– Det er ufattelig at bomstasjoner bare kan poppe opp uten at noen sier stopp

Jeg har en nabo. Hun er bestemor til tre små barn i barnehage og førsteklasse på skolen. Hun må hjelpe til for å få hverdagen til å gå rundt.

Her i byen er det blitt umulig å bo brukbart uten at begge foreldre er i arbeid. Derfor trer min nabo til, bringer og henter barna dit og hit. Men det koster. Og det vil koste mer. Mye mer når de nye bompengestasjonene kommer.

For da må hun passere ikke bare en, men opptil flere bomringer og betale i fleng.

• Les også: Bompenger og bilfri by splitter fagbevegelsen i Oslo

Irriterer voldsomt

Og det er ikke bare pengene, men følelsen av tapt frihet som irriterer. Og det irriterer voldsomt! Når man har kostet på seg å ha en bil, kanskje hovedsakelig for å hjelpe til der storfamilien har behov, så blir denne ekstrabeskatningen en vanskelig pille å svelge.

Det er dessuten litt ufattelig at bompengestasjoner kan poppe opp sånn uten at noen sier stopp, mens protestene mot vindmøller, det være seg på Hardangervidda eller den «yderste nøgne ø», får motbør.

Og så er det naturligvis den sosiale forskjellen som de rødgrønne legger opp til ved å favorisere dem som har råd til elbiler. Ingen har tenkt på å dele ut gratis bensin til dem som bruker bensinbilen sin til å hjelpe andre. Som min nabo, for eksempel.

• Les også: – Nok er nok, biltrafikken må ned

Trussel mot demokratiet

Ærlig talt: Mellom Skøyen og Thune føles det som en politisk tvangstrøye å bli ilagt bompenger når man er på vei til/fra jobb eller henter barn i barnehagen. Det gjelder enten bompengestasjonen er statlig delfinansiert eller ikke.

Jeg tror vi må tenke nytt: Er det ikke egentlig slik at bompengesaken er gått av hengslene. De aller fleste er imot denne utbyggingen av elektroniske «bymurer». Likevel durer den rødgrønne bystyreledelsen på. Slik det legges opp til i Oslo, med godt over femti bompengestasjoner, står vi overfor en trussel mot demokratiet.