— Takk Lillebjørn for at du har gitt ord og toner til byen, skriver artikkelforfatter Espen Andreas Hasle på kunstnerens 70-årsdag.Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB
Hele Oslos Lillebjørn fyller år: Takk for 70 år med melankolsk kjærlighet
Jeg kjenner ikke Lillebjørn Nilsen. Likevel føles det sånn. Helt siden jeg var liten gutt har han vært der.
Espen AndreasHasleHasle ER Gruppeleder for KRF i BYstyret og medlem av kultur- og utdanningsutvalget
Med toner og ord og med beskrivelser av folk og gater i byen jeg elsker har skapt toner og ord til livet mitt, livet til tusenvis av Oslofolk. Ja, ikke bare Oslo-folk. Folk fra hele Norge har fått bli med inn i Lillebjørn Nilsens univers.
I dag fyller han 70 år, derfor vil jeg hylle ham.
Han har delt livets smerte og glede
Jeg veit ikke engang om den Lillebjørn jeg kjenner er den egentlige Bjørn Falk Nilsen, eller bare en offentlig projeksjon. Fra den amerikanske visetradisjonen har han tatt med seg evnen til å fortelle gode historier.
Er de personlige, oppdikta eller hørt av andre? Det vet jeg ikke. Uansett har han delt formidlingsglede, engasjementet for de svakeste og ærlighet om livets smerte og glede. Jeg tror det er ekte.
Annonse
Lillebjørn har tatt oss ut i verden. Vi har reist til New York, til Hamburg og til Eppendorf Landstrasse. I Amsterdam fikk vi bli kjent med Marieke, så første gang jeg var i Nederland måtte jeg smake pannekaker. Du veit, sånne ordentlig gode saker, som smaker både sukker og kanel. Sånne med sjel. Og egg og mel.
Lillebjørn har formidla smerte og håp, fra en klem og fotballsparking ved gassverktomta i Derry, til piggtråd og panserbiler.
Men det er likevel som Oslo-forfatter han har blitt mest kjent. Noe også byen vår har visst å sette pris på. Mine forgjengere i Oslo bystyre har gitt ham Oslo bys kunstnerpris (1984), Oslo bys kulturpris (2005) og St. Hallvard-medaljen (2017). Det kunne ikke vært mer fortjent.
Men den største hederen er hvordan sangene hans har fått være en del av nasjonale begivenheter. På årsdagen for 22. juli terroren, i 2012 spilte Lillebjørn på minnekonserten. "Barn av regnbuen" som han har oversatt fra Pete Segers original, og hans egen kjærlighetserklæring til Oslo, "God natt, kjære Oslo".
I juni 2020, etter at Oslo hadde gjennomlevd første tunge runde av Corona-epidemien, ble denne sangen igjen brukt som en hilsen til Oslos befolkning, denne gangen spilt inn som cover-låt av andre artister, men med Lillebjørns kjærlighet til Oslo som grunnlag.
På en måte er det litt underlig at "God natt, kjære Oslo" blir sett på som en kjærlighetserklæring. Sangen skildrer også byens smerte tydelig og klart. Sexkjøp i Kvadraturen, en tigger(?) på gata utenfor Lompa og en dame som lengter tilbake til småbyen hun kom fra.
Men kanskje det er nettopp denne melankolske skjønnheten som er Oslo?
Takk for toner og ord til byen vår
Byen er både smerte og glede. Kantene er skarpere her, såra dypere. Oslo har rommet og rommer både Fridtjof Kristiansen, som nå triller sin kjerre der hvor intet ondt kan sperre, den gamle tanta i Schweigaards gate, gategutten som ble født i en mursteinsgård.
Men i byen, i Oslo, er også gledene større, husa vakrere og menneskene mer varierte. I Oslo har vi 20 graders vann på Katten, vi kan gå tur over Vigelandsbroa, og gågata kan bli til en sølvbeslått vei når vi er forelska.
Det er et gjennomgående tema hos Lillebjørn å lengte hjem til byen. Enten det er fra Brusetkollen, Eilert Sundt, Wergeland og Tangen, eller fra Grand plass i Brussel. Så lengter vi hjem. Til byen, til Kiellands plass, til plassen på søppelkassa innerst i det deilige hjørnet hvor solen er tidligst om våren!
Takk Lillebjørn for at du har gitt ord og toner til byen – og til livet vi lever her. Gratulerer med 70-årsdagen.