– Pete Seeger var sjokkert og sa til meg: Dette er viktig. Lillebjørn du er kunstner. Du skal synge for folket

Lillebjørn Nilsen og Marianne Lind fikk Oslos høyeste utmerkelse, St. Hallvard-medaljen av ordfører Marianne Borgen.

– Det er veldig spesielt å få St. Hallvard-medaljen. Fordi Oslo er hjembyen min, og jeg er jeg er glad i menneskene her. De er fra hele landet og fra hele verden. De er mine folk, sa en rørt Lillebjørn Nilsen da han fikk St. Hallvard-medaljen av ordfører Marianne Borgen i går.

Sammen med Marianne Lind fikk Lillebjørn Nilsen overrakt Oslo bys høyeste æresbevisning, medaljen med Oslos skytshelgen St.Hallvard, med bånd i byfargene blått og hvitt. Lind fikk medaljen for å ha kjempet for incestofre og mot seksuelle overgrep i over 30 år.

– Du har fylt byen vår med sanger

Lillebjørn Nilsen var den ene halvparten av duoen Young Norwegians i 1966 og ble først kjent som visesanger i miljøet ved og rundt viseklubben Dolphins i Oslo. Gjennom 1970-tallet og frem til i dag har Nilsen laget så mange sanger, utgitt så mange plater og spilt så mange steder over hele verden at ordfører Marianne Borgen i sin hyllest-tale hadde en tøff utfordring med å gi en kortfattet oversikt over viselegendens karriere.

– Mange som vandrer gjennom byen vår vil tenke på deg når de kommer til steder du synger om. 1. mai var jeg på Rudolf Nilsens plass, og da tenkte jeg selvfølgelig på deg og din versjon av arbeiderpoeten Nilsens dikt "Gategutt". Andre nynner kanskje på "Tanta til Beate" når de går i Schweigaards gate. Eller synger "Stilleste gutt på sovesal 1" når de sykler over Aleksander Kiellands plass. Og hele Norge sang din versjon av "Barn av regnbuen" etter terrorangrepene 22. juli 2011, sa ordfører Borgen da St. Hallvard-medaljen ble delt ut.

Sangen om mangfoldet

I dagene etter 22. juli 2011 ble "Barn av regnbuen" mer enn bare en sang. Sangen ble et manifest og en hyllest til mangfoldet i Norge. På Oslos østkant satt en visesanger og forsøkte å finne ut hvordan han skulle håndtere alle henvendelsene som kom. En av dem var en forespørsel om å opptre på Youngstorget etter rosetoget 25. juli. Lillebjørn Nilsen var skeptisk.

– Jeg hadde besøk av en dansk musikervenn. Jeg er ingen folketaler. Men min danske kamerat mente jeg burde ringe min gamle venn, amerikanske Pete Seeger, som skrev den opprinnelige versjonen av "Barn av regnbuen".

Jeg ringte og forklarte Pete situasjonen, sier Lillebjørn lavt og tar en pause, før han fortsetter.

– Din oppgave er å gi trøst

– Pete hadde selvfølgelig fått med seg de fæle nyhetene fra Norge på amerikansk fjernsyn. Han var sjokkert og reagerte umiddelbart med å si: "Lillebjørn du er kunstner. Dette er viktig; du skal dra dit og synge for folket. Du skal gi dem trøst. Det er din oppgave nå". Jeg var utrolig lettet, og det ble veldig, veldig spesielt. Også fikk jeg sunget Petes originalversjon på engelsk. Det var viktig for meg. Det er jo ikke min sang, det er Pete Seegers sang som jeg har tolket, sier Lillebjørn til VårtOslo.

–  40.000 møtte opp, og det ble kringkastet over hele verden. Det har gått noen år. Men fortsatt preges vi av terrorangrepene. Har du noe på hjertet du vil formidle til dem du kaller "mine folk"  — innbyggerne i denne byen som kommer fra alle verdens hjørner?

– Jeg er heldigvis ikke politiker. Jeg er kunstner. Men hvis vi som kunstnere kan bidra med noe, så er jo det bra. Jeg likte godt å se Pete Seeger og Bruce Springsteen synge "This land is your land" da Barack Obama ble innsatt som president i USA i 2008. Det er en måte kunstnere kan bidra på. Men husk at som kunstner er jeg mest opptatt av å observere folk i byen min. Så lager jeg sanger. Men jeg er glad i Oslo, byen og menneskene her. Det er ikke akkurat stappfullt av naturskildringer i sangene mine, sier Lillebjørn smilende og lakonisk, med hovedstadens St. Hallvard-medalje hengende på brystet.

Første gang folket nominerte

St. Hallvard-medaljen er blitt delt ut til over 250 Oslo-borgere de siste 60 årene. Men i år var det første gang vanlige folk kunne nominere kandidater. Av forslagene som kom inn skilte Marianne Lind og Lillebjørn Nilsen seg ut. Begge har betydd mye for landets hovedstad gjennom flere tiår, og begge har markert seg ved å fremheve mangfoldet i Oslo.

Marianne Lind var en av initiativtakerne til Støttesenteret mot Incest i 1984. To år senere åpnet senteret, som landets første, dørene. Nå har Norge 22 sentre mot incest spredd over hele landet.

– Incest skal ikke ties ihjel

– Jeg var så rørt at jeg nesten ikke klarte å takke for medaljen. Det er en stor ære å vite at det er folk i Oslo som har nominert oss, sa Lind til VårtOslo etter utdelingen.

– Men nå kan du snakke! Gratulerer på vegne av VårtOslos lesere. I over 30 år har du kjempet for en svak og usynlig gruppe. Hva er budskapet?

– Vårt budskap er at incest skal snakkes ihjel. Ikke ties i hjel. Da vi startet for over 33 år siden, ville jeg aldri drømt om å få tildelt denne æresbevisningen. Vi gjorde bare en jobb som måtte gjøres. Derfor er det en medalje også til alle de andre som slåss mot incest og seksuelle overgrep, sier Marianne Lind.

Ikke snu ryggen til et barn

– Selv etter din innsats i flere tiår er incest og seksuelle overgrep fortsatt tabubelagt. Hvordan skal vi forholde oss til et tema mange kvier seg for å snakke om? Eller gjøre noe med?

– Ja, det er tabubelagt fortsatt. Men da vi startet sa en kjent psykiater til meg at det var nytteløst å bry seg om et tema som kanskje bare berørte "en av en million". Han tok selvfølgelig feil. Alt for mange utsettes for incest og overgrep. Derfor er det viktig å si fra.

Ikke snu ryggen til et barn du får vite blir utsatt for overgrep. Ved å tie lar du barnet gå gjennom ti år til av det helvete barnet allerede lever i. Det er alltid noen som må betale fordi vi andre ikke står opp for dem. Det er ubehagelig. Men du skal bry deg! Alltid, sier Marianne Lind.