Siri Sunde nektet å velge mellom kirken og kjærligheten. Her er historien om Norges og Sagenes første samlevende lesbiske prest

På 50-tallet uttalte norske bispedømmer at homoseksualitet utgjorde «en fare av verdensdimensjoner».

— Det riktige ordet er homomani, som betyr galskap. De homofile er gale. Djevelen er mer aktiv enn noen gang! Sa pastor Nils M. Moll i 1973, året etter at homoseksuelle handlinger mellom menn ikke lenger var straffbart i Norge.

— Personlig ser jeg på homofili som en handicap på linje med svekket syn, svekket hørsel, psykiske lidelser fra nevroser til psykoser, kleptomani og så videre, sa biskop Dagfinn Hauge det samme året.

• Les også: Somaliske Osman (19) er skeiv: — Jeg vet at faren min aldri vil akseptere meg

Den norske kirke har lenge hatt et brokete forhold til skeivhet og homofili.

Men i 1997 ble alt satt på prøve. I den såkalte Siri Sunde-saken ble den da 39 år gamle presten Siri Sunde og hennes samlivsform heftig diskutert. Saken utfordret kirkens syn på skeive prester og deres samlivsform.

I september i år ble Sunde pensjonert. I dag bor hun og samboeren Eleanor Brenna på Haugerud i Oslo. Men hvordan var egentlig reisen fra å være ung og skeiv i hovedstaden til jobben som prest i Den norske kirke?

— En kirke for alle livets viktigste faser

— Kirken var noe helt spesielt på Senja, som vekket noe i meg, begynner Siri.

Hun tar oss med tilbake i historien. Historien om da hun selv valgte å bli prest, tross et system som jobbet mot henne. Sunde, som egentlig skulle bli lærer, ville ta et år på Senja i Nord-Norge for å få pedagogisk erfaring. Men jobben som kateket i den lille bygdekirken Berg og Torsken vekket et annet liv i henne.

— Jeg hadde ikke sett eller opplevd et lokalsamfunn med et slikt forhold til kirken sin før, og det gjorde inntrykk. Her var kirken en del av livet til folk, i livets viktigste faser, enten det var begravelser, dåp, konfirmasjoner eller bryllup- folk stilte opp for hverandre.

For å bli prest måtte hun reise tilbake til hovedstaden. Siri tok fatt på videre studier og begynte på teologiutdannelsen på Blindern.

Å se livet sitt skarpt gjennom linsa

Her begynte også den mangeårige kampen hennes for skeives rettigheter i kirka.

— Det var da jeg flyttet tilbake til Oslo og ble student igjen at jeg tok på alvor at jeg ikke bare var en «enslig ugift kvinne», som det het den gangen.

Siri tenker seg litt om før hun fortsetter å prate.

— For å gjøre en lang historie kort, så ble jeg med i en gruppe av teologistudenter og lærere som var homofile, lesbiske og bifile. På den tiden definerte jeg meg selv som lesbisk, sier hun. Jeg ble også med i Åpen Kirkegruppe og det som i dag heter FRI.

Den dempede lyden fra gata faller i kontrast til ekkoet av smålydene i det åpne kirkerommet. Siri retter blikket fremover over radene av tomme kirkebenker.

— Du kan på en måte si, at på den tiden, så var det som om jeg fikk se livet mitt gjennom en linse der motivet endelig ble gjort skarpt. Jeg var rundt 30 år og visste at jeg skulle bli prest. Jeg visste også at jeg var lesbisk. Det var som om jeg fikk livet mitt på plass på en måte, og det var utrolig godt for meg, dypest sett.

— Samtidig var det også det som kunne gjøre at jeg ikke fikk jobb som prest. For sånn var det da, sier hun.

For radikal for kirken, for veik for de skeive

Norge var ett av de siste landene i Vest-Europa som avskaffet forbudet mot sex mellom menn. Straffeparagrafen, som trådte i kraft i 1905, tok heller aldri høyde for at det eksisterte lesbiske eller bifile kvinner.

— Legemlig omgjængelse, kjønslig omgjængelse mellem to kvinder — har man hørt noget saadant? Det hører til de umulige ting, sa daværende justisminister i Norge, Ole Anton Qvam i 1902. Det samme året ble det lagt frem et forslag om å innlemme kvinner som hadde sex med kvinner i straffeparagrafen, men tanken på at det eksisterte skeive kvinner var så radikal og uhørt at det simpelt hen aldri ble noe av.

