har vært. Mathilde forteller om sydenturen, Johan om skiferien. Alle har hver sin historie å fortelle, mens du sitter der alene med en klump i magen og gruer deg til det er din tur. For familien din har ikke råd til ferie.

Ion sitter på gata i jula: – Noen ganger i livet trenger vi alle hjelp, står det på skiltet hans

Der klassekameratene dine spiller fotball, håndball og går på dansing på fritiden, sitter du ensom og alene hjemme. Der de viser frem de store villaene sine med stolthet, er du flau over din trange toroms. 

Der alle ser ut til å ha det så bra, står du igjen alene som den som har minst.

Det er en følelse uten like.

De glemte barna

Dette er de glemte barna. De som kommer fra familier med trang økonomi og dårlige kår, men som bor på «feil side» av byen. De blir oversett av klassekameratene, av lokalsamfunnet, av politikerne. Vi ser dem ikke for de er gjemt bak «glamouren». De skjuler seg bak fasaden for de tør ikke komme frem. 

Disse barna har ikke noe fellesskap de kunne gått til. Ingen de kan relatere til. Ingen de kan åpne seg opp for. Utenforskapet de føler kan ikke sammenlignes med noe annet.

For der andre som sliter, men bor på «riktig» side av byen, har noen å relatere til, står disse barna helt alene.

De holder seg i skjul

Det handler om å se de som ellers alltid blir oversett. Å også fokusere på de som bor på den «privilegerte vestkanten».

Det handler om å bli stemmen til de som ellers blir glemt. De som ikke tør å stå frem og holder seg i skjul. For det er ikke noe alternativ å stå frem. Det er ikke noe alternativ å be om hjelp.

Det finnes barn og ungdom i hele Oslo som lever i en lavinntektsfamilie. I Frogner bydel lever for eksempel 1000 barn og unge i en lavinntektsfamilie som trenger litt eller mer bistand for å få hverdagen til å gå rundt.

Husker du hva som skjedde i Oslo i 2023? Kommunevalg, Vålerenga-nedrykk og verdens største hangarskip

Barn sliter også på Oslo vest

1000 barn og unge er et lavt tall sammenlignet med en del andre bydeler, men utfordringen gjelder hele Oslo. Derfor må ordninger rettes inn mot lavinntektsfamilier som sliter, selv om de bor i Oslo nord eller vest.

Det betyr at i Oslo øst, Oslo vest samt nord og sør i byen vår, så er det barn og unge som ikke kan gå i bursdagen til klassevenner, dra på skoleturer, får moderat med gaver til og jul, som ikke kan delta på fritidsaktiviteter som koster penger og mye mer.

Tiltakene bør målrettes

Hvorfor skriver vi dette? Fordi det ikke er adressen som bestemmer hvor behovene er. Derfor er det heller ikke bosted og adresse som skal bestemme om aktivitetsskolen skal være gratis eller ha lavere betaling.

Behov skal prioriteres fremfor bosted. Derfor burde det være utlånsordninger for utsyr som ski, skøyter, fotballsko og mye annet i alle deler av byen. Derfor må grats kjernetid i barnehagen og gratis aktivitetsskole være alle steder hvor det er behov, og ikke deles ut til de som ikke trenger det fordi de bor i Oslo øst eller sør.

Mehmets og Amirs julaften på gata: – Det verste er å bli glemt. Det gjør mest vondt

Vi har tro på lokale målrettede tiltak som treffer, ikke svære områdesatsinger som skal treffe alle på en gang over et stort område. I Frogner bydel er Homansbyprosjektet etablert for å fange opp ungdommer som sliter og som bor i nabolaget.

På dagtid er dette et tilbud til voksne som trenger det for å møtes og lære om det norske samfunnet. Dette er et målrettet tiltak i et område hvor de sosiale utordringene er store.

De trenger å bli sett

Vi må tørre å snakke om de skjulte utfordringene. De barna som blir oversett, som blir glemt. Det handler om å ikke generalisere problemet, men heller løse det der det er. Fordi at selv om flesteparten har det godt på vestkanten, betyr det ikke at alle har det, og de som sliter der fortjener å bli sett like mye som alle andre. 

Mobbetallene i grunnskolen øker i Oslo: – Det er helt uakseptabelt

For dem er skammen enda større. Stigmaet er uutholdelig.

Det er disse barna som trenger å bli sett av samfunnet, av oss som politikere. Det er for disse et fritidskort vil utgjøre en forskjell på det å bli inkludert eller ekskludert. Det er for dem det er viktigst å få fritt skolevalg, for å få muligheten til å velge seg bort. For å komme seg vekk fra de kjipe minnene og de dårlige vennene. 

Det er for dem politikken er viktigst. For dem er politikken så mye mer enn ord. Disse barna er de mest sårbare, og frem til nå har de vært glemt. 

Nå er det på tide at vi ser dem igjen. For i dag er det «Johanna» som har det tøft. I morgen kan det være ditt egen barn. Ville du fortsatt sittet stille da?