Ifølge forstanderne Kloumann og Omsted besto de kvinnelige innsatte hovedsakelig av prostituerte. Foto: Politilegens venteværelse av Christian Krohg, Nasjonalmuseet
Ifølge forstanderne Kloumann og Omsted besto de kvinnelige innsatte hovedsakelig av prostituerte. Foto: Politilegens venteværelse av Christian Krohg, Nasjonalmuseet

Prindsen 200 år: Kvinnene på tvangsarbeidsanstalten

På tvangsarbeidsanstalten i Storgata 36 arbeidet kvinner og menn i et århundre på ordre fra politi og fattigvesen. Tvangsarbeidet skulle fungere opplærende og disiplinerende og holde dem ute av syne fra det offentlige rom.

Publisert

Det er skrevet lite om disse menneskene og deres livshistorier, kanskje aller minst om kvinnene. Hvem var de og hvorfor skulle akkurat disse kvinnene tuktes med arbeid?

Anstalten Prinds Christian Augusts Minde i Storgata 36, som ble opprettet i 1819 for å gi arbeid til byens fattige, ble raskt et internat for fattige som skulle tvinges til å arbeide.

Storgata 36 sett fra luften, januar 1950. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Storgata 36 sett fra luften, januar 1950. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Kristianias sinssykeasyl

Gjennom hele 1800-tallet var eiendommen kjent som Mangelsgården, etter en av de rike eierne på 1700-tallet. I tillegg til den stadig voksende tvangsarbeidsanstalten, ble det i 1829 innrettet dollhusavdeling som senere skulle bli Kristiania kommunale sinssykeasyl.

Dette kom i tillegg til fattigsykehus, tvangsskole og stiftelsen Alderdommens Hvile, som alle holdt til på eiendommen. Da forstander Kloumann ble bedt om en uttalelse om muligheten for å opprette en avdeling for frivillige arbeidere i 1855, var han skeptisk og svarte at folk flest så på anstaltens innsatte som «Drukkenbolte og gamle offentlige Fruentimmer».

Enhver som tilbrakte tid på Prindsen ville altså, selv om om han var der som frivillig arbeider, bli «betragtet som henhørende til en af de ovennævnte Klasser af Ulykkelige». Ifølge forstander Kloumann ble altså de kvinnelige tvangsarbeiderne betraktet som prostituerte eller tidligere prostituerte.

Råhet og brutalitet

Vi kan ane et stort stigma for kvinnene som ble innsatt på kvinneavdelingen. Ikke skulle det være særlig hyggelig å være innsatt på avdelingen heller. Forstander Omsted ga følgende beskrivelse av kvinneavdelingens tilstand da han var forstander fra 1898 frem til anstaltens nedleggelse i 1915:

«Dennes belegg bestod så godt som utelukkende av prostituerte, og de aller fleste av disse la for dagen en likefrem utrolig råhet og brutalitet. Det er ganske betegnende at uaktet der var over tre ganger så mange menn som kvinner i anstalten blev der i tiden 1903 til 1907 (da kvinneavdelingen ble nedlagt) på menn avgitt 89 meldinger for disiplinærforseelser, men i samme tidsrum blev 214 kvinner anmeldt. Og enda gir dette ikke på langt nær uttrykk for hvor meget mere usømmelig tvangsarbeiderskene opførte sig enn mennene.»

Ifølge Omsted var også de innsatte kvinnene hovedsakelig prostituerte. De var i tillegg spesielt rå og brutale, og oppførte seg mye mer usømmelig enn mennene. Han mente kvinneavdelingen var mange ganger verre enn mannsavdelingen når det kom til disiplinen.

Antallet konflikter og brudd på regelverk skal altså ha vært høyt i kvinneavdelingen, og dette skyldtes, skal vi tro Omsted, typen kvinner som ble innsatt i anstalten.

