DEBATT
«Frisoner» for offentlig og urban fuglemating, som spesielt vil favorisere byduer, stokkender, kråkefugler og urbane måker gir ikke stabilere økosystemer, økt biologisk mangfold eller friskere bestander. Heller tvert imot.
Foto: Privat
– «Frisoner» for fuglemating er en svært dårlig idé
Det er ikke nok med et godt hjerte. Altfor mange fugler blir syke og dør fordi velmenende mennesker ikke kjenner farene som ofte oppstår ved mating.
I et debattinnlegg i VårtOslo mener Dyrenes rett at Oslo kommune opptrer naturfiendtlig og foreslår å opprette «frisoner» for offentlig fuglemating. Hvor gjennomtenkt er egentlig ideen?
Det står at byduer er etterkommere av tamduer og at de derfor skulle være avhengig av hjelp fra mennesker for å overleve vinteren. Bydua (på linje med tamdua) er etterkommer av klippedua og er per definisjon samme art. Ingen annen fugl i verden er så godt integrert i urbane miljøer som bydua, som ikke på noen måte har utviklet avhengighet til mennesket.
Byduebestander viser seg i stedet å være friskere og med færre sykdommer i områder med lite eller ingen mating. Størrelsen på en byduebestand reguleres av mange faktorer, hvor tilgang på hekkeplasser er blant de viktigste.
Kunstig høy populasjon
På 1960-tallet ble byduebestanden i Oslo beregnet til rundt 20 000 individer. Etter en rekke bestandsregulerende tiltak kom det i 2003 en ny bestandsrapport, som konkluderte med at populasjonen var nede i rundt 3 000 individer. Bestanden regnes nå for å være stabil.
Om Oslos byduebestand er 20 000 eller 3 000 individer har ingen større økologisk betydning. Man kan like lite hevde at den tidligere bestanden var for høy, som at dagens antall skulle være for lavt.
Med fuglemating i det offentlige rom, er det risiko for at man skaper kunstig høye populasjoner, ofte på bekostning av andre arter, som da fortrenges. Fordi miljøet ikke er tilpasset individantallet, kan det også gi negative økologiske konsekvenser.
En innbilning
Vi har drøyt 20 arter ender i Norge. Av disse er det spesielt stokkand som responderer godt på mating. De artene som ikke gjør det, dør ikke i hopetall av den grunn.
Skulle stokkanda være så stakkarslig konstruert fra naturens side at den ikke vil klare seg i dette landet uten å få kastet en masse brød etter seg? Selvsagt ikke, stokkanda er like robust og godt tilpasset vårt klima som artsfrendene er. Men stokkanda responderer på mating – og vipps – vi innbiller oss at den trenger vår «hjelp» til å overleve.
For noen desennier tilbake var det ikke like vanlig med mating av vannfugler i byen. Når vinteren kom, trakk fuglene til andre områder og kom tilbake til våren. Nå bidrar mating til å holde igjen det naturlige trekket. Det er ikke til fordel for individene, samtidig som vannkvaliteten blir lidende, som igjen fører til økt smitterisiko og sykdom, og vi har skapt en negativ økologisk spiral.
Øker risikoen for sykdommer
Tilpasning til mating medfører også forandringer i fuglenes atferdsmønster. De mister sin naturlige skyhet overfor mennesker, og samtidig øker aggressiviteten mellom individene. Dette gir økt produksjon av stresshormoner, noe som reduserer immunforsvaret og igjen øker risikoen for alvorlige sykdommer og epidemier. Det samme gjelder andre vannfugler, som grågjess og knoppsvane.
Skulle knoppsvane ha dårligere overlevelsesevne enn sangsvane (som sjelden responderer på mating), og være prisgitt mating for å overleve? Selvsagt ikke.
Dyrenes rett mener at Oslo kommune bør «tilrettelegge for en hyggelig og fredelig sameksistens mellom mennesker og dyr». Men naturen er ikke en Disney-tegnefilm, og ville dyr skal ikke ha noen form for sameksistens med mennesker. Det gir ingen fordeler og fremhever bare vår egen egoisme.
Ikke omtanke og empati
Er det virkelig omtanke og empati å frarøve fugler retten til å beholde sin naturlige atferd og ved mating å holde igjen trekket til andre strøk når vinteren setter inn, slik at de ikke får mulighet til å finne sin naturlige mat selv?
Også i en by som Oslo er biologisk mangfold viktig. Det får man ved å skape varierte typer grønne miljøer. «Frisoner» for offentlig og urban fuglemating, som spesielt vil favorisere byduer, stokkender, kråkefugler og urbane måker gir verken stabilere økosystemer, økt biologisk mangfold eller friskere bestander. Heller tvert imot.
Det er ikke nok med et godt hjerte. Altfor mange fugler blir syke og dør fordi velmenende mennesker ikke kjenner farene som ofte oppstår ved mating. Både på individuelt og økologisk plan.
