Det er mandag ettermiddag. Vi er i Oslo for å feire bursdagen min med Escape Room og middag. På veien til første Escape Room passerer vi Ruseløkka skole. Synet som møter oss der er hjerteskjærende; en ung måke med ødelagt vinge.
Den trasker rundt på plassen foran skolen, og vingen dens henger og slenger etter den der den går. Vi bråstanser og stirrer på den. Er den brukket, eller helt ute av ledd? Mest sannsynlig har den nok krasjet i noe, sier jeg til vennene mine.
«Huff. Den må nok avlives, er ikke så mye hjelp å få i Norge om man er et vilt dyr.»
En større gruppe mennesker står rundt den, alle ser bekymret ut og lurer nok på hva de kan gjøre. En av dem, en dame, prater i telefonen. Jeg får blikkontakt med henne, og hun gir meg et anerkjennende nikk. Hun ordner opp! Så bra!
Vi fortsetter derfor til vår destinasjon og har en times moro før vi omsider er ferdige. På tide å gå mot restauranten.
Står alene igjen
Vi passerer Ruseløkka skole igjen. Den store måken står der enda, denne gangen alene.
Jeg tar opp mobilen. Hvem kan man ringe i sånne situasjoner? Viltnemda? Nei, de tar bare påkjørsel av rådyr og slikt. Jeg googler, og det første som dukker opp er at Oslo kommune har en avtale med Falck redningstjeneste for skadede fugler. Jeg ringer nummeret som står oppført og blir møtt av en dame i andre enden. Infoen viser seg å være utdatert, og jeg blir bedt om å ringe Oslo kommune istedenfor.
Så jeg gjør det. Hun som svarer i andre enden kan fortelle meg at de har heller ingen som henter fugler.
«Du må fange fuglen selv og ta den med til veterinær.»
Jeg stirrer på den store fuglen foran meg.
«Du vil altså at jeg, en forbipasserende med null erfaring, skal fange et vilt dyr med brukken vinge og kanskje fugleinfluensa, med bare henda og frakte den til en veterinær til fots? Det høres ikke veldig lurt ut.» Jeg sier det noe lattermildt og i ren vantro.
Damen foreslår derimot både Fuglehjelpen.no og politiet på 02800, og det høres lurere ut.
Bare politiet igjen
Jeg søker opp Fuglehjelpen og ringer. Det er bare ett nummer som står oppført på deres hjemmesider; deres akuttnummer. Der kommer jeg rett til telefonsvarer, ingen summetone, så jeg antar telefonlinjen er stengt. Jeg legger igjen en beskjed, forklarer situasjonen og hvor måken befinner seg.
Det er bare ett alternativ igjen, og det er politiet.
Mannen hos sentralbordet der kan fortelle meg at politiet heller ikke rykker ut til skadede fugler. Det gir jo mening det, men de har altså overhodet ingen løsning for slike situasjoner? Nei. Politiet ber meg om å ta kontakt med Oslo kommune istedenfor. Er det mulig...
Jeg begynner å kjenne meg ganske frustrert nå.
Engasjementet varmer hjertet
Engasjementet fra folk på gata i Oslo derimot varmer hjertet mitt. Det er mange som bryr seg om den lidende måken, og alle blir like irriterte som meg når jeg forteller at verken Oslo kommune eller politiet vil hjelpe. På Fuglehjelpen.no står det at man kan ta kontakt via Messenger på Facebook, så jeg gjør det, og legger ved et bilde av måken.
En annen kvinne tar også et bilde av den. Hun jobber i et kontor rett over gata og har prøvd å ordne hjelp til den de siste fem timene. Artig nok skal hun også sende bildet til Fuglehjelpen. Vi lurer på om eneste mulighet virkelig er å få tak i en stor pappeske fra matbutikk eller lignende, få fanget den på et vis uten å skade den enda mer og dermed frakte den til en veterinær via buss eller lignende?
Vi ler begge noe dystert av tanken på å frakte en skrikende måke på buss. Ifølge Google Maps er nærmeste veterinær ganske langt å gå med en kjempestor pappeske i armene. Kvinnen forteller at hun skal fortsette å holde et øye med den, og det gjør meg lettet.
Jeg, samboeren og venninna mi begynner å bli både kalde og sultne mens vi venter på svar fra Fuglehjelpen. Til slutt må vi bare dra. Hadde det ikke vært for damen på kontoret over veien, tror jeg ikke jeg hadde klart å gå derfra uten resultater.
Mer smerte og smittefare
En halvtime senere tikker det inn en melding fra Fuglehjelpen. Med en slik vinge må den avlives, er svaret. Jeg spør om de kan sende noen for å hente den. Det kan de altså ikke. Med for få frivillige og for mange lomvier hos dem akkurat nå, blir det vanskelig. De vil dermed også at vi skal fange den og ta den med til veterinær.
Jeg prøver å visualisere en løsning. Dersom vi hadde klart å finne en pappeske som var stor nok til å passe fuglen, om vi klarer å få lagt esken over en flyktende, panikkslagen måke, vippe den rundt på et vis – så fremt den ikke klarer smette ut igjen, hoppe over kanten før vi får lukket esken... Jeg forestiller meg hvor mye mer smerte jeg med uhell kan påføre den i dette klønete fangstforsøket. Så er det dette med smittefare da... Er det ikke fugleinfluensa ute og går? Var ikke det en stor greie i avisene relativt nylig?
Hoderisting
Jeg rister på hodet. Dette føler jeg meg verken erfaren eller komfortabel med.
Jeg forklarer Fuglehjelpen vår situasjon, og får svar at de skal se hva de får gjort.
Resten av bursdagsfeiringen er koselig, selv om tankene mine stadig driver tilbake til den stakkars måka. Sitter den der ennå og lider? Har de fått hentet den? Er den avlivet?
Dagen etter sender jeg en ny melding til Fuglehjelpen og spør hvordan det gikk. Svaret er trist, men jeg kjenner meg også lettet.
«Den dro til den andre verden. Det bruddet var ikke noe å gjøre noe med dessverre.»
Jeg takker dem for hjelpen.
Det er ikke lett å ha en frivillig organisasjon med altfor mye å gjøre og altfor få frivillige, så jeg føler både stor forståelse og takknemlighet for deres tid og hjelp. Men spørsmålene kverner rundt i hodet mitt...
Ingen andre enn frivillige?
Er det virkelig ingen andre enn frivillige som kan hjelpe Oslos dyreliv i nød? Burde ikke en slik oppgave gjøres av det offentlige? Står det virkelig så dårlig til? Om det ikke hadde vært for Fuglehjelpen, skulle den bare ha gått der i smerter, med den store lange vingen slepende etter seg langs betongen og asfalten?
At kommunen selv ikke lenger har noen tiltak for slikt... Er det for å spare penger? Det burde ikke være sånn! Måker er jo fredet, er det ikke meningen at vi skal ta vare på dem og hjelpe de der det trengs? Eller skal det bare se fint ut på papir for Oslo kommune?
Jeg sitter igjen med mange spørsmål og lite svar...
Men mest av alt sitter jeg igjen og tenker på andre skadde, ville dyr midt i byen.
Hvem hjelper dem? Og hvorfor skal det være så vanskelig å hjelpe dyr i nød?