Prindsekjøkkenet. I 1833 åpnet sentralkjøkkenet i kjelleren i fabrikkbygningen. Her ble det laget mat til alle de innsatte i tvangsarbeidsanstalten og sinnssykeasylet. Foto: Ludvig Forbech for Fengselsstyret i 1914, Riksarkivet
Prindsekjøkkenet. I 1833 åpnet sentralkjøkkenet i kjelleren i fabrikkbygningen. Her ble det laget mat til alle de innsatte i tvangsarbeidsanstalten og sinnssykeasylet. Foto: Ludvig Forbech for Fengselsstyret i 1914, Riksarkivet

Drukkenskap og løsgjengeri ga fengsel

Både politiet og fattigvesenet kunne sende kvinner til arbeidsanstalten. For å finne ut mer om kvinnene har jeg undersøkt individlistene fra arbeidsanstalten for året 1848. Disse listene gir en oversikt over alle innsettelsene på anstalten, hvilken myndighet som står bak innsettelsen, og på hvilket grunnlag.

Året 1848 var Fattiglovene av 1845 trådt i kraft og de aller fleste innsettelsene er begrunnet med brudd på paragrafer fra Fattigloven for kjøpstedene. Det var de tre paragrafene: 37, 44 og 45 som tillot innsettelse i tvangsarbeidsanstalten.

Hoveddelen av innsettelsene er etter paragraf 45, en bestemmelse som tillot innsettelse for drukkenskap og løsgjengeri på administrativt vedtak, altså uten domfellelse. Fordi det ikke foreligger noe dom i disse tilfellene, er det vanskelig å vite årsaken bak innsettelsen.

Politilegens fortegnelser over prostituerte viser at under halvparten av de innsatte kvinnene i året 1848 finnes igjen i politilegens fortegnelse.

Det var altså under halvparten av de innsatte kvinnene som var prostituerte ved innsettelsen. Undersøkelsen fanger ikke opp om noen av kvinnene senere gikk over i prostitusjon etter innsettelsen i arbeidsanstalten.

67 av de 150 innsatte kvinnene i året 1848 finnes i politilegens fortegnelse over prostituerte. Selv om dette er en betydelig andel, støtter det ikke opp under forstandernes utsagn om kvinneavdelingen.

Syfilis og gonore

Marthe Serine Thorjusdatter var, med sine 37 år, den eldste av de prostituerte som ble innsatt i 1848. Gjennomsnittsalderen var lav og de fleste var i tjueårene ved innsettelsen.

Hele 60 av de 67 innsatte ble innsatt under paragraf 45 for ørkesløshet og drukkenskap. Det var altså denne paragrafen politiet brukte for å regulere prostitusjonen i byen. Dette blir tydelig ettersom alle de 67 innsettelsene ble gjort av politiet.

I utgangspunktet var det, ifølge Straffeloven av 1842, fengsel eller straffarbeid for kvinner: «der holder sit Legeme tilfals til Utugt. Da hennes adfærd er saa fordærvelig for Sædeligheden at hun derfor bør straffes.» Det var allikevel ikke mange som ble dømt etter denne paragrafen, og politiet valgte å tilsidesette loven og heller forsøke å regulere prostitusjonen i byen.

Det største problemet med prostitusjonen, slik politiet og stadsphysikus så det, var spredningen av veneriske sykdommer. Det ble derfor i 1840 opprettet obligatorisk visitasjon av byens prostituerte for å få bukt med smitten av først og fremst Syphilis og Gonorea.

Politilegens visitasjonsstol. Visitasjonen (obligatorisk gynekologisk undersøkelse) av byens prostituerte ble startet i 1840 og avsluttet i 1889. Hensikten var å få kontroll med smitten av venerisk sykdom. Foto: Ukjent/Justismuseet-Nasjonalt museum for politi, rettsvesen og kriminalomsorg
Politilegens visitasjonsstol. Visitasjonen (obligatorisk gynekologisk undersøkelse) av byens prostituerte ble startet i 1840 og avsluttet i 1889. Hensikten var å få kontroll med smitten av venerisk sykdom. Foto: Ukjent/Justismuseet-Nasjonalt museum for politi, rettsvesen og kriminalomsorg

Alle de offentlig prostituerte måtte møte til gynekologisk undersøkelse hver åttende dag hos politilegen. Var de syke, ble de sendt til Rikshospitalet for behandling, var de friske skrev politilegen dette i deres visitasjonsbok, der også reglene for hvordan de skulle oppføre seg sto oppført:

