– Mitt navn var Rustam, og tirsdag den 9. november 2021 ble jeg endelig sett, hørt og tatt på alvor

Mitt navn var Rustam. Jeg var en av de som kalles barnevernsbarn. Som et barn kom jeg til Norge med min tante, etter at min far og bror ble henrettet i hjemlandet. Jeg fikk etter hvert en norsk fosterfamilie som jeg ble veldig glad i. Jeg var veldig aktiv og drev med alt fra bryting til basketball, og de som kjente meg visste at det å være i bevegelse betydde alt for meg.

Mitt navn var Rustam, de som kjente meg visste også om den andre, mørke siden ved meg. Om mine utfordringer og lidelser. Om min avhengighet og evige kamp mot suget og tankekjøret. Dårlige valg og feil miljø, som jeg forsøkte å komme meg ut fra.

• Les også: Spekulative overskrifter gir muslimer ubehag. Her har media et ansvar

De visste om mitt ønske om å få hjelp, om mine tårer og bønner som forble ubesvart av systemet, som sviktet mange andre før meg. I juni 2019 måtte jeg ty til vold for å endelig bli sett og tatt på alvor. Hvorfor måtte noen bli skadet før det skjedde? Men da tenkte jeg alt ville gå bra, for nå fikk jeg hjelp!

Et underfinansiert system

Mitt navn var Rustam, og til stor overraskelse for mine bekjente begynte jeg, knapt et år etter hendelsen, å bli presset ut i samfunnet igjen. Jeg har alltid vært flink til å snakke for meg selv, den evnen fulgte med diagnosen min, og den brukte jeg til å få til permisjonsordningen.

Det var systemet veldig glad for. Underfinansierte og underbemanna institusjoner gjorde alt for å bli kvitt meg, det var jeg vant til. Så her var jeg igjen, redd, forfulgt av mine egne tanker og demoner og uten profesjonell hjelp å få.

Mitt navn var Rustam, og tirsdag den 9. november 2021 ble jeg endelig sett, hørt og tatt på alvor…

• Les også: Sakkyndig: For dårlig tilbud til de sykeste innen psykiatrien