– Ikke ekskluder oss fordi vi har adresse på vestkanten. Vi er vanlige folk her også

Jeg stusser over Ruters uttalelser i VårtOslo nylig, om folks reisevaner på øst- og vestkanten i Oslo. I artikkelen forteller Ruters administrerende direktør Bernt Reitan Jenssen hvordan det er beboere på vestkanten som ikke reiser nok kollektivt og dermed setter kollektivtransporten i fare for alvorlige kutt.

Kan Ruter virkelig lene seg på denne undersøkelsen som begrunnelse idet de avgjør fremtiden for sine trofaste, kollektivreisende beboere – også i vest?

• Les også: – Skal vi slippe kutt i kollektivreisene våre, hent inn pengene fra Ruter-driften

For hvordan er det egentlig for oss som reiser kollektivt daglig fra vest til øst, og motsatt? Vi er mange av dem fortsatt. Til tider altfor mange. Derfor undrer jeg på om Ruter har tatt seg en tur på trikken eller t-banen i løpet av det siste halvåret.

Sild i tønne, hånd til rumpe

En helt vanlig dag på Frogner starter med at vi står en gjeng på 18-25 mennesker grytidlig og tripper vekk blå-frosne tær, idet vi venter på trikken. Alle titter bort på tavla minst én gang i minuttet, for å være sikker på at trikken faktisk er på vei. Vi blir glade når vi endelig skimter trikken i det fjerne, men skuffet når vi ser at den er like full i dag som alle dagene før.

Vi står som sild i tønne, med hånd til rumpe, gjennom vognene de neste 30 minuttene for å komme dit vi skal. Og når jeg endelig tenker at jeg skal få sitteplass for å hvile litt, stiger det på 10 nye reisende før jeg i hele tatt rekker å snu meg for å løpe bort til setet.

På bussen hjemover er situasjonen verre. Her er det så fullt at reisende ikke trenger å bekymre seg for å falle når vogna kjører, fordi du må lene deg på han foran deg, bak deg eller til siden. Dette kan jeg si med sikkerhet fordi