«Besidderinden er paalagt i alle Dele at holde sig de hende af Politiet meddelte Ordrer efterrettelig, at afholde sig fra al Støi og fra Alt, hvorved offentlig Forargelse vækkes, hvortil regnes at vanke i Gaderne ved Nattetider og at tage Bopæl i de bedre Dele af Byen eller i Nærheden af offentlige Stiftelser. Fremdeles maa hun ingensinde skifte Bopæl uden i Forveien at have meldt det for Politiet og ikke udeblive fra den anordnede Visitasjon. I overtrædelsestilfælde fratages Bogen hende, og hun bliver da efter Omstændighederne indsat i Arbeidsanstalten eller afstraffet efter Lovens Strenghed. Bogen medbringes, hver gang hun møder paa Politikammeret.»

«Fordrukken, men godt kledd»

Det var nok brudd på en av disse bestemmelsene som gjorde at Sophie Christensdatter ble innsatt i arbeidsanstalten 17. februar 1848. Hun hadde tidlig fulgt sin storesøsters fotspor inn i prostitusjonen. Allerede i 1844 ble hun skrevet inn i politilegens fortegnelser over prostituerte og underlagt visitasjon.

Randi Sophie Christensdatter var på arbeidsanstalten for første gang i 1848. Hos politilegen står hun skrevet inn med kallenavnet Skjønheden. Foto: Ukjent/Justismuseet-Nasjonalt museum for politi, rettsvesen og kriminalomsorg
Randi Sophie Christensdatter var på arbeidsanstalten for første gang i 1848. Hos politilegen står hun skrevet inn med kallenavnet Skjønheden. Foto: Ukjent/Justismuseet-Nasjonalt museum for politi, rettsvesen og kriminalomsorg

Da 23 år gamle Sophie ble innsatt i februar i 1848 var det hennes første innsettelse i arbeidsanstalten. Før det hadde hun rukket å bli dømt til Tukthuset tre ganger. Første gang for tyveri og deretter for løsgjengeri.

I tillegg hadde hun blitt innlagt seks ganger på Rikshospitalet for behandling av venerisk sykdom. Det var heller ikke første gang hun besøkte Storgata 36 denne dagen i februar. Hun hadde vært der jevnlig etter at visitasjonsværelset til politilegen ble flyttet dit året før.

Mangelsgården var godt kjent blant de prostituerte, og de fleste tilbrakte i hvert fall noen måneder av sitt liv i anstalten. For Sophie ble innsettelsen en av mange i årene som skulle komme. Hun var tilbake allerede i august for en ny måned med tvangsarbeid.

I merknadsfeltet skrev forstanderen om hennes tilstand ved innsettelsen: fordrukken, men godt kledd. Godt kledd var også hennes søster Anne Christine da hun ble satt inn i tvangsarbeidsanstalten fjorten dager etter Sophie.

Den store andelen prostituerte i anstalten tyder på at arbeidsanstalten ble brukt som et nyttig verktøy for politiet i å regulere prostitusjonen og at et eller flere opphold her var en naturlig del av de prostituertes tilværelse sammen med visitasjonene og innleggelsene på Rikshospitalet.

Anstalten fungerte som en trussel, og kanskje også som nødhjelp for de prostituerte i perioder hvor de ikke klarte å skaffe inntekter nok til å overleve. Dette påvirket ryktet til kvinneavdelingen, og vi kan se for oss at det påvirket tilværelsen for de innsatte også.

Å tigge var uverdig

De prostituerte var altså en betydelig andel av de innsatte på anstalten, men de var ikke hoveddelen av de som ble satt til tvangsarbeid. Så hvem var alle de andre kvinnene? Og hvorfor skulle de straffes?

En gruppe som ikke finnes blant de prostituerte er betlerne, det vil si tiggerne. Kun åtte av innsettelsene var etter denne paragrafen, til tross for at avskaffelse av betleriet hadde vært et av hovedargumentene for opprettelsen av anstalten. Tabellen viser at betlerne hadde mye høyere gjennomsnittsalder enn de andre innsatte, hele syv av de innsatte var over 50 år.

