DEBATT
– Denne teksten er for alle oss som våknet opp i dag med en intens lengsel etter vår. Vi som kun med tankens kraft forsøker å dra snøklokker og krokuser opp gjennom stålholka, heter det fra VårtOslos Kjersti Opstad i denne kommentaren.
Foto: Rodrigo Freitas (NTB) / Privat (innfelt)
– Kjære mitt Oslo. Jeg vet noen av dere liker snø, men dette er ikke en tekst til dere
– Hold ut! Bare litt til nå, så er vi der – midt i våren. Mens vi sukker og okker oss. «Uff, nå var det jaggu varmt her», skal vi si, så har vi glemt også denne vinteren – og lever sorgfrie dager i en eviglang sommernatt. Dette er en tekst til oss som lengter.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Enkelte av dere oppsøker
faktisk skispor dypt inne i hjertet av marka lenge etter at vi andre for lengst
har benket oss ned i en park og funnet frem sommeren.
Denne teksten er ikke for
dere som lengter etter mer vinter.
Denne teksten er for alle oss andre. Vi «vanlige» folka. Vi som for lengst er ferdig med den helvetes hålka og nye snøfnugg
som stadig dundrer ned over oss. Ubedt!
Vi som
har kommet dit hen på året at vi nå desperat søker håp.
Vi som vil ha sevja opp
Denne teksten er for alle oss som våknet opp i dag med en intens
lengsel etter vår. Vi som kun med tankens
kraft forsøker å dra snøklokker og krokuser opp gjennom stålholka ved Botanisk hage.
Vi som med innbitt desperasjon forsøker å ville sevja opp gjennom
bjerkestammene slik at en ny vår kan komme… og bladene igjen kan bli grønne, og
vi kan vandre rundt i sommerlette sko…
... på Grünerløkka, i Bjørvika, på
Kampen, på Hellerud, på Ullern og på Romsås … oppreist med rak rygg… uten å klamre oss fast til hålka med blikket for å
forsøke å unngå den alltids nærværende frykten for legevakten og statistikken der.
Denne teksten er til alle oss. Vi som står opp hver eneste morgen og heier,
virkelig innbitt heier på sola… og på våren som en gang kommer.
For oss som lengter
Denne teksten er til de av oss som vil sykle, løpe og
danse i snøløse gater. En tekst til de av oss som lengter ut til Oslos grønnkledde
badeøyer, til en tett omslynget juniaften på Hovedøya og til storfamiliens
årlige piknik på det nyoppussa og skinnende Langøyene...
... og til at Ruter igjen
begynner å gå til helt vanlige oppsatte ruter. Til parker, gater, utepils og venner… og til forelskede par som danser seg gjennom nattevarme gater og
til den sommeren. Til den beste sommeren, Oslo-sommeren!
Den som kommer. Den
som er på vei. Den du kan høre om du lukker øyene og er helt, helt stille…
Om
vi bare kommer oss igjennom dagen i dag og i morgen, så er den her.
Du er ved oppløpet
Vi er på oppløpet nå. Jeg kan høre det knirke oppgitt fra
snøtunge hustak.
Snart, snart vil rasfareskiltene som late huseiere, som ville
unngå jobben med å faktisk fjerne de livsfarlige ispiggene høyt der oppe over
oss, satte ut en gang allerede i november bli tatt inn.
Gjemt bort som om de
aldri engang var her og tvang oss gående ut i de enda farligere gatene.
Vi er ved oppløpet. Hålka du skal snike deg grasiøst over
denne vinterferien er kanskje årets siste. Må du greie deg gjennom. Visst er
den nye legevakta vår fin, men du skal ikke dit, vet du. Du skal stå han av. Du
skal greie deg igjennom.
Du er ved oppløpet nå. Snart, snart, snart kommer mars, så påska, så april, så våren og kongen vår, han Harald, som igjen skal vinke til ungene våre fra Slottsbalkongen sin.
Hører du? Snart, snart, snart kommer våren.
Og sommerskjørt, smil, folka som henger i parker og gater og gjør byen vår til en by.
Snart, snart, snart
Snart skal tusen unger i røde og blå og gule og grønne
uniformer igjen fylle alle fotballbaner – hele forbanna tida – og foreldre skal
løpe og stresse og kjøre og mekke og rekke å heie.
Fordi ingenting er
viktigere enn å rekke å heie på sine håpefulle. Og snart, snart, snart kommer
småfuglene og korpsene med alle småungene. Og de alltid i veien parkerte
sparkesyklene.
Snart, snart, snart… Hold ut venner. Hold ut! Det er ikke
lenge igjen nå, byen min. Hold ut! Bare litt til nå, så er vi der – midt i
våren.
Mens vi sukker og okker oss. «Uff, nå var det jaggu varmt her», skal vi si, så har vi glemt også denne vinteren – og lever sorgfrie dager i en eviglang sommernatt.