DEBATT
Med tre relativt enkle grep kan en ny regjering løfte boligpolitikken inn på et nytt spor – noe vi alle er tjent med, mener skribenten.
Foto: Roman Boed / Pxhere
– Om regjeringen velger å ikke gjøre noe i leiemarkedet, kan det bli fort bli mye styggere enn i dag
Bolig er en grunnleggende rettighet, på lik linje med retten til utdanning, helse og arbeid. Uten en trygg og god bolig er det krevende eller umulig å være samfunnsborger. Leieboerforeningen krever en ny boligpolitikk som i større grad trygger leieboeres hverdag.
Det er i underkant av en én million leieboere i Norge, og antallet har økt med nesten 100 000 siden 2015. Leiesektoren representerer et viktig boalternativ for mange.
Om vi sammenlikner leiemarkedet med eiermarkedet finner vi noen alvorlig faresignaler: leieboligene er små, de har lav standard, høye bokostnader og leieboere rapportere oftere om dårligere bomiljø. Botryggheten er lav.
Skal leiesektoren representerer et trygt og godt alternativ, må den derfor oppgraderes og moderniseres. En mer velfungerende leiesektor vil være gunstig for alle, også boligeiere, fordi den kan fungerer som en myk buffer mot eiesektoren.
Leieboerforeningen stiller derfor tre krav til en ny regjering:
1. Ny husleielov
Regjeringen må sette ned et lovutvalg som skal revidere og komme med nytt forslag til husleielov som gir økt botrygghet økt status.
Eierlinja i boligpolitikken ble utformet og iverksatt etter 2. verdenskrig. Det har vært liten oppmerksomhet rundt utviklingen i leiesektoren, fordi leie er ansett som en midlertidig boform.
Dagens husleielov er basert på et forslag fra et lovutvalg som startet sitt arbeid i 1990. Loven er dermed utformet i en periode hvor leie fremdeles ble sett på som en midlertidig boform for husholdninger på vei inn i egen eid bolig.
Husleieloven gir ikke leieboere den nødvendige botryggheten og den bidrar til mange unødvendig og opprivende tvister. De rød-grønne partiene har sammen med flere organisasjoner opp mot årets stortingsvalg flagget behovet for en full revisjon av husleieloven.
2. Nytt boligutvalg
Regjeringen må sette ned et offentlig utvalg som skal komme med en helhetlig og bred drøfting av boligmarkedene og komme med forslag til hvordan boligpolitikken skal utformes i årene som kommer.
Det er ti år siden vi sist fikk en bred drøfting av boligpolitikken. Denne gjennomgangen resulterte i en egen stortingsmelding.
Regjeringen Solberg varslet i 2019 at den ville legge frem en ny stortingsmelding om boligpolitikken, men av ukjent grunn valgte regjeringen i stedet å legge frem en ny boligsosial strategi i 2020 (Alle trenger et trygt hjem). Dermed fratok de Stortinget muligheten til å drøfte morgendagens boligpolitikk.
De siste årene har vi fått ny og viktig kunnskap om hvordan boligmarkedet skaper ulikhet, vi har sett en vill prisvekst, særlig i Oslo, og vi har gjennom aktivistkollektivet Reduser_husleia / Min_drittleilighet blitt kjent med uverdige forhold på leiemarkedet.
Boligpolitikk og alternative løsninger diskuteres heftigere enn på mange år. Vi må se på sammenhengen og samspillet mellom de ulike markedene og vurdere om det bør iverksettes tiltak for å stimulere til nye boformer, som ikke-kommersielle boliger, 3. boligsektor og kooperative leieformer.
Vi må våge å reise debatten om boligskattepolitikken kan og bør og få en ny innretning, slik internasjonale fagmiljøer som OECD og IMF har pekt på.
3. Styrk leieboerorganiseringen
Regjeringen bør styrke leieboernes muligheter for organisering, aktivitet og faglig tyngde gjennom å gi tilskudd over statsbudsjettet.
Leiesektoren utgjør om lag 20 prosent av det samlede boligmarkedet. Under én prosent av leieboerne er organisert i en leieboerorganisasjon.
På motsatt side er boligeierne svært godt organisert gjennom store og tunge organisasjoner med en overlegen politisk og faglig styrke. Det demokratiske underskuddet er en utfordring ved at leieboere har liten politisk innflytelse og begrensede muligheter til å bidra med å trygge og bedre forholdene i leiesektoren.
Dette forsterkes av at det er en opphopning av sårbare grupper med svak økonomi og/eller andre utfordringer i leiesektoren.
Med tre relativt enkle grep kan altså en ny regjering løfte boligpolitikken inn på et nytt spor – noe vi alle er tjent med. Om regjeringen velger å ikke gjøre noe, kan det bli fort bli mye styggere enn det vi ser i dag. Det er mange som er utålmodige.
