– Jeg opplevde at NAV antok at jeg var så dum at jeg måtte hjelpes med å søke jobb. Men smart nok til å lure staten til å betale meg penger jeg ikke fortjente

I høst prøvde jeg noe jeg ikke har prøvd før i livet. Jeg søkte om dagpenger. I utgangspunktet trodde jeg NAV var til for de av oss som hadde vært litt uheldige, slik jeg var blitt fortalt at den sosialdemokratiske modellen fungerer.

Velferdsstaten skulle være der og ta imot de som ikke kunne arbeide eller ikke fant arbeid, fordi Norge ikke er et sånt land der man er avhengig av snille foreldre, rike ektefeller, mektige nettverk eller lugubre banker for å ha råd til nudler på bordet.

• Les også: Frogner har laget en pool med fast ansatte vikarer. - De sa at deg kommer vi til å se mye, og jeg ble tatt inn i varmen med en gang

Sånn som i USA, trodde jeg, fram til jeg søkte om dagpenger.

På dette tidspunktet begynte jeg å bli avhengig av hjelp fra Mastercard eller familie for å leve helt normalt. Selv om jeg fikk meg en jobb - og jeg søkte på mange - ville det ta en god stund før jeg fikk utbetalt lønn. Likevel var jeg veldig usikker på om jeg hadde rett på støtte.

Rett på støtte

De siste årene har jeg levd primært på godtgjørelse for verv i kommunestyre og fylkesting, penger jeg gikk glipp av da jeg flyttet over kommunegrensen for å bo med kjæresten min. Jeg var redd godtgjørelse ikke kvalifiserte som lønn, men tenkte “hva har jeg å tape” og “det verste som kan skje er å få avslag”. Det viste seg å være helt feil.

Hva jeg hadde å tape var nemlig flere tusen kroner og det verste som kunne skje var at NAV, i stedet for å bare avvise søknaden min, innvilget meg dagpenger, men med en 18 ukers ventetid på grunnlag av at flytting ikke var en gyldig grunn for å si opp min tidligere jobb.

Dette lo jeg litt av, ettersom vedtaket kom så seint at jeg allerede hadde fått fast stilling som bartender og fordi saksbehandleren åpenbart ikke forsto at jeg ikke kunne velge å beholde mine folkevalgte verv i en annen kommune.

Lot være å klage

Nå visste jeg at systemet ikke akkurat var på min side, så jeg lot være å klage i frykt for å kaste bort enda mer innsats på skjemaveldet. Men da regjeringen stengte ølkranene i desember og jeg ble permittert, da visste jeg at jeg burde ha rett på dagpenger.

Da vedtaksbrevet kom, sto det likevel at jeg ikke kunne få noen utbetalinger før i april, fordi jeg fortsatt hadde 17 uker igjen av “karantenen” min (som de for øvrig hadde stanset å telle ned fra jeg avregistrerte meg hos NAV). Oppsummert hadde mitt forsøk på å søke om dagpenger, i praksis og uten advarsel, gitt meg en ren straff på 18 ukers utestengelse fra ytelser jeg ellers hadde åpenbart krav på.

Da lo jeg ikke lenger. Jeg gråt, forbannet den norske stat og følte meg som en idiot som lydig hadde registrert CV, meldt inn alle stillinger jeg søkte på, oppdatert aktivitetsplanen, fylt ut skjemaer, sendt inn meldekort annenhver uke, gjort alt de ba meg om, men fortsatt ble ansett som skyldig i…å be om hjelp én gang for mye?

Maktesløshet

Jeg kjente maktesløshet over at jeg levde på nåden til politikere som tydeligvis tar utgangspunkt i at folk ønsker å leve på NAV og bør skremmes fra å prøve. Det føltes også urettferdig at én saksbehandlers tolkning skulle avgjøre min skjebne.

En annen ansatt ville kanskje sett at loven faktisk presiserer at det “ikke skal fastsettes forlenget ventetid for medlem som har sagt opp sin stilling for å flytte med samboer”. Det kan nesten virke som at man i tvilstilfeller velger den strengeste tolkningen for å spare utgifter.

Jeg er selvsagt enig i at det ikke er klokt at alle som sier opp jobben får valse inn i en lukrativ støtteordning, men det er et problem at loven kan tolkes dithen at folk i en desperat situasjon blir møtt med utestengelse fra velferdssystemet i nesten et halvår.

Samtidig kan man stille spørsmål om det ikke er bedre med en fast, lav, begrenset, statlig etterlønnsordning enn at de rikeste skal få millioner i sluttpakker og vi vanlige folk blir plassert i et økonomisk vakuum.

Systemet tror du lyver

Dessverre er ikke dette bare én lov, men en tendens folk i NAV-systemet har meldt ifra om lenge. Systemet tar utgangspunkt i at du forsøker å lyve til deg penger fram til det motsatte er bevist - og bevisene dine blir ofte betvilt.

Jeg opplevde selv at systemet simultant antok at jeg var så dum at jeg måtte hjelpes med elementære ting som å søke jobb og smart nok til å lure staten til å betale meg penger jeg ikke fortjente. Det var forvirrende og frustrerende.

Jeg trengte ikke hjelp til å finne arbeid. Det jeg hadde behov for var å ikke opparbeide meg masse forbrukslån som skulle forfølge meg resten av livet. Dessverre har jeg nå erfart at systemet ikke er rigget for å hjelpe, men for å oppdra.

• Les også: Stadig flere på arbeidsavklarings-penger i Oslo. Nær halvparten har psykiske lidelser

Husk å føl deg liten

Hver dag pirker systemet på folk der ute som av en eller annen grunn ikke har fast lønn. Det sier “er du sikker på at du har krysset riktig” og “du må skaffe en legeerklæring”, men kommuniserer egentlig “du må huske å føle deg liten” og “hvis du tråkker feil i dette systemet, ødelegger vi livet ditt”.

Slik har politikerne villet det, fordi “arbeidslinja” krever at alle er skatteytere hvert eneste sekund eller dokumenterer hvorfor de har vært så innmari late. Staten skal ikke lenger hjelpe de som trenger det, bare de som fortjener det.

Det utelukker de som faller utenfor A4-kategoriene og de som ikke har ressursene til å mestre skjemaveldet. Jeg vet ikke hva dette er, men jeg vet hva det ikke er: Sosialdemokratisk. Logisk. Den velferdsstaten vi lærer om på skolen, der alle blir tatt vare på.