– Et godt byliv begynner med trygge og åpne fortau, der man kan gå fritt og uten frykt for å bli kjørt ned

Knut Arild Hareide leverte et prakteksempel nylig, da han sa: «Det ville vært rart å ta elsparkesyklene bort fra fortauene, men fortsatt tillatt elsykler, som har langt høyere hastighet.» Samferdselsministeren vår la til at han fryktet mer alvorlige ulykker, om elsparkesyklene skal ut i veibanen.

En av salderingspostene var frekk nok til å kommentere dette. Magnhild Sørbotten, nestleder i Handikapforbundet, undret seg.

• Les også: Løkkeveien er allerede stengt. Nå vil rødgrønne og foreldre stenge Ruseløkkveien også

«Om det er for farlig å kjøre i veibanen, hvorfor skal fotgjengerne ta støyten? De er den svake part overfor elsparkesykler, som har betydelig kollisjonskraft.» Men Sørbotten taler for døve ører og fortausblinde politikere. Og Hareide unnlater bevisst å nevne at det er solgt godt over hundre tusen elsparkesykler som kan kjøre langt hurtigere enn lovens 20 km/t, mange så fort som 90 km/t. Disse bruker også fortau og gangveier. De er livsfarlige for fotgjengere.

Hvorfor er norske fortau kjørebaner?

Vi vet hvorfor de ble det, i 1978. Politikerne ville ikke satse på utbygging av sykkelfelt og sendte sykler opp på fortauene. Men forutsetningen var at det var barn og «svake» syklister som skulle bruke muligheten. Det skulle sykles i gangfart blant gående og i god avstand fra disse. Og man skulle gå av og trille om det var mange gående på fortauet.

Hvert år etter 2000 har det stått i avisene at «sykkelsalget har eksplodert». Det selges også mengder av elsykler og «små elektriske kjøretøy», som elsparkesykler. I fjor ble det solgt 600 tusen kjøretøy i sykkelkategori i Norge. I tillegg kommer utleie-elsparkesyklene. Alle har tilgang til fortau og gangveier. Hvor er det egentlig meningen at fotgjengerne skal gå trygt?

Norske politikere har et problem

Geert van Waeg, president i Det internasjonale fotgjengerforbundet, har vært i Bergen og Oslo. Han ble rystet over norsk villsykling blant fotgjengere, og om mulig enda mer opprørt da han fikk beskjed om at sykling på fortau er tillatt ved lov i Norge.

«Fortau og gangveier skal være de gåendes garanterte frisone i trafikken,» sier van Waeg. «Det blir feil holdning fra lovgivere og veisakkyndige når fortau og gangfelt er kjørebaner syklister og fotgjengere skal slåss om å ferdes i. Norge har et problem om gående er redde for å bruke fortau og gangveier.»

I andre land melder politikerne utvetydig at «Fortau er for gående». I Paris innførte ordfører Anne Hidalgo et fortauspoliti som skal ivareta gåendes interesser og sørge for at alle kjøretøy respekterer vikeplikt overfor fotgjengere. Der settes den gående øverst i trafikkpyramiden, som også snus på hodet, for å vise at det er langt flere gående enn biler og andre kjøretøy i byen.

Forbudt å sykle på gangveier

Det er eneste forklaring på våre politikeres vettløse holdning til gåendes trivsel og sikkerhet. Enten det, eller også regner politikerne med at fotgjengere holder kjeft og finner seg i å være slalåmporter for syklister og ståmopedister, som herjer på fortau og gangveier.

Stian Berger Røsland hentet inspirasjon fra utlandet da han i 2010 meldte at Oslo skulle satse tungt på en egen sykkeletat. Han fikk planlagt sykkeltraséer og sykkelfelt. Både han, og MDG, som overtok stafettpinnen, hentet inspirasjon fra land med god sykkelpolitikk. Og begge fikk ikke med seg det viktigste fra inspirasjonslandene: i samtlige er det forbudt å sykle på fortau og gangveier.

Norsk villsykling

I Norge og Island er det tillatt. Men på Island er de så få at de sykler i gangfart og går av og triller, om det er mange gående på fortauet. Alle kjenner alle.

I Oslo elsparkesykles og sykles det i alle retninger blant gående, på kryss og tvers og i høy hastighet. Det er lett å forstå Geert van Waegs sjokkerte reaksjon da han opplevde det vi nordmenn har vennet oss til.

Og det er lett å forstå hvorfor nordmenn som skal på sykkelferie i utlandet får instruks om hvordan de bør sykle der. Den har reiseselskapet laget fordi nordmenn må ut med høye bøter når de eksporterer norsk villsykling.

En fotgjengerforening til besvær

La oss ta fortauene tilbake er Norges fotgjengerforening. Den er opptatt som fullt medlem i Det internasjonale fotgjengerforbundet. Målet står i navnet: foreningen skal ta tilbake fortauene og gangveiene som dårlig politikk og elendig trafikkplanlegging har stjålet fra gående.

Syklister misliker oss. En del politikere har kommet med skjellsord om oss. Utleieselskap for ståmopeder kommer med merkelige påstander om oss. Byråd for miljø og samferdsel i Oslo forsøker å ignorere oss.

Men etter at vi satte søkelyset på galskapen som «bærekraftig grønn mikromobilitet» har ført til, har byråden endelig fått hjemmel til å lage regler som beskytter gående. Vi fikk fart på Hareide med det en av Lan Marie Nguyen Bergs ledere kalte «geriljametoder». Alt vi gjorde var å sette ståmopedene der de hører hjemme, i veibanen, inntil fortauskanten. De er motorvogner.

Fortau er for gående

I sitt høringssvar til Statens vegvesen har byråden for miljø- og samferdsel meldt at hun fortsatt vil ha kjøring og parkering på fortau og gangveier og de skal klassifiseres som sykler.

La oss ta fortauene tilbake vil kjempe mot noe så dumt.

Fortau er for gående. Et godt byliv begynner med trygge og åpne fortau, der man kan gå fritt og uten frykt for å bli kjørt ned. Om dette er innlysende i alle land vi bør sammenligne oss med, vil det nok også til slutt bli åpenbart i Norge. Alt som skal til, er å tvinge politikerne til å se de usynlige fotgjengerne. Det virker.