Laura Nadheim
Laura Nadheim gikk rundt blant halliker og prostituerte, der det stinket brennevin og var røff språkbruk. Foto: Kirkens Bymisjon

Serie: Kvinnene med hjerte for Oslos svakeste, 03

Bymisjonær Laura Nadheim vandret i lugubre gater og hjalp jentene på strøket

«Nattens tante Laura» vandret ute i Oslos mørkeste kroker minst 240 netter i året, alltid i kåpe, hatt og veske, utrettelig i sin søken etter å snakke med og hjelpe mennesker de færreste brydde seg om.

Laura Nadheim regnes som en legendarisk skikkelse i gatemisjonen i Oslo. I nesten 40 år jobbet hun blant prostituerte, alkoholiserte og hjemløse og tilbrakte de fleste nettene i året ute i krokene på kaiene og i Stortingsgata, hvor mange prostituerte vanket.

Serien: Kvinnene med hjerte for Oslos svakeste

VårtOslo presenterer 10 Oslokvinner som har gjort banebrytende sosialt arbeid for byens fattige eller utsatte borgere gjennom historien. De fleste samfunn har i tusenvis av år hatt typer av sosialpolitikk, der enkelte grupper skulle sørge for pleie eller omsorg for andre. Likevel – mye sosialt arbeid for dem som havner nederst i samfunnet har det med å havne i hendene på frivillige og ulønnede. Historisk er det oftest kvinner som har tatt dette ansvaret.

Vi glemmer i dag at Oslo, frem til midten av 1900-tallet, var en svært fattig by der mange levde i dyp armod, utsatt for både kulde og sult, og/eller en samfunnsmoral som fordømte dem som var syke eller annerledes.

Denne serien vil minne oss på denne nære historien, og samtidig hylle de kvinnene som har kjempet for sine medmennesker i sin samtid, og for politiske endringer vi nyter godt av i dag. Likevel er de fleste av dem ukjente navn for oss, noen vi aldri leste om på skolen, noen det aldri er laget film om. Det er på tide og løfte dem frem.

Prosjektet er støtte av Fritt Ord.

Hun varslet om at narkotika hadde kommet til byen, mange år før politikerne ville lytte eller pressen ville skrive om det. Ingen grep derfor muligheten tidlig på 1960-tallet til å stanse narkobølgen som kom rett etterpå.

Fra 1928-1968 jobber Laura som bymisjonær for Oslo Indremisjon. I dag er dette Kirkens Bymisjon. Alle i byen visste hvem Laura var, og hun fikk alltid gå i fred. «Nå tante, er’u der igjen» sa folk. Hun kjente dem alle sammen, både steder og mennesker. De som kjente henne snakket om latteren og humøret. Hvis Laura var på reise utenbys eller på landet, savnet hun bygatene sine.

Laura Nadheim var i mange år bestyrer på Tilfluktshjemmet i Louises gate, der unge jenter uten bosted kunne komme inn fra gata. Hun bodde der selv også. Her fikk jentene ikke bare tak over hodet, men også helsehjelp, respekt, og mulighet til å komme seg inn i et yrke.

– Ingen biskop rekker Laura Nadheim

Oslo endret seg til det bedre med velferdstilbud og sosialpolitikk i etterkrigstiden, og den verste fattigdommen forsvant, men det var likevel marginaliserte grupper blant oss som samfunnet overså, men som Laura så. Prostituerte, alkoholiserte og i nyere tid; narkomane, var noen av dem Laura alltid var der for.

Laura Nadheim døde som hun levde, på jobb. Utenfor porten til botsfengselet på Grønland fikk hun hjerteinfarkt bare 64 år gammel og døde 22. mai 1967.

– Ingen biskop rekker Laura Nadheim til knærne, sa forfatteren og Dagbladet-journalisten Dag Kullerud til egen avis i 2005, da han ga ut boken Kirkens bymisjon gjennom 150 år. Første kapittel i hans bok handler om Laura.