Ifølge paragraf 44 av Fattigloven skulle betlere forhøres og dømmes før de kunne innsettes i anstalten. Som følge av dette vet vi mye mer om dem enn om de som ble innsatt for løsgjengeri, som ble innsatt uten dom.

Fra Dollhus til Kristiania kommunale sinnssykeasyl. Tegning av P. Holtermann 1859, fra Byarkivets tegningssamling
Fra Dollhus til Kristiania kommunale sinnssykeasyl. Tegning av P. Holtermann 1859, fra Byarkivets tegningssamling

Betlerne var mange og det var forskjellige årsaker til betlingen. Noen ganger kunne det være enker som i utgangspunktet var ansett som verdige fattige, men hvor understøttelsen var så liten at den ikke strakk til. Eller fattige og vanføre som var i så dårlig tilstand at de ikke så annen utvei enn å tigge for å ikke sulte i hjel. Arbeidsuføre og verdige fattige ble gjennom å tigge sett på som uverdige og ble straffet med tvangsarbeid.

De hjelpeløse, fjantete og fjollete

Paragraf 37 i Fattigloven for kjøpstedene fra 1845 åpnet for at fattigforstanderne kunne sette inn på tvangsarbeid fattige som de vurderte som uverdige til å motta fattigunderstøttelse, men som likevel var så dårlig stilt at de trengte hjelp.

Gjennom å arbeide på arbeidsanstalten kunne de dermed gjøre seg «fortjent» til den lille summen de tjente her. Fjorten kvinner ble innsatt etter denne paragrafen i 1848. Samtidig ble elleve av de kvinnene som ikke var i politilegens fortegnelser og to av kvinnene som var i politilegens fortegnelser innsatt som hjelpeløse, fjantet, fjollet og lignende.

Både paragraf 37 og de hjelpeløse var nok kategorier som omfavnet kvinner som var dårlig stilt, men som ikke var verdige til fattigunderstøttelse etter loven. Trolig var også de hjelpeløse personer som politiet hadde funnet på gaten ute av stand til å ta vare på seg selv.

Fattigsykehuset. Allerede i 1828 ble det opprettet 36 plasser for byens fattige syke på eiendommen. I årene 1838 til 1840<br />ble et nytt fattigsykehus bygget. Fem år etter ble det nedlagt til fordel for kjøpte plasser på statens Rikshospital. Foto: Ludvig Forbech for Fengselsstyret i 1914, Riksarkivet
Fattigsykehuset. Allerede i 1828 ble det opprettet 36 plasser for byens fattige syke på eiendommen. I årene 1838 til 1840
ble et nytt fattigsykehus bygget. Fem år etter ble det nedlagt til fordel for kjøpte plasser på statens Rikshospital. Foto: Ludvig Forbech for Fengselsstyret i 1914, Riksarkivet

Etter 16 måtte de flytte hjemmefra

Den aller største gruppen innsatte, blant kvinnene som ikke finnes i fortegnelsen over prostituerte, er innsatte etter paragraf 45 for drukkenskap og løsgjengeri.

Selv om noen av disse kvinnene var over femti år, var det i hovedsak snakk om ungekvinner i tjue-tretti-årene, akkurat som hos de prostituerte som ble innsatt under den samme paragrafen. Dette kan tyde på at kvinnene ble innsatt for løsgjengeri, altså brudd på tjenestetvangen som var nedfelt i lov med Tjenesteforordningen for kjøpstedene av 1776.

Fram til 1854 var det allmenn tjenestetvang, noe som innebar at personer uten fast og stedbunden tjeneste eller arbeid ble regnet som løsgjengere.

Alle måtte ta det arbeidet de ble tilbudt, og barn av husmenn skulle ikke bo hjemme lenger enn til de var 16, mens barn av bønder var tvunget til å søke seg arbeid fra fylte 18, med mindre de trengtes til driften av plassen eller gården. I 1848 var det fortsatt tjenestetvang i Christiania, selv om man var på vei mot å oppheve denne bestemmelsen.

Utilfredsstillende arbeidsforhold

Yrkesmulighetene var ikke mange for ugifte kvinner på denne tiden. Etter konfirmasjonen var det vanlig å gå ut i tjeneste som tjenestepiker.

