– Reklame har mye makt, makten til å fortelle deg hva du bør bry deg om. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
– Byrådet må tilrettelegge for flere reklameflater der mindre kulturaktører kan reklamere gratis
Mulighetene for å henge opp plakater synker i takt med at flere kommersielle reklamemontere dukker opp i bybildet. Disse sender et alvorlig signal om at kun de pengesterke får lov til å uttrykke seg i det offentlige rom.
SiljaLeifsdottirSilja Leifsdottir er daglig leder i U.F.O. - Utstillingsguide For Oslo / Oslo Art Weekend.
Oslobyrådets siste budsjettforslag prioriterer store prestisjebygg, kutter i kulturtilskudd og svekker de mindre kunstinstitusjonene. I all iveren over nybyggene risikerer Oslo kommune å gå glipp av en unik sjanse til å fortelle hele historien om Oslos mangfoldige kunstscene.
For som Oslo kommunes nye kunstplan så fint sier det: «Den nære dialogen mellom de ulike aktørene, fra kunstnere, kulturprodusenter og formidlere, til små og store institusjoner, har vært helt sentral for Oslos mangfoldige kunstscene».
En viktig felles utfordring for kunstfeltet er manglende synlighet i både mediene og i bybildet. Synliggjøring er et viktig aspekt for å nå ut til nye publikumsgrupper og bidrar til å skape en bedre tilhørighet – og eierskap til kunsten. Men mange institusjoner er små og har svært begrensede ressurser til å arbeide strategisk med publikumsutvikling eller markedsføring.
Annonse
Hvis du vil være synlig for nye publikumsgrupper i Oslo, må du regne med å betale en høy pris. Nøyaktig tall viser at det koster 318.000 kr for 2550 plakater på utvalgte busser i Oslo per uke og 455.000 kr for 100 Clear Channel reklametavler på leskur og bysykkelstasjoner i området rundt jernbanetoget. Dette er hele driftstilskuddet fra Oslo kommune til flere mindre institusjoner.
Parallelt er mediebransjen i rask endring og gjør harde prioriteringer som påvirker kunstfeltet. Når kulturjournalistikk ikke prioriteres, verken i avis eller på TV, blir det enda vanskeligere for kunstfeltet å argumentere for kunstens samfunnsrelevans.
Oslo kommune må ta ansvar for å tilrettelegge for synligheten til de små kunst- og kulturaktørene i byrommet. Kunstverk av Anna Daniell.
Oslo kommune trenger å definere et skille mellom formidling (en biennale, utstilling eller omvisning) og synliggjøring (markedsføring). Det nytter nemlig ikke å bruke masse penger på en biennale hvis nesten ingen vet om den. Formidling og synliggjøring er to forskjellige ting som står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre.
I 2018 ble alle kommunale holdeplasser for buss og trikk overført fra bymiljøetaten til Sporveien. Som et resultat av dette, ble avtalen bymiljøetaten hadde med Clear Channel om reklame på holdeplasser overført til Sporveien Media. I 2018 kunne Sporveien Media vise til 121 millioner i inntekt.
Siden 1996 har det vært forbudt å henge opp plakater utenom på tavler som er godkjent av kommunen. Kommunen har et samfunnsansvar for å tilrettelegge for synlige reklameinnretninger for mindre virksomheter som ikke har økonomi til å konkurrere med de mest attraktive reklameplassene. Dette ansvaret ser de ut til å neglisjere.
Mulighetene for å henge opp plakater synker i takt med at flere kommersielle reklamemontere dukker opp i bybildet. Disse sender et alvorlig signal om at kun de pengesterke får lov til å uttrykke seg i det offentlige rom. For reklame har mye makt, makten til å fortelle deg hva du bør bry deg om.
– Kommersielle reklamemontere dukker opp i bybildet. Disse sender et alvorlig signal om at kun de pengesterke får lov til å uttrykke seg i det offentlige rom, mener skribenten. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Flere og gratis reklameflater
Byer som Stockholm, Gøteborg og Amsterdam har på ulikt vis tilrettelagt for at byens kulturaktører kan synliggjøre seg for en rimelig pris på steder der folk ferdes. Jeg drømmer om en by der jeg kan lese om byens kulturtilbud mens jeg reiser kollektivt.
Og tenk hvis alle som kommer til Oslo for å se Skrik også finner veien til de små og mellomstore institusjonene? Da får kanskje alle visningsstedene bedre besøkstall, de besøkende kommer kanskje tilbake igjen og det sprer seg et rykte om Oslos mangfoldige kunstscene – et rykte som er både riktig, viktig og velfortjent.
Kommunen har makt til å kontrollere innholdet i reklamen og bør gi kulturlivet mye bedre eksponeringsplass i byrommet. Den dagen avtalen med Clear Channel skal reforhandles, bør reserverte og rabatterte reklameflater for hele Oslos kulturfelt inn i avtaleverket, ikke kun kommunens egen virksomhet. Byrådet må tilrettelegge for flere reklameflater der mindre aktører kan reklamere gratis.
Det handler om hva slags byrom vi ønsker oss. Det handler om mangfold og i realiteten ekskludering av stemmer fra viktige offentlige arenaer. Det handler om demokratiets vilkår i samfunnet vårt, om hvem som skal få lov til å være synlig og på hvilke premisser. Og det handler om å sørge for at de små ikke blir usynlige og visner hen i skyggen av de store. De store bør løfte de små, det lærte vi da vi var små.
Oppmerksomheten som vil bli rettet mot Oslo i 2020 i forbindelse med åpningen av Munchmuseet, Deichmanske hovedbibliotek og det nye Nasjonalmuseet er en unik sjanse som bør komme både de store og små aktørene i feltet til gode.
Hvis Oslo ønsker å profilere seg som kunstby, må de sørge for at hele kunstscenen er synlig.