Laura Nadheim
– Ingen biskop rekker Laura Nadheim til knærne, sa forfatteren og Dagbladet-journalisten Dag Kullerud, Foto: Kirkens Bymisjon

Hvem var Laura?

Laura Nadheim ble født 11. september 1902 i Åsnes i Hedmark. Hun var datter av Jacob, som var garver, og Maria. Hun hadde tre søsken og familien bodde på Flisa garveri. I avisen Hedemarkens Amtstidende står hun den 14. september 1920 annonsert som forlovet med kontorist Amund Helgestad. Han kan man lese av folketellingen i 1910 at kom fra enkle kår i samme bygd. Men de ble aldri gift. Hva som skjedde mellom de to unge, vet vi ikke. Men vi vet at Laura forble ugift hele livet.

Det sies at på dødsleiet betrodde moren henne at Laura skulle gjøre en spesiell tjeneste for Vårherre. Laura dro derfor til Oslo for å søke jobb, og senere sa hun at hun forsto godt alle de jentene hun møtte som hadde latt seg lokke og villede i hovedstaden. Hun hadde jo selv vært ung jente alene der en gang.

I boken «I din nærhet» forteller forfatteren Gerd Grønvold Saue om en kveld hun var sammen med «tante Laura» på Rådhusstrøket i Oslo, men legger raskt til: Hun var mer enn en tante, hun var som en mor for alle hun møtte, «den varmhjertede gatemisjonæren med det sprudlende humøret i Oslos havneområder, på båtene, i gatene og i portrom – over alt det ulykkelige piker var å finne og fremdeles er å finne».

Nadheim kaia
Tante Laura var som en mor for alle hun møtte, «den varmhjertede gatemisjonæren med det sprudlende humøret i Oslos havneområder, på båtene, i gatene og i portrom. Foto: Kirkens Bymisjon

Denne kvelden i mai møttes Laura og Gerd Solveig utenfor Vestbanen som Laura kjente godt fra før. Solveig hadde fått hjelp til å skaffe seg jobb på båt som lugarpike, men hadde truffet noen venner på land og endt opp på restaurant, og nå var det flere uker siden båten hadde forsvunnet med alle Solveigs ting.

– Har du gitt helt opp da, sa Laura. – Ja, jeg har det, svarte Solveig. – Hvor bor du nå? – I ei bannanvogn på Filipstad.

Solveig fikk tilbud om Tilfluktshjemmet, med bad, seng, mat og hjelp til ny start. Men hun ville ikke, ikke denne kvelden. Laura fortsatte å gå rundt i strøket blant halliker og prostituerte. Det stinket visstnok både brennevin og narkotika og røff språkbruk.

Hva var Indremisjonen i Oslo?

«Foreningen for indre Mission i Christiania» ble stiftet 22. januar 1855. Ifølge vedtektene skulle medlemmene bidra til Guds rikes utbredelse der: «hvor aandelig Vankundighed og moralsk Fordærvelse synes at kræve en mer udstrakt Sjælepleie, end Kirken under sin nuværende Organisation er i stand til at yde».

Årsberetning for indremisjonen 1858
Den trykte årsberetningen for 1858 er det eldste dokumentet i arkivet til Kirkens Bymisjon.

Opprettelsen av misjonen hadde sin bakgrunn i synet på at det hersket en nødstilstand i kirken: det var sjelenød, kirkenød og embetsnød. Med andre ord: det var for mange mennesker og for få prester og kirker.

Hele bykjernen, 32 000 mennesker, soknet den gang til det som nå er Oslo Domkirke. To mann hadde ansvaret for alle sognebarn. Likevel var prestene ikke akkurat overarbeidet, for prest og tørre prekener sto fjernt fra folk flest, og de følte seg ikke hjemme i kirkene.

