— Christian Ringnes og historien om et bymord

Når en utbygger er bymorder, må et bypoliti gå inn og lage lover som gjør at vi kan arrestere bandittene og drive forebyggende arbeid. 

Under tittelen ”funksjonalisme i arkitekturen” på Wikipedia er Vinkelgården brukt som prakteksempel på oppslagsordet. Bildet som er brukt er bare noen år gammelt. Den viser en livlig plass i et av byens største, viktigste og travleste kryss.

Her er Valkyrien Kaffe & Te, en av byens første kaffebutikker med espresso, tiår før det ble in med cappuccino og latte. Ved siden av Lille Vinkel sko ligger Lars Jensens skobutikk, som herr Jensen og døtrene Siv og Nina Jensen kunne se fra leiligheten på andre siden av gaten (nå er butikken annen etasje i McDonalds, og om man har litt kinky interesser, kan man spiser en burger i Siv og Nina sine pikeværelser).

Majorstuas nerve

Ut mot plassen er dameekvipasjen Carola, en frisør, en liten bankfilial, en kiosk, en urmaker. I annen etasje ligger byens viktigste veggisrestaurant; Krisnas Cuisine, legekontorer og slikt. Et kjøpesenter er, slik de bør være i byen, vendt mot gaten.

Sammen med vinmonopolet på andre siden av krysset, var dette Majorstuas nerve. Det var det yrende livet, et sterkt og levende bysentrum. Masse folk med ærend. Noe å kjøpe, noe å spise, en legetime eller stelle håret, drikke kaffe og spise lunsj.

Nå er plassen død. For noen uker siden skrev jeg her i Vårt Oslo om hvordan Vinmonopolet drepte Majorstuekrysset ved å flytte polet til en bakevje ved Colosseum, og holder kjøpesenteret oppe med sin faustiske tilværelse. Vinkelplassen, på den andre siden av gaten, var det derimot Christian Ringes som drepte.

Mange trodde på Christian Ringnes

I 2008 kjøpte Christian Ringnes seg inn i Vinkelgården. Mange syntes dette lovet godt. Vinkelgården er jo en av få funkisgårder i dette strøket, og gården hadde under tidligere eier lidd under svakt vedlikehold. Med en så seriøs eiendomsaktør på banen, tenkte man gården ville få den oppussingen den trengte.

Gleden var kortvarig: De som drev butikkene fikk i 2011 beskjed om at alle leietakere måtte ut, også de med såkalt uoppsigelig leieforhold. Ringnes & Co. planla nemlig å slå gården sammen med gården bak og bygge et kjøpesenter der. Et år senere ble det klart for et Dnb-palass, i en tid da banker ikke trenger mer enn et hull i veggen.

Christian Ringnes drepte plassen.

Norske mesener gir småpenger

“Give back” og «Take care of the neighborhood» er to viktige dyder blant amerikanerne. Mange tenker på USA som råkapitalistenes rike, men en god kapitalist i USA tenker på både sitt ettermæle og på sitt nabolag, og gjerne på hele byen han virker i. I de fleste byer i California har leietagere langt større vern enn her. Men en god eiendomskapitalist har pietet for det han eller hun eier. Vi har ikke akkurat vært heldige med Christian Ringnes og Olav Thon.

Den store filantropen Carnegie sa det enkelt: Man skal bruke sin første tredel av livet til å lære seg mest mulig, andre del til å tjene mest mulig penger. Tredje del til å dele ut alle pengene til det beste. USA er stappfulle av mesener som bruker sin velstand til å gjøre verden bedre. Det er mange i Norge også som gir til veldedighet. Men stort sett handler det om småpenger.

Gjør ingenting for byen

Thon får masse skryt for sin lille stiftelse, som stort sett gir penger til turistforeningen og forskning. Han gjør ingenting for byen eller sine nabolag. Han bor ikke her, bryr seg ikke, ser på byen som en pengemaskin og tar ikke et ansvar for beboernes ve og vel. Thon burde selvfølgelig gitt hele sin rikdom til kommunen han har tjent på i hele sitt liv. Ringnes gjør det samme. Han suger penger fra Vinkelgården, og lar sin mesenvirksomhet virke i en park på Ekeberg. Det siste kunne ha vært greit om han hadde vært sitt ansvar bevisst.

Svarer som en politisk ål

«Jeg kjører forbi Vinkelplassen fire ganger daglig. Jeg tror ikke det har blitt mindre folkeliv der. Snarere tvert om. Folk ser ut til å stortrives», sa Christian Ringnes til Aftenposten sommeren 2013. Og på spørsmålet om «Hvorfor forsvant småbutikkene fra Vinkelgården?» svarer han som en politisk ål: «Det er både økonomiske og praktiske årsaker. Vi fikk sjansen til å leie ut hele bygget til DNB og valgte den løsningen.»

Tenk på hva Sparebankstiftelsen DNB gjør i stedet. De lar den store bygården i Tollbugata bli «Sentralen», der kunstnere og frivillige organisasjoner kan virke til gode leiekontrakter og synergere i staslige omgivelser. De lager gode møtesteder for kunst, musikk, debatt og med god mat.

Makten er ikke hos markedet

Man må ikke være så grådig som mulighetene byr en. «Markedskrefter» er et aggregert prisnivå av forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Men det finnes ikke noen markedskrefter som bestemmer prisen. Det er den juridiske eieren av gården som bestemmer både prisen og hvem han vil leie ut til.

Forholdet mellom tilbud og etterspørsel viser bare hvor grådig den med eiendomsretten til den knappe ressursen har mulighet til å være. Makten er ikke hos «markedet», den er hos eieren. Det er Ringnes som bestemmer prisen. Han kan bruke sin makt til å lage et godt byrom for menneskene i byen, og han kan velge å bruke sin rett til å drepe et byrom, slik han her har gjort.

Vi trenger et bypoliti

Når eiendomsinvestorene jobber mot oss, må vi begrense deres makt. Og vi har heldigvis en politisk mulighet. Man kan regulere en bygård. Siden Christan Ringes verken har ryggrad eller pietet, må slike styres. Når en utbygger er bymorder, må et bypoliti gå inn og lage lover som gjør at vi kan arrestere bandittene og drive forebyggende arbeid.