Morgenkaffen setter seg fast i halsen og nettbrettet får seg en kaffedusj under hosting og harking, sjokket griper som en klo rundt hjertet; «Norsk fregatt i kollisjon med tankskip i natt», står det med dramatiske typer på avisens nettside.
Familiens yngstemann tjenestegjør for tiden på en fregatt!!! Det blir noen intense sekunder for å finne opplysninger om hvilket krigsskip det gjelder, hvor ulykken inntraff og om noen var skadet.
Det maritime Oslo
Erik Ødemark er historiker, forfatter og foredragsholder. Han har blant annet skrevet boken Maritime Oslo. Fra vikingby til Fjordby. Ødemark skriver fast i VårtOslo om byen ved fjorden, det maritime Oslo.
HVA SKJER??? Og så, lettelsen, det kan ikke være hans fartøy, hendelsen inntraff utenfor Bergen – sukk, junior er oppe i nord et eller annet sted. Og der, navnet; KNM Helge Ingstad, heldigvis gikk ingen liv tapt, det er tross alt det viktigste!
Kloen rundt hjertet løsner og jeg kan sette meg tilbake i stolen og kjenne pulsen roe seg. Min kone kommer svinsende inn i kjøkkenet, hun skal straks av sted på jobb. Jeg velger ikke å si noe nå, vi kan ta det senere.
Var beskyttet mot grovere skyts
Jeg for min del er heldig som har kort vei til jobben, det tar meg bare noen sekunder, i og med at min arbeidsplass ligger vegg i vegg med kjøkkenet. Jeg slår på den stasjonære PC-en, setter meg i arbeidsstolen, kaster et blikk ut på mine naboer; småbarnsfamilier som stresset stapper unger, sekker og poser inn i biler, skraper vinduer for dugg og nattefrost, før de haster av sted til dagens oppgaver i tussmørket.
Fregatter ja, tenker jeg og leser de siste opplysningene om uhellet ved Øygarden. En skipsoffiser forteller om vår tids moderne fregattskrog av tynt stål. De norske krigsskipene er ikke beskyttet som på tidligere tiders krigsskip med panser og plater, de var konstruert for å stå imot en bredside fra fiendens grovere skyts.
Våre fregatter er lette og raske og har visstnok avanserte måter å forsvare seg på, dessuten er de «usynlige» - såkalt stealth-teknologi. Akkurat ja, kanskje litt dumt da, å seile usynlig i sterkt trafikkerte farvann med svære, tunge tankskip i farta!
Europas fjerde største flåte
Jeg kikker ut av vinduet igjen, og tankene vandrer langt tilbake i tid mens jeg følger et lite containerskip på vei innover mot Oslo.
Jeg tenker på 1600-tallets Christiania, på kong Christian kvart og den dansk-norske fellesflåten som var på sitt sterkeste under hans regjeringstid. Samtidig var den Europas fjerde største.
Mange er kanskje ikke klar over det, men det ble faktisk bygget en rekke krigsskip, både fregatter og enda større orlogsskip på Hovedøya på midten av århundret, til og med et skip som overgikk alle andre europeiske orlogsskip i størrelse og prakt.
Men først og fremst tenker jeg på fregattene som skulle «skyde udi vandet» fra skipsbyggeriet på den vel 470 mål store øya, noen steinkast sørøst for Akershus slott og festning.
Eikeskogen på Ekeberg og Bygdøy
Grunnen til at det ble anlagt et skipsverft på Hovedøya og ikke på fastland har forsvunnet i århundrenes tåke. I ettertid kan en plassering her virke litt tungvint.
Om sommeren trengte man båt for å transportere materialer og arbeidskraft til skipsbyggeriet, derimot gjorde den solide fjordisen vinterstid det enkelt å ta seg over med jernfang og tung furu og eiketømmer. Dessuten var det gjerne på vinteren at bøndene ankom byen med hest og slede, lastet opp med trelast fra de store kvalitetsskogene på Østlandet.