På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet hadde Kim Friele og medlemmene av den første skeive norske organisasjonen, DNF-48, kjempet mange kamper for skeives rettigheter. Men det var fortsatt ikke mange årene siden homofile, lesbiske og bifile kunne komme i fengsel for legningen sin. Og selv etter at avkriminaliseringen av homofile kom på plass i 1972, gikk det seks år før man sluttet å definere legningen som en «mental forstyrrelse» og hele ni år før straffeloven innlemmet paragrafen som vernet homofile mot diskriminering.

Å skulle praktisere sin tro, attpåtil som kvinnelig prest i en kirke, var ikke akkurat noe man bare kastet seg i vei med som skeiv. Det var nemlig ikke lov i kirken å leve i et homofilt samliv som prest.

— Vi som studerte på den tiden snakket mye sammen om det. At vi kunne komme til å måtte velge mellom kirken og kjærligheten. Vi var enige om at vi ville velge kjærligheten hvis vi måtte, men det var jo veldig vanskelig, sier Siri og forteller at den skeive kristne gruppa hadde store idealer.

— Vi var inspirerte av frigjøringsteologi, svart teologi og feministisk teologi. Vi følte at vi var en del av en frigjøringsbevegelse. Samtidig var vi liksom for radikale for kirken, men for feige for de skeive, forteller hun.

Møtet med kjærligheten

Siri fortsatte på den kristne yrkesveien og ble etter hvert ordinert som prest av selveste Rosemarie Köhn, Norges første kvinnelige biskop. Men etter flere år i arbeidslivet skjedde det som skulle sette alt på prøve og skape mange år med rabalder for både henne og kjæresten. Siri sto overfor valget fra studietiden: «kirken eller kjærligheten?»

— Jeg følte virkelig at jeg var i mitt ess som prest, det var ikke noe jeg ville gi slipp på. Jeg kunne ikke bare slutte, sier Siri.

Hun og Eleanor ville inngå partnerskap. Det innebar samtidig å måtte bryte med løftet hun hadde gitt til biskopen om samlivsform da hun ble ansatt som prest.

Men Siri følte ikke at kravene som ble stilt til henne og samlivet hennes var rettferdig.

— Jeg kjente at ja, jeg hadde lovet at jeg skulle være lojal mot kirkens ordninger når det gjaldt samliv. Det prøvde jeg jo også, men samtidig kjente jeg at dette løftet var noe jeg hadde gitt under press. Og noen ganger i livet er man nødt til å bryte et løfte. Jeg var der i livet da. Men det ble selvfølgelig veldig vanskelig for biskop Rosemarie Køhn som selv var bundet av disse reglene. Så jeg gikk med på å ta permisjon for at biskopen skulle få tenkt seg om, forteller hun.

— Jeg mistet venner og fikk masse hatmeldinger

— Det var mange som kom med ulike råd til oss. «Kunne ikke Eleanor får seg en hybel?» var det noen som foreslo, for da ville vi ikke ha samme adresse og strengt tatt ikke «leve sammen». Det er jo mange som har måttet gjøre slike ting tidligere, fordi de risikerte å miste jobben eller bli straffet som homofile. Selv var jeg nå blitt over 30 år, og jeg kjente at det var så stort at jeg var blitt prest. For oss handlet jo dette om kjærlighet, og for meg ikke bare kjærligheten mellom oss to, men også til kirken og de menneskene jeg var prest for, forteller hun.

Eleanor og Siri inngikk partnerskap i 1997. Samme året vedtok Den norske kirke at skeive samlevende ikke fikk lov å jobbe som prester, diakoner eller kateketer.

— Permisjonen varte i ett og et halvt år. Jeg fikk lønn, og var i fagforening, men det var en veldig tung periode. Det var utrolig mye støy, både fra media og folk ellers. Jeg fikk masse hatmeldinger, og det var mange som tok avstand fra meg.

— Samtidig var det noe med det året som også var veldig bra, sier hun. Men det som var fint, var at det var da vi flyttet sammen. Eleanor flyttet inn til meg, og sammen skapte vi vårt eget hjem i presteboligen.

Støttende brev og henvendelser begynte å strømme inn. Mange søkte råd om det å være skeiv og troende eller ønsket hjelp fordi de nettopp hadde funnet ut at noen i familien var skeive. Andre gav sin fulle støtte til Siri og Eleanor og valget de hadde tatt sammen.

— Det er ikke kriminelt, det er bare kjærlighet

I 1999 fikk Siri komme tilbake til jobben som prest. Biskop Rosemarie Køhn trosset datidens kirkelige lover.

— Det var veldig radikalt av henne, det var et voldsomt press på henne fra mange kanter. Hun mottok til og med dødstrusler. Men hun begrunnet valget sitt teologisk, og det betydde så utrolig mye for veldig mange, forteller Siri.

