– Skal størrelsen på lommeboka eller troen avgjøre tilgangen til en verdig seremoni?

Oslo er en fantastisk by, der mennesker med ulike livssyn og kulturbakgrunner har funnet sitt hjem. Dette mangfoldet beriker vår by og gir oss muligheter til å lære av hverandre og vokse som samfunn. 

Vi er stolte av Oslo for sitt åpne og inkluderende miljø. Våre tradisjoner for toleranse og respekt har formet byen til det den er i dag. Likevel gjenstår det en viktig inkluderingsutfordring som gjelder noe så grunnleggende som likeverd. 

Behovet for verdige markeringer, seremonier og fellesskap ved store overganger og livshendelser ligger dypt i oss mennesker. Når noen vi er glade i er gått bort, når et barn er født eller når en ulykke har rammet vårt lokalsamfunn, samler vi oss i sorg, feiring eller til minnemarkering. 

Oslo mangler lokaler

Den norske kirke har mange bygninger som gir mulighet for tilgjengelige høyverdige seremonirom. For alle som ikke er tilknyttet Den norske kirke er mulighetene for tilsvarende verdige rom imidlertid langt færre. Oslo mangler spesielt lokaler til større seremonier som kan ta imot mange fremmøtte. 

Da Shabana Rehman ble begravet tidligere i år manglet Oslo et passende seremonirom. Heldigvis åpnet kommunen Rådhuset for familien og pårørende, staten tok seg av kostnadene og det ble en veldig fin avskjed. 

DEBATT

– Å gi fritak for undervisning om Pride er i strid med opplæringsloven

Men de færreste av oss har muligheter til å få staten til å dekke disse kostnadene. 

Setter eget livssyn til side

Dersom vi ikke får kostnadene dekket eller ønsker en seremoni i tråd med troen til Den norske kirke, kan vi altså risikere å bli nødt til å sette sine egne ønsker eller eget livssyn til side, for å få tilgang til et verdig rom til markering av de mest betydningsfulle begivenhetene i livet. 

Og mange av oss velger å gjøre nettopp det. Spesielt til noen av livets tyngste stunder. I en landsdekkende undersøkelse fra 2021 svarer 4 av 10 at de ønsker gravferd et annet sted enn i kirken. Likevel velger 8 av 10 begravelsesseremonier i kirken. 

Utdanningsetaten inviterer til dialogmøte etter håndhilse-bråket – ingen religiøse organisasjoner på gjestelisten

I Oslo valgte 63 prosent kirkelige begravelser i 2022, selv om bare 37 prosent oppgir å ha et kristent livssyn.

Samtidig er det til å forstå. Bare halvparten av oss snakker om døden med våre nærmeste, og i gjennomsnitt arrangerer vi svært få begravelser i livet. I sorgen etter et dødsfall har vi naturlig begrenset kapasitet og kun ti dager til å gjennomføre begravelsesseremonien. 

Når kommunen ikke kan tilby gode alternativer er det lett for oss å ty til det tradisjonelle eller det «enkleste», selv om det går på akkord med våre egentlige ønsker.

Alle fortjener en verdig markering

Alle fortjener å kunne delta i verdige seremonier og markeringer uten at deres økonomiske situasjon eller religiøse tilhørighet skal avgjøre tilgjengeligheten til et egnet seremonirom.

Heldigvis ser regjeringen ut til å være enige i det.

– Vi lever i et livssynsåpent samfunn der alle skal kunne ha en seremoni ved begravelsen i tråd med sitt livssyn. Nå er tiden inne for at alle kommuner løfter denne saken og ser på om dette er ivaretatt, sa statsråd Kjersti Toppe til NRK tidligere i sommer. 

DEBATT

– Si nei til koranbrenning, Raymond Johansen!

Det gamle Munchmuseet er egnet

Som landets hovedstad og foregangskommune hva gjelder mangfold, bør Oslo være i front i dette arbeidet. Oslo har eksisterende praktbygg som står tomt. Vi har foreslått å ta i bruk det gamle Munchmuseet på Tøyen.

Mandag denne uken inviterte vi Oslo-partiene til debatt på nettopp det gamle Munchmuseet.

Hvordan vil Oslo-partiene ta den tydelige bestillingen fra statsråden og sikre at alle, uavhengig av tro, livssyn eller økonomi, føler seg inkludert og respektert i viktige øyeblikk i livet?