Men den viktigste grunnen til å anlegge et orlogsverft i Christiania, var tilgangen til den rike eikeskogen som befant seg i Ekebergåsen og på Ladegaardsøen (vår tids Bygdøy). Eik var det beste materialet å bygge krigsskip av, og mot den solide norske eika ville fiendens kanonkuler prelle av – ble det sagt!
Begynte allerede på 1500-tallet
Man vet ikke med sikkerhet når skipsbyggingen tok til på Hovedøya. Allerede i 1538 fikk borgerne i Oslo kongelig påbud om å bygge en stor kravell (et fartøy med to eller tre master, kjent fra de store oppdagelsesreisene) og stå for halve bekostningen, mens den andre halvdelen skulle betales av kronen.
Det er usikkert om byggingen av denne kravellen ble utført på Hovedøya, det gjelder også for andre fartøy som kildene forteller ble bygget i Christiania frem til 1635.
Men under de mange arkeologiske utgravningene i og rundt Bjørvika, er det ikke funnet spor av skipsbyggingsvirksomhet fra denne perioden. Det er dermed nærliggende å tro at når kildene forteller om skip som ble bygget i Christiania, så skjedde det på Hovedøya.
Skipsbyggermester beordret til Christiania
I 1635 ble et såkalt defensjonsskip levert til borgerne i Christiania, og ifølge norske kilder var byggestedet Hovedøya. Første gang verftet på Hovedøya med sikkerhet dukker opp i arkiver og i lensregnskapene til Akershus, er i et kongebrev av 11. mai 1645.
Der får vi vite at Christian 4. beordret den skotske skipsbyggermester James Robbins fra orlogsflåtens hovedverft i København til Christiania, med kontrakt på bygging av et orlogsskip på et orlogsverft som opprettes på Hovedøya.
Til Christiania tar skipsbyggmesteren med seg sønnen sin og fem svenner, samt sjablonger til forming av fartøyets spanter. Dette var før byggetegningenes tid, og sjablonger som var godkjent av lederen av orlogsverftet i København og av kongen selv, var utgangspunktet for konstruksjonen.
Siden bestemte man seg for skipets størrelse, hva slags form det skulle ha, hva som trengtes til skipets utrustning og hva som eventuelt kunne skaffes i Norge. Det var en hel del utstyr som trengtes i tillegg til materialer og jernfang, ikke minst seil, tauverk og blokker, for i det hele tatt å få skuta i fart.
Skipet fikk stattholder Hannibals navn
Det meste av dette ble sendt opp fra København, og til København ble som oftest de halvferdige orlogsfartøyene sendt for de avsluttende istandsettelses- og utrustningsarbeidene.
Planleggingen av Christian kvarts nye orlogsskipet foregikk dog i Christiania, og det tok tydeligvis mye tid. Først utpå våren 1646 kom arbeidet skikkelig i gang, da verftet fikk forsyninger av kvalitetstømmer fra Hedmark.
Samme år besøkte kongen selv Christiania og ganske sikkert har han avlagt orlogsverftet et inspeksjonsbesøk. Samtidig med Norgesbesøket bestemte Christian 4. at byggekostnadene skulle dekkes av «Norges Contribusjoner» (det vil si skatte- og avgiftsinntekter), og som plaster på såret ble datidens stattholder i Norge, Hannibal Sehested, beæret med å få det nye orlogsskipet oppkalt etter seg; fregatten Hannibal.
Det var vel egentlig et ganske stusselig plaster (men så fantes det jo heller ikke plaster den gang), byggekostnadene skal visstnok ha tilsvart et halvt norsk statsbudsjett på denne tiden.
63 kanoner
Byggearbeidet gikk sin gang, og den 18. oktober 1647 ble det staselige skipet sjøsatt og var ved den senere ferdigstillelsen det største orlogsskipet (krigsskipet) i den dansk-norske fellesflåten.
Hannibal var et skarpbygget, tremastet fartøy med en lengde på 43,7 meter, bredden var 10,6 meter og tonnasjen er anslått til ca. 1200 tonn. Hun hadde to batteridekk og var bestykket med opp til 63 kanoner, mens besetning varierte fra 286-323 mann – det må ha vært trangt om plassen om bord!