Likevel ble situasjonen ansett som kritisk, og fordi dette med indre misjon ble ansett som en kriseløsning og et unntak fra den kirkelige orden, skulle foreningens virksomhet begrenses til det område hvor oppgavene var uoverkommelig for prestene. Bymisjonærene skulle altså ta seg av alt og alle prestene mente de ikke rakk over. Det sosiale og det evangeliske i Kristiania Indremisjon ble forenet i bymisjonærene, som var et slikt oppdrag Laura hadde. Visst skulle de forkynne guds ord, men på den annen side gikk de ofte dit kirkefolk ellers ikke gikk, inn i arbeiderstrøk, inn i hus og bydeler på skyggesiden av byen.

Indremisjonen forkynte og omvendte

Etter vedtektene skulle foreningen konsentrere seg om forkynnelsen. Fattigpleien kom i stand først i 1862, etter flere års forberedelser, og den skulle for det meste skje ved husbesøk. Målet var hjelp til selvhjelp, og ikke kun veldedighet. Ved revisjon av vedtektene i 1894 ble «kristelig Kjærlighedsgjerning» nevnt i formålsparagrafen, og ved en ny revisjon i 1917 ble «socialt arbeide» tatt med som en parentes.

Bymissionæren var et magasin Kristiania Indremission ga ut en gang i uken fra 1887 og her var det fokus ikke bare på indre misjon, men også sosiale forhold ute i verden. Et eksempel er fokuseringen på Fridtjof Nansens arbeid mot hungersnøden i Russland 1921/1922 som magasinet dekket grundig.

Bymissionæren
Bymissionæren. Ukentlig organ for Kristiania Indremission.

Indremisjonen ble stiftet i en tid med oppgangstider for mange, på grunn av den industrielle revolusjon, men samtidig var det flere som ikke kom seg ut av fattigdom. Ganske snart satte misjonen sosial nød i sitt program og oppsøkte fattighjem, arbeidere og håpet at forkynnelse og omvendelse skulle lede til ansvar og selvhjelp.

Indremisjonen hadde forankring i middelklassen. Presten og fattigforskeren Eilert Sundt, var på slutten av 1860-årene selv medlem av Indremisjonen. På slutten av 1800-tallet drev Indremisjonen flere ulike prosjekter med formål å hjelpe de fattige til å hjelpe seg selv, blant annet Fattigpleiens Industri, i byen beste strøk, der fattige fikk selge ting de hadde laget selv.

Det ble også opprettet arbeidshjem for menn, senere også for kvinner. Det ble drevet arbeid rettet mot ungdom som kom fra landsbygda. Ved juletider ble det arrangert felles bespisning for opptil 1000 mennesker. Ved husbesøk ble det opplyst om hygiene og pleie ved sykdom. På det meste foretok Indremisjonen 37 000 husbesøk i året; mer enn 3000 i måneden. Selvsagt var det også søndagsskoler og misjonshus.

Vandret mellom fengsler, barnevernsnemnd og edrulighetsnemnd

Indremisjonen stilte opp med mat og tilbud om arbeid ved arbeidshjemmet i Maridalsveien. Sammen med Arbeiderpartiet, ble initiativet Ungdomshjelpen til. I løpet av 1932 skapte Ungdomshjelpen arbeid eller opplæring til 6000 unge.

I flere år var Laura bestyrer ved Tilfluktshjemmet i Louises gate, og der bodde hun selv også. Huset delte hun til enhver tid med 12-14 jenter, som ikke hadde noe sted å bo, og som hun oftest selv hadde plukket opp fra gata. Tusenvis av jenter passerte Tilfluktshjemmet for kortere eller lengre opphold. Den gang var hjemmet en sveitservilla. I dag er det en murbygning som tilhører Kirkens Bymisjon, og vi kan se nye innvandrere og andre borgere køe utenfor der på kalde vinterdager med håp om en varm seng.