Ifølge Sølvi Sogner og Kari Telste i boken Ut og søkje teneste utgjorde tjenestejentene 46 prosent av den yrkesaktive kvinnelige befolkningen i Christiania i 1875.

Tjenestejentene skulle stå for: storvasken, vannbæring, renhold, matlaging, barnepass, stell av parafinlamper, koks- og vedbæring, ovnspuss, teppebanking og servering. Dagene var lange og de var helt underlagt husfruen og husfarens disiplin.

Enker etter håndverkere, kjøpmenn og forretningsmenn kunne få tillatelse til å ta over mannens bedrift etter hans død. De kunne også få tillatelse til å gå rundt med kurv og selge. Søm, vask og annet tekstilarbeid ble også en måte for unge ugifte kvinner å få inntekt på, men fortjenesten var liten og det var vanskelig å tjene nok til livets opphold.

En siste utvei var fabrikkene, som etter hvert dukket opp langs Akerselva og som tilbød lange dager, men frihet fra husfar og husmors hustukt. Arbeidsplassene i fabrikkene var få og tjenestepikeyrket fortsatte å dominere som ernæringsmuligheten til ugifte kvinner.

Det var kun tillatt å bytte arbeidsgiver på bestemte faredager to ganger i året. De som sluttet i tjenesten utenom disse dagene, og heller ikke hadde ny tjeneste etterpå, kunne innsettes i tvangsarbeidsanstalten for løsgjengeri. Mulighetene var altså få for å kunne forlate en arbeidsplass der forholdene var elendige og utilfredsstillende.

Livet som tjenestejente kunne være både hardt og monotont. Foto: Chr. Wærenskjold/ Norsk Folkemuseum, Norsk Folkemuseum
Livet som tjenestejente kunne være både hardt og monotont. Foto: Chr. Wærenskjold/ Norsk Folkemuseum, Norsk Folkemuseum

Sårbare enslige kvinner

Påstanden fra forstanderne Kloumann og Omsted om at de kvinnelige innsatte nesten utelukkende var prostituerte, stemmer altså ikke.

Hovedvekten av de innsatte kvinnene hadde ikke bakgrunn fra prostitusjon og ble innsatt av helt andre årsaker. Trolig henger deres innsettelse sammen med den sårbare stillingen enslige kvinner hadde i samfunnet på 1800-tallet.

Den strenge tjenestetvangen og de få yrkesmulighetene gjorde det svært vanskelig for kvinner å ernære seg. Spesielt for de kvinnene som ikke ønsket og/eller evnet å underkaste seg det harde livet som tjenestepiker.

Kilder:

  • Oslo byarkiv, Prinds Christian Augusts Minde, Arbeidsanstalten og Dollhuset, Individliste 1848.
  • Statsarkivet i Oslo, Oslo politikammer, Sedelighetsavdelingen. Fortegnelse over Prostituerte 1843-1867.
  • Bentzen. G. (1881): «Historiske Oplysninger om Prostitusjonsvæsenet i Christiania». I: Beretning om Folkemængden og sundhedstilstanden i Christiania i Aaret 1880. Kristiania: Chr. Schibsteds Bogtrykkeri
  • Juterud, Caroline (2013): Man kan ikke lade dem døe af Hunger, Fattigkommisjonen, politiet og arbeidsanstalten i Christiania året 1850. Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo
  • Mordt, Gerd (1993): Kvinner og næringsrett, Kvinneparagrafene i håndverksloven av 1839 og handelsloven av 1842. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo
  • Omsted, Arne (1911): Prinds Christian Augusts Minde, en historisk fremstilling. Dokument nr. 15. I: Aktstykker for Kristiania kommune
  • Omsted, Arne (1949): Fra Mangelsgården til Sing Sing, Iakttagelser og erfaringer hjemme og ute. Oslo: H. Aschehoug & Co
  • Sogner, Sølvi og Kari Telste (2005): Ut og søkje teneste – historia om tjenestejentene. Oslo: Det Norske Samlaget

Teksten er hentet fra Byarkivets tidsskrift Tobias.