DEBATT

— Pride er ikke bare glitter og kjærlighet - det er også kampen for retten til å eksistere fritt uten å bli utsatt for hat, hets og vold, sier Jon Reidar Øyan (Ap).
— Pride er ikke bare glitter og kjærlighet - det er også kampen for retten til å eksistere fritt uten å bli utsatt for hat, hets og vold, sier Jon Reidar Øyan (Ap).

- For en magisk dag det ble i går! For en støtte og for et samhold!

— Det var utrolig sterkt og tårene trilla under regnbuetoget. Kampen fortsetter! Her kan du lese appellen jeg holdt på regnbuefrokosten lørdag morgen: Pride i år skulle være en markering, en feiring!

Publisert

At det var 50 år siden homoseksualitet ble avkriminalisert i Norge. Det var i 1972 at Stortinget avskaffet paragrafen i straffelovens 213 som kriminaliserte seksuell omgang mellom menn. Strafferamma var på inntil ett års fengsel.

Ni år etterpå ble jeg født. Det er ikke en evighet siden. Tidligere i år fikk vi en offentlig beklagelse av statsministeren, på vegne av regjeringa og samfunnet. Det var viktig og det varma!

— Jeg ble spytta på, drapstruet og gikk med voldsalarm

Men det har jo skjedd mye siden da. Partnerskapslov, ekteskapslov, adopsjon. Det er da mye enklere å være homo i dag? Må dere mase så mye om de der homogreiene?

Så lenge det finnes mennesker som fortsatt føler avsky eller reagerer negativt på at noen er LHBT+ personer og fortsetter å diskriminere, slå, hetse og drepe. Så lenge det finnes folk som mener at homofili kan helbredes gjennom såkalt konverteringsterapi.

Så lenge homo er ett av de mest benyttede skjellsordene i norske skolegårder. Så lenge en terrorist velger å skyte etter folk for å drepe dem, bare fordi de er homo.

I 2008 var jeg leder i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring i Norge, det som i dag heter FRI. Jeg var mye i debatter og i avisene for å argumentere for en felles ekteskapslov og at lesbiske og homofile burde få bli vurdert som adoptivforeldre som alle andre.

Da ble jeg spytta på, på gata. Jeg ble drapstruet så mange ganger at jeg måtte flytte hjemmefra og gå med voldsalarm. Da var jeg ung og uredd. Nå er jeg voksen og ganske redd.

— Mange av oss føler oss utrygge og er redde

25. juni i år valgte en terrorist å skyte på og etter oss skeive utenfor London Pub og Per på Hjørnet i Oslo. Han skøyt etter flokken min, på vennene mine, folk jeg vet hvem er.

En av dem ble skutt i magen, han overlevde. En av dem ble skutt i hodet, han overlevde også. 19 flere personer ble skadet i masseskytingen. Mange unnslapp så vidt kulene og kom seg i sikkerhet. Mange av oss føler oss utrygge og er redde.

To personer ble brutalt drept, tilfeldigheter gjorde at det ikke ble mange, mange flere.

Så lenge alt dette er tilfelle, ja, så må vi fortsette å «mase» om at noen er annerledes enn flertallet. Og at annerledes er superfint! At mangfold er nydelig! At mangfold, JA! Det vil vi ha!

Fortsatt forventes det at gutter skal forelske seg i jenter, og jenter i gutter. Eller at man selvsagt skal identifisere seg som enten kvinne eller mann. Det er egentlig veldig rart.

Hvorfor er noen så opptatt av å si til andre hvordan de skal leve, hvem de skal være glad i?

— Barn må tidlig lære om LHBT+

Mangel på kunnskap er ofte rota til frykt og diskriminering. Vi må sørge for at kjønns-, kjønnsuttrykk og seksualitetsmangfold er del av undervisningsopplegg om seksualitet og grensesetting i skolen og barnehagene.

Skoler og barnehager må sette av tid til at det kan informeres om kjønns- og seksualitetsmangfold på blant annet foreldremøter. Barna må lære om LHBT+ før de tillegger seg negative holdninger de får prakket på seg av foreldre eller andre voksenpersoner rundt seg.

Ingen er født med negative holdninger, de blir man tillært. Ingen er født homohatere. Det er noe man blir.

Jeg opplever dagens debattklima mer og mer som at hvis du er en litt «kjedelig» homo, som ikke ser så homo ut, som lever tilnærmet lik majoritetsbefolkningen, da kan vi akseptere deg for den du er.

Men så fort du ikke lenger er «standard» homo eller lesbe, da blir det vanskeligere.

— Vi har ansvar for å bekjempe transhatet

For eksempel hvis du bryter med normene for kjønn. Hvis du er transperson. Eller du ikke ønsker å definere deg som mann eller kvinne. Da er du plutselig fritt vilt i mediene og kommentarfeltene. Da rakner det for enkelte og det er ikke måte på hvor hatsk eller fordummende retorikken blir.

Vi har et ansvar for å bekjempe det transhatet vi nå ser i offentligheten. Det er fortsatt 68 land i verden hvor det er straffbart å vær homofili. Jeg vet ikke hvor mange heterofile som har googla land de har lyst å reise til, for å sjekke om det er dødsstraff for den de er.

Eller om det «bare» er fengselsstraff. Eller om det er innafor å leie hverandre på gata. Eller om vi kan si at vi er på bryllupsreise når vi sjekker inn på hotellet, eller om vi skal late som vi er kompiser og at det selvsagt går helt fint med to enkeltsenger. Det må vi.

— Kampen fortsetter!

Vi har en likestillingsminister og vi en fotballpresident i Norge som ikke kan reise til fotball-VM i Qatar uten frykt. Frykt fordi der er det straffbart å være homo.

For fire dager siden ble noen meter asfalt i Rosenkrantz gate malt i regnbuens farger. Det gjorde helt utrolig godt i hjertene til mange av oss. Annerkjennelse og symbolsk viktig.

Mens det samtidig i kommentarfelt og sosiale medier var det igjen frislipp for negative kommentarer og hets av oss. Pride er ikke bare glitter og kjærlighet - det er også kampen for retten til å eksistere fritt uten å bli utsatt for hat, hets og vold.

Frihet kommer ikke av seg selv. Det har den aldri gjort. Men vi i Arbeiderpartiet har alltid gått foran. Tatt kampene. Og det skal vi fortsette å gjøre!

* Dette innlegget ble først publisert på artikkelforfatter Jon Reidar Øyans Facebook-side. Det gjengis i sin helhet i VårtOslo med Øyans tillatelse.

Powered by Labrador CMS