Tilfluktshjemmet_Louises_gate_Oslo
Tusenvis av jenter passerte Tilfluktshjemmet i Louises gate for kortere eller lengre opphold. Her var Laura Nadheim bestyrer gjennom mange år. Foto: Oslo Museum

Avisannonser fra 1930-tallet og fremover forteller oss at Laura holdt flere foredrag om sitt arbeid blant byens fattigste. Der fortalte hun og viste lysbilder fra sitt arbeid, der hun vandret fra mellom hus, båter, sykehus, fengsler, barnevernsnemnd, edrulighetsnemnd og politiet.

Familier bodde i rønner og uthus

Som de tidligere historiene i denne serien beskriver, først dem om Ólafía Jóhannsdóttir arbeid med fattige, og senere den om boliginspektør Nanna Broch, så var Laura Nadheims Kristiania en delt by, der fattigdom og bolignød var skrikende.

Datidens journalister kunne nærmest boltre seg i spektakulære historiens om nødens grusomheter. Det handlet om barn som døde mens de bodde i rønner og uthus. Det var historier om familier på 11 som delte et rom og om iskalde mennesker som køet opp om morgenen mens de ventet på å få utdelt mat og om desperasjonen som oppsto dersom det ikke var mat nok.

Fattigdom brakte ikke bare med seg frost, sykdom og sult, men også skam. Kriminalitet og fyll. Det fortelles også om mødre som brukte parafin for å roe ned småbarn, og selvsagt om ungjenter som havnet i prostitusjon i mangel på andre inntektskilder. Det meste av alt dette forgikk som forventet på Oslos østkant, og det var blant mange av disse samfunnets utstøtte Laura Nadheim forsøkte å hjelpe og lytte.

På 1930-tallet, da Laura travet i gatene, ble en femtedel av Oslos befolkning ansett som fattige, og fattigdommen rammet kvinnene hardest. Oslo vokste raskt i denne perioden, og det samme gjorde antallet som kom inn til byene for å søke lykken og få jobb. På landsbygda var det overskudd på arbeidskraft, og mange husmenn og jordløse hadde ikke annet valg enn å oppsøke byene. Dette ga fabrikkene på sin side billig arbeidskraft, og ga grunnlag for norsk industrikapitalisme.

Men dette økonomiske oppsvinget for noen, kom ikke alle til like stor del, det var for det meste industriherrer og handelsfolk som tok den største kakebiten. Fattigdommen som kom i kjølvannet ble derfor et eget «marked» for frivillige som drev nødhjelp. Blant dem, Laura og Indremisjonen.

Fyllearresten i Oslo var fylt opp

Historieprofessor Knut Kjeldstadli beskriver i Oslo bys historie, fjerde bind, hvordan det ikke er lett å være innflytter, verken da eller nå. Folk fra landet ble latterliggjort og fikk kjørt seg. Ofte havnet de i bråk på fest. «Bonde» var ingen hedersbetegnelse, og «bondsk» språk var mange redde for å avsløre.

Det fantes også andre fremmedarbeidere i byen, svensker, dansker og tyskere, samt hjemvendte norsk-amerikanere. Oslo hadde også jøder fra Øst-Europa, briter og politiske flyktninger fra Russland. I 1900 var sju prosent av Oslos befolkning født utenlands.

Kjeldstadli beskriver hvordan fylla har skylda for mye ulykke blant folk som allerede slet. Bruken av alkohol var stor, og ofte var det far som drakk. Med få års mellomrom ble det diskutert og stemt for forbud av omsetning av brennevin i Kristiania, og deretter for å oppheve forbudet. Fyllearresten i Oslo var trangere enn noe annet sted i landet, bortsett fra i Drammen. Oslo hadde en rekke brennevinsutsalg og ølkneiper.