— Det er jo egentlig kjærlighet det handler om, at vi to var glad i hverandre. Og det er viktig å understreke; dette er ikke noe kriminelt, det er faktisk bare kjærlighet.

Siri fortsatte som prest. På tross av mange delte meninger om samlivet hennes, legningen hennes og tolkningen av Bibelen som lhbt-vennlig.

— Bibelen må fortolkes

— I små lokalsamfunn der noen var for meg og noen imot meg som prest og lesbisk, ble det også noen ganger nødvendig å øve seg i samarbeid på tvers av disse skillelinjene. Når det for eksempel skjedde tragiske ting i bygda, måtte vi stå sammen og sette motsetninger til side. Det var krevende å samarbeide med folk som tok avstand fra meg, og det var det nok også for dem.

Siri tenker seg litt om.

— Mye handler om måten en leser Bibelen på, boka som består av gamle tekster som må fortolkes. Dette gjør vi jo hele tiden, ettersom Bibelen i utgangspunktet forsvarer for eksempel slaveri og har et kvinnesyn som vi har gått bort fra idag.

— Men på feltet som handler om skeive, har vi fortsatt en vei å gå. Der er det mange som fortsatt leser Bibelen veldig bokstavelig.

— Det er lov å være imot homofile i kirken

Å spørre om samlivsform ved ansettelse er ellers ikke lov i det norske arbeidslivet. Men i dag har kirken allikevel lov til å be om å få vite, og vurdere, samlivsform ved ansettelse. Dette er fordi likestillingsloven beskytter særegne praksiser hvis disse er forbundet med virksomheten i henhold til deres egen tro.

Men heldigvis har vi allikevel tatt et steg fremover. Av alle de 11 bispedømmene i landet, som grovt sett følger fylkene, er det bare Møre, Bjørgvin og Stavanger som fortsatt følger denne praksisen. Resten har gått bort fra det. I Bjørgvin og Stavanger er praksisen til vurdering i disse dager.

— Det er veldig viktig at man bruker stemmeretten sin ved kirkevalgene, sier Sunde.

— Man kan jo bare tenke seg hvor mange som kvier seg, eller har unngått, å søke på stillinger fordi denne formuleringen har stått der. Når man vet hvordan kirken, og majoriteten av miljøet tidligere har forholdt seg til skeive, så er det veldig viktig at man gjør noe med dette, sier hun og legger til at Den norske kirke fortsatt gir rom for å kritisere homofile som velger å leve sammen.

— I Den norske kirken er det lov å hevde at du er imot homofilt samliv eller homofile prester. Det er lov å si det. Det har faktisk ganske mye å si for de det gjelder, det er tungt og kan bli veldig vanskelig å jobbe i en kirke hvor du vet at disse holdningene og meningene eksisterer sterkt.

— Mange lar være å si høyt at de er imot

Den uavhengige organisasjonen Skeivt Kristent Nettverk har laget en oversikt over trygge kirker i Oslo. Her står blant annet Paulus kirke, Sub menighet, Kraftverket, Grønland kirke og menigheten MER i Ila kirke. Alle sammen skal de være åpne steder hvor skeive og transpersoner kan dele et fellesskap i troen sin.

Er det riktig å si at det på en måte er mer populært å være for enn imot lhbt i det kristne miljøet i Oslo?

— Det vil jeg på en måte tro, samtidig kommer det helt an på hvordan man tolker ordet «trygg». På den ene siden er det mange steder hvor du i utgangspunktet skal kunne komme og være åpen som skeiv og kristen. Allikevel er det vanskelig å si hva det vil si å være «trygg», er det presten, eller folkene som går i kirken man vil være trygg på? Det er ikke alltid så enkelt selv om det tilsynelatende skal være greit å være skeiv, sier hun.

— At det skal være noe man helst skal akseptere, kan også føre til at mange ikke er åpne eller ærlige på at de egentlig ikke støtter det, og da kan du få noen ubehagelige overraskelser. Det kan også være en sånn generell stemning med mye usagt, som heller ikke er god å være i.

Kurser ansatte i kirken i lhbt-kunnskap

Men hva må til for å endre slike negative holdninger?

— Det aller viktigste er at en er trygg på seg selv og har gode personer rundt seg, så en ikke er så avhengig av andres aksept. Jeg har veldig stor tro på åpenhet. At man bidrar til at folk ser deg for den du er, og snakker om det. Sammen. Noen kan for eksempel reagere litt sånn «dette har jeg aldri tenkt på, hvorfor er det så viktig at jeg får vite hva slags legning folk har?», og da sier jeg at jo, det er faktisk litt viktig. For på den ene siden så er jeg helt normal, jeg er meg, men så vil jeg være synlig, for jeg er faktisk ikke helt A4. Og det er jeg også stolt av.

