Tidligere demonstrasjon mot Sian utenfor Osls S. Foto: Christian Boger
– Når det mobiliseres for å kriminalisere rasistiske meninger, er liberale verdier under angrep
Med tanke på både trusler og trakassering er rasismeparagrafen helt overflødig. Men nettopp denne paragrafen er selvsagt et kjærkomment verktøy for politikere med totalitære tilbøyeligheter.
CarlMüller FrølandCarl Müller Frøland er idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern Rasismeparagrafen".
Mobasheri skriver: «Carl Müller Frøland påstår at vi i Rødt er intolerante og ikke respekterer meningsmotstanderes ytringsfrihet. Et kjent argument som aktivt brukes av høyreekstreme og rasistiske miljøer». Uavhengig av hvem som observerer det, er det åpenbart at ledende Rødt-representanter mangler respekt for meningsmotstanderes ytringsfrihet.
Mobasheri hevder at «All erfaring viser at ytre høyre ikke bør møtes med ettergivenhet» og hentyder til nazismens fremmarsj på 30-tallet. Han anklager meg for «ettergivenhet» for slike ekstreme krefter, som visstnok vil skape «grobunn for fascistisk politikk».
Mobasheri øker stemmevolumet ytterligere med følgende absurde påstand: «I Norge har vi allerede vært vitne til terror fra en ultranasjonalistisk islamofob, og nå sist terrorangrepet i Bærum utført av en høyreekstremist. Det er slike folk Frøland og hans likesinnede vil at samfunnet skal akseptere og slippe løs i våre gater og torg».
Jeg kan berolige Mobasheri med at hverken undertegnede eller andre bak oppropet mot paragraf 185 ønsker å slippe løs terrorister på våre gater og torg. Formålet med oppropet er derimot å utvide ytringsfriheten, for å hindre staten i å misbruke sin makt til å utøve meningskontroll over borgerne. Men et slikt prinsipielt standpunkt er selvsagt vanskelig fordøyelig for en politiker uten respekt for individuell frihet.
Sian demonstrerer foran Stortinget i juni 2018 for ytringsfrihet for Tommy Robinson, leder av European Defence League. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Stalinistisk Sovjet-agitasjon
Mobasheri går til felts mot «hatretorikk» og «hatpropaganda», som han kobler til «den type hatpropaganda det jødiske samfunnet ble utsatt for i mellomkrigstiden». Hans egen retorikk er slående lik den stalinistiske Sovjet-agitasjonen i FN mot «hatpropaganda».
Like etter krigen begynte Sovjetunionen å svinge denne retoriske sleggen mot ytringsfriheten. Mobasheris frontalangrep på meningsmotstanderes ytrings- og demonstrasjonsfrihet er som en blåkopi (eller «rødkopi»?) av Sovjet-kommunistenes krav om å frata nazister og fascister ytrings- og forsamlingsfrihet. Den stalinistiske arven lever altså videre i Rødt Oslo, i beste velgående.
Mobasheri skriver: «Vi i Rødt mener at saken ikke handler om ytringsfrihet, men om hatefulle ytringer og åpen rasisme». At Rødt-politikeren har et blindt og dogmatisk forhold til det både uklare og omstridte begrepet rasisme, får vi leve med. Men når det politisk mobiliseres for å kriminalisere rasistiske meninger, er liberale verdier under angrep.
Mobasheri skriver: «Sians annonsering av sitt arrangement viser tydelig at deres plan er å ramme beboere på Tøyen, direkte i strid med paragraf 185 i straffeloven.» Det er ingen hemmelighet at Rødt ønsker at flere mennesker skal trekkes for retten for brudd på paragraf 185. Partiet har faktisk programfestet at denne bestemmelsen, som har et idéinnhold med stalinistiske røtter, skal håndheves enda strengere enn i dag.
Mobasheri kommenterer for øvrig ikke min kritikk av Rødt Oslos forslag om å gi Oslopolitiet mulighet til å forby «nazistiske og rasistiske arrangementer» – et heller ulekkert forslag som vil bringe oss nærmere politistaten.
En overflødig paragraf
«Ingen skal kunne trakassere, skremme og piske opp gruppemotsetninger under dekke av ytringsfrihet», ifølge Mobasheri. Det er et faktum at gruppemotsetninger lett piskes opp som følge av fri meningsbrytning. Dette er noe av prisen man må betale for å leve i et liberalt samfunn.
Men gruppemotsetninger må aldri føre til vold eller andre former for reell frihetsinnskrenkning, som trusler og trakassering. Det finnes egne straffebestemmelser som rammer «skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd», altså trakassering og trusler om «straffbar atferd». Bryter Sians aktivister (eller deres motstandere) noen av disse paragrafene, er det en sak for politiet.
Med tanke på både trusler og trakassering er paragraf 185 helt overflødig. Men nettopp denne paragrafen er selvsagt et kjærkomment verktøy for politikere med totalitære tilbøyeligheter, for dem som ønsker å renske vekk sine motstanderes meninger fra det offentlige rom – for å hindre annerledestenkende i å «forurense lufta», som Mobasheri så subtilt formulerer det.
«Folk på Tøyen og i Oslo skal vite at Rødt alltid står på antirasister sin side – ingen rasister i våre gater!»: Slik lyder Mobasheris militante slagord – interessant nok det samme slagordet som taktfast brøles i gatene av voldelige «antifascister».
Ved å hamre inn sitt illiberale budskap uttrykker lederen i Rødt Oslo forbilledlig klart sin forakt for både Grunnloven og sentrale menneskerettigheter. Mobasheri og hans meningsfeller er intoleransens fanebærere.