Det er vanskelig å sammenligne fortidens fartøy med dagens skip, men for å gi en viss pekepinn måler stålseilskuta Christian Radich, med fast bryggeplass i Pipervika, 62,5 meter uten baugspyd, bredden er 9,7 meter og tonnasjen er oppgitt til 663.
Og nok en sammenligning; fregatten som i skrivende stund ligger halvt nedsunket i fjæresteinene utenfor Bergen er 134 meter lang, 16,8 meter bred, har et deplasement (vannet båten fortrenger) på ca. 5300 tonn og en besetning på ca. 130 kvinner og menn.
Dessuten har vår tids fregatter både oppholdsrom, faste senger, dusj og toalett. Det var ukjent luksus for de fleste av besetningen på Hannibal, som måtte strekke sine hengekøyer for natten på batteridekkene, innta sine måltider mellom kanonene.
Fikk vasket stumpen på «do»
Toalettfasilitetene var heller enkle. Sitt fornødne gjorde man helt forut, der avtredet var et hull man måtte klamre seg over. Men med litt sjøgang fikk man i hvert fall vasket stumpen i samme slengen.
En vakker og velseilende fregatt var 1600-tallets Hannibal fra Hovedøya. Hun var utsmykket med rike utskjæringsarbeider rundt akterspeil og stevn, og den godt betalte malermester Villum Hornboldt med svenner, ble visstnok sendt opp fra København for å male både ornamentene og selve akterspeilet.
Lenge visste man ikke hvordan Hannibal så ut. Tilfeldigvis dukket det opp i moderne tid en detaljert illustrasjon av Hannibal, utført av den kjente hollandske kunstneren Willem van de Velde d.e. i magasinet til sjøfartsmuseet i Greenwich i London.
Sammen med en svært detaljert regning for dekorasjonsoppdraget fra malermester Hornboldt, ble det mulig å lage en modell av Hannibal i 1960-årene. Den befinner seg i dag på Forsvarsmuseet på Akershus festning, et museum som er vel verdt et besøk.
Mange krigsskip bygget på Hovedøya
Og hva med orlogsverftet på Hovedøya? Skipsbyggmester Robbins fikk enda to byggeoppdrag av kongen, det første av disse var fregatten Prins Christian, og det neste var den mer spektakulære Sophia Amalia, et «Hoved-Orlog-Konge-Skib», som i prakt og størrelse overgikk den engelske konges største orlogsskip.
Til sammen skal det ha blitt bygget minst ni orlogsskip på Hovedøya, kanskje 12. Etter at eikeskogene var hugget ned i nærområdene ble orlogsverftet nedlagt og private tok over virksomheten.
Hvor lenge skipsbyggingen fortsatte på øya er litt usikkert, antagelig fortsatte byggingen av mindre fartøyer til litt ut på 1700-tallet. I dag er alle spor borte, men hvordan gikk det med fregatten Hannibal?
Et svært vellykket orlogsskip
Han som hadde gitt navnet til fregatten, stattholder Hannibal Sehested, falt i unåde hos den nye kongen i København noen år etter Christian 4.s død i 1648, og fregatten skiftet navn til Svanen i 1658. Men da hadde hun allerede vist seg å være et svært vellykket orlogsskip. Hun deltok i en rekke trefninger og slag og gikk først ut av tjenesten i 1716 etter 69 år – den lengste tjenestetid for noe fartøy i den dansk-norske fellesflåten.
Jeg vender tilbake til min egen hverdag og plukker opp mobilen. Med noen tastetrykk sender jeg noen ord til junior, hvor han nå enn må befinne seg, «usynlig» et sted uti Norskehavet: «Hei, har du det bra? Jeg håper du holder deg våken på utkikken, og se opp for tankskip! Good Sailing!».
Faktastoffet er hentet fra boken: Maritime Oslo. Fra vikingby til Fjordby.
Her er flere tekster om det maritime Oslo, av samme skribent.