— I Paulus må de for eksempel stadig vekk henge opp igjen det lille regnbueflagget som henger på tavla utenfor kirken. For det blir faktisk revet ned hele tiden.

— Heldigvis jobbes det med å øke kompetansen på dette feltet i Den norske kirke. Her har en blant annet lært av Rosa kompetanse fra FRI.

— Nå jobbes det med et stort kurs for ansatte i Den norske kirke .Man har allerede begynt å kartlegge levekår og arbeidsvilkår for LHBTIQ-personer. Det handler blant annet om måten barn og unge møtes på når det gjelder kjønn og seksualitet. At vi helt fra vi er små, blir trygge på dette, er bevisst på ordene vi bruker og er i takt med det som skjer i samfunnet, sier hun.

— Vi må ikke ta for gitt at folk er hetero

— Det handler også om hvordan vi skal snakke om «familien», om det å være menneske. Og da er det jo fint at vi som er ansatte og frivillige også har forskjellige måter å leve på, at jeg kan si til mine konfirmanter at jeg er gift med Eleanor, sier hun.

Ett av kursene i regi av Rosa kompetanse gjorde inntrykk på Siri.

— Det var en historie der fra eldreomsorgen som illustrerte så godt hvorfor vi behøver denne kompetansen, sier hun.

— En hjemmesykepleier kom for første gang på besøk til en eldre pasient. For å bryte isen pekte hun på et bilde på veggen. «Å, nei men så fint bilde da», sa hun, «er det søsteren din?». Den eldre damen begynte med ett å strigråte. Det viste seg nemlig at den eldre damen på bildet hadde vært hennes livslange kjærlighet og partner, som nylig hadde dødd. Slike eksempler viser hvor inngrodd heteronormativiteten er, og hvor viktig det er å forstå det. En mikroskopisk, men veldig viktig omformulering kunne gjort stor forskjell. Hun kunne for eksempel heller spurt «Så hyggelig bilde, hvem er det det?». I stedet antar vi ofte ting, og dette betyr noe. Åpne spørsmål kan skape trygghet, i mange situasjoner, forklarer Sunde.

Ut av skapet for nabolaget på Haugerud

Et annet eksempel dukker frem. På Haugerud, der hun og Eleanor bor sammen i en blokkleilighet, viser det seg at utrolig mange av naboene antar at de er søstre. Det hele fikk en brå og litt komisk vending, etter at Siri havnet i Klassekampen da hun gikk av med pensjon.

— Eleanor var ute i oppgangen og møtte på en av naboene som vi er på hils med. Han hilset på henne, men forundret seg over å skulle ha sett henne gå ut den samme oppgangen og ned trappa for bare et par minutter siden. «Å, det var vel hun søsteren din jeg så da», sa han til Eleanor. Da tok hun mot til seg og svarte tydelig.

— Nei, det var faktisk kona mi, Siri, vi har vært gift i over 20 år nå, sa hun til ham. Han fikk forbausede øyne, og svarte «Åja, er dere sånn lesbisk da, eller, er det greit at jeg sier det?» Jada, smilte Eleanor, det er greit det, så lenge du ikke bruker det som et skjellsord.

— Så vi driver å kommer ut av skapet i nabolaget, ler Siri.

— Ord må henge sammen med handling

— Men vi må ikke slå oss til ro med hvor vi har kommet i dag. Jeg tror veldig på dette med åpenhet. Det handler jo om den ubetingede kjærligheten, sier hun.

— Da jeg var permittert, gikk jeg på en gudstjeneste i en av kirkene «mine», der jeg visste at presten var negativ til vår kjærlighet og til meg som prest. Ordene han sa var helt riktige, at Gud elsker oss sånn som vi er. Men det gikk ikke inn på meg. Jeg ble overrasket over hvordan det var for meg, men det gir jo helt mening. Selv om ordene er der, så må det jo henge sammen med praksis. Vi trenger litt mindre ord og litt mer kjærlighet i praksis, sier hun og legger til at hun også har tro på politisk handling.

— Selv har jeg aldri vært sånn som deltar i debatter og store offentlige diskusjoner. Men vi trenger åpenhet i det daglige, og vi trenger at det kjempes politisk og kirkepolitisk for å skape endring. Vi kan ikke si at «jeg tar ikke i deg», at livet ditt ikke er godt nok. Vi må skape et rom for alle og kjærligheten, avslutter hun.

• Les også: Trygge kirker i Oslo: Her er listen over kirkene du trygt kan gå i som skeiv