DEBATT

Dialektene våre er en del av det som gjør oss unike, skaper mangfold og identitet. De bør hylles, ikke dysses ned og gjemmes, mener Isak Pedersen.
Dialektene våre er en del av det som gjør oss unike, skaper mangfold og identitet. De bør hylles, ikke dysses ned og gjemmes, mener Isak Pedersen.

– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at jeg ser ut som blærete kar fra beste vest, helt til snakketøyet setter i gang

I Oslo møtte jeg en hverdag hvor man gikk fra et relativt lite lokalsamfunn hvor alle kjenner alle, til å bli én i mengden. På samme tid gikk jeg også fra å være en av mange, til å bli en av få, mye takket være mitt helgelandske ordforråd.

Publisert

Man hører de stadig. En annen ordending der, en annen vokal her, ord og uttrykk man ikke helt kjenner igjen. Spor av utallige særegenheter som preger landet vi bor i. Særegne talemåter som har utviklet seg over mange århundrer og som skaper variasjon og særpreg i det norske språk.

De er eldre enn grunnloven, de er eldre enn Stortinget, ja de er eldre enn det meste man i dag forbinder med norsk identitet og kultur. De er ikke bare en del av vår identitet, de er en del av vår kulturarv. Derfor er det trist at våre kjære dialekter ikke får den samme respekten og kjærligheten som resten av våre kulturskatter.

Skilte meg litt fra andre

Som tilflytter fra Helgeland til Oslo ble møtet med storbylivet en åpenbaring for hvor viktig min dialekt er for meg. Ikke bare for min tilhørighet til mine hjemtrakter, men også for min identitet.

I Oslo møtte jeg en hverdag hvor man gikk fra et relativt lite lokalsamfunn hvor alle kjenner alle, til å bli én i mengden. På samme tid gikk jeg også fra å være en av mange, til å bli en av få, mye takket være mitt helgelandske ordforråd.

Her var ikke dialekten min lenger normen, men et særpreg som skilte meg litt fra alle andre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått hørt at jeg ser ut som blærete kar fra beste vest, helt til snakketøyet setter i gang.

Gjør meg stolt

Noen utfordringer har det også bydd på. “hæ”, “hva sa du nå”, “kan du gjenta” er responser jeg har blitt vant til, men med litt godvilje, en og annen gjentagelse og noen strofer på en grøssende dårlig blanding av bokmål og min helgelandsdialekt, går det alltid greit. For meg ble dialekten en sentral del av det som gjør meg til meg, noe å være stolt over, noe å trekke frem.

Samfunnet i dag bærer etter min mening et positivt preg i retning av økt åpenhet og fokus på individuell utfoldelse og identitet. Det er positivt å ha forskjellig smak innenfor musikk, film og litteratur. Det er positivt å skille seg ut gjennom klesstil, tatoveringer og andre faktorer. Det er positivt å skille seg ut, å skape sin egen identitet.

Derfor er det så trist når jeg hører venner og kjente som “forfiner” dialektene sine eller i noen tilfeller legger de helt om, fordi de er flaue, eller fordi de ikke føler de passer inn.

Vær stolt av den du er

Vi har så mange flotte dialekter, og som resten av våre individuelle særtrekk bør dialekter være noe vi er stolte av! Dialektene våre forteller jo historien om hvem vi er i like stor grad som tatoveringer eller klesplagg. De gjør at vi skiller oss ut. Samtidig er de samlende, og gir oss en tilhørighet som andre trekk ikke kan gi.

Dialektene våre har verdi på så mange forskjellige områder. De er vår felles kulturarv, noe av det mest særnorske vi har. De skaper tilhørighet og samhold, samtidig som de er særtrekk som skaper våre unike identitetsuttrykk.

Uansett om du kommer fra nord, sør, øst eller vest, bruk din dialekt! Vær stolt av den! Vær stolt av din identitet og den du er!

Powered by Labrador CMS