Indremisjonen mot usædelige billeder og prostitusjon

Gatemisjonen var, da den ble stiftet i 1913, først og fremst opptatt av alkoholikere og hjemløse, men også prostituerte. Den kunne bygge på erfaringer fra sosiale tiltak som Magdalenastiftelsen, Midnattsmisjonen og Ebenezer på slutten av 1800-tallet. Frem til 1950 holdt Gatemisjonen til i Hegdehaugsveien 1, da den ble flyttet til et mer egnet hus – Tilfluktshjemmet – i Louises gate 30.

Noen byborgere livnærte seg i denne perioden som halliker eller prostituerte og drev såkalt «gatetrafikk», som var straffbart inntil 1904, men likevel fikk holde på i relativ fred. I 1880 fantes det åtte bordeller i byen. Restauranter og forlystelsessteder var typiske steder for koblinger mellom prostituert og kjøper, og ingen Kristiania-dame med respekt for seg selv beveget seg i områder der slik virksomhet pågikk. Ved å tillate prostitusjon i det stille, mente myndighetene at man kunne unngå fyll og slagsmål og ordensforstyrrelser.

Indremisjonens kamp mot prostitusjon foregikk dels ved aksjoner mot datidens pornografi, som «usædelige Billeder». De aksjonerte både mot menn som gikk til prostituerte og mot de prostituerte selv. Men da Indremisjonen virkelig gikk i gang med gatearbeid, var prostitusjon blitt forbudt.

Gjennom Midnattsmissionen i 1883 forsøkte Indremisjonen å tale til rette menn som oppsøkte prostituerte. Her risikerte misjonens misjonærer rett som det var å bli slått ned. At Indremisjonen også søkte å forstå de uheldige kvinnene som havnet i prostitusjon kunne forarge byens besteborgere.

På Tilfluktshjemmet var det alltid plass

Gatemisjon som skulle redde de prostituerte ble drevet gjennom Magdalenagjerningen allerede fra 1859 (Maria Magdalena ble av mange trodd å selv ha vært prostituert). Metoden for å redde dem var omskolering og omsorg. Mange bodde på Redningshjemmet Ebenezer i Sagveien 24, der de fikk toårige kurs. Det hendte imidlertid at noen rømte gjennom pipa. Alt dette er beskrevet i boken Mellom vekkelse og velferd; Bymisjon i opp- og nedgangstider, av Knut Lundby i 1980.

Bymisjonærene, som Laura, forsøkte å få tak i de jentene som kom fra landet og ikke hadde noe sted å bo. På Tilfluktshjemmet var det alltid plass, selv om det ble trangt. Mange av bymisjonærene var ute hver kveld og natt for å være der og for å snakke. De besøkte også syke på Rikshospitalet og Ullevål, særlig i salene der jentene med kjønnssykdommer var plassert.

Kvinner fikk tidlig ansvar i Indremisjonen, endog helt opp i styret og daglig ledelse, noe som var uvanlig på den tiden i samfunnet ellers, men det er langt derfra til å kalle det en organisasjon for kvinnefrigjøring. Det var enslige kvinner som tok på seg slike oppgaver, og de fikk mindre betalt enn menn.

Men kvinner i Indremisjonen hadde sin egen forening, Monica, der de delte erfaringer, bekymringer, hygget seg og spiste. Indremisjonen kom også dels på kant med arbeiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet, da disse revolusjonære gudsfornekterne jo kunne velte hele kristendommen overende. Men dette var en levende intern debatt. Ivar Welle, sekretær i Indremisjonen i 1919, mente kirken godt kunne ta selvkritikk for ikke å vise barmhjertighet mot arbeiderklassen og påpekte mye levende kristendom også der.

Byens vakre fasade hadde en bakside

Med Arbeiderpartiet i maktposisjon fra 1935 endret politikken seg til at nå skulle fattige og arbeidsløse ha plikt til hjelp. Indremisjonen møtte dette med et slags skuldertrekk og uttalte at det var vel og bra, men vi fortsetter som før, for på tross av samfunnsbedringer er det fremdeles folk som ikke klarer seg.

Byens vakre fasade hadde en bakside, mente de, og bakom der levde det mange mennesker som hadde det vondt. Gjennom brosjyrer, henvendelser, Oslo-aksjonen og regelmessige høstinnsamlinger forsøkte Oslo Indremisjon å få frem at nye oppgaver ventet, og at den ennå ikke hadde nådd så la

reklame for Bymisjonens arbeid
Reklame for Bymisjonens arbeid.

ngt som den gjerne ville. På trappene sto blant annet en intensivering av arbeid blant unge lovovertredere. Dette var i begynnelsen av 1950-årene, samtidig med at nye og folkerike boligstrøk vokste frem i Oslos utkanter.

Svært mye av arbeidet i etterkrigstiden hadde med alkoholikere å gjøre. Gamle alkoholikere fikk bo på gamlehjemmet, mens Hvite Kors-stuen var åpen på dagtid. På vedhuggeriet kunne de tjene penger og på varmestua kjøpe kaffe. På Sosialavdelingen kunne de få matlapp og handle smør og melk. Også Blå Kors og Frelsesarmeen hadde behandling for alkoholikere.

Allerede i 1959 registrerte Laura narkotikamisbruk blant ungdom i Oslo. Men da sosialminister Gudmund Harlem året etter ble konfrontert med dette, på bakgrunn av Indremisjonens årsmelding, avviste han at han hadde noen som helst konkret opplysninger om dette. Ingen grep ble tatt. I 1966 var narkomiljøet i Slottsparken etablert.

Nadheim kvinnesenter og Lauras hus står igjen

Da stiftelsen i 1985 skiftet navn til Kirkens Bymisjon, fremsto den som et samarbeidsorgan for velferdsstaten. Etter 1988 er det blitt etablert bymisjon i 10 andre norske byer.

Laura Nadheim jobbet til hun falt om og fikk hjerteinfarkt foran porten på Oslo Kretsfengsel der hun skulle på besøk. Budskapet spredte seg raskt i miljøet, og det sies at jentene på Ankertorget og Rådhusstrøket tok en ekstra runde på byen og spleiset på den vakreste kransen i hele Oslo til begravelsen. Noen av dem lånte klær av hverandre, så noen kunne gå i begravelsen og andre i minnestunden.

I et avisintervju i Arbeiderbladet i 1959 forteller Laura om hvordan en del mødre kom til henne for å plukke opp sine døtre, som Laura har plukket opp på gaten, etter at de har ligget våkne og grått av bekymring. For også eventyrlystne unge fra andre kanter av landet, som politiet ikke visste helt hvor de skulle gjøre av, ble sendt til Laura inntil foreldrene kom.

Laura Nadheims kontor
Laura Nadheim mottok Osloprisen St. Hallvard-medaljen i 1966. Hun ble kåret til en av de 100 viktigste kvinnene i VG 8. mars 2013. Foto: Kirkens Bymisjon

Kirkens Bymisjon har oppkalt Nadheim kvinnesenter i Norbygata 45 i Oslo etter henne. I tillegg finnes Lauras hus, som er Kirkens Bymisjons døgnbemannede botilbud for ofre for menneskehandel og deres barn.

Laura Nadheim mottok Osloprisen St. Hallvard-medaljen i 1966. Hun ble kåret til en av de 100 viktigste kvinnene i VG 8. mars 2013. Nadheim er gravlagt på Vor Frelsers gravlund.

Kilder:

  • Arkivverket.no
  • Bymisjon nr. 3/2012
  • Dag Kullerud: «Kirkens bymisjon gjennom 150 år»
  • lokalhistoriewiki.no
  • Knut Lundby (1980) Mellom vekkelse og velferd; Bymisjon i opp- og nedgangstider, Gyldendal
  • Oslo Kommune
  • Kirkens Bymisjon
  • vg.no 8.6.2013

Ellers i denne serien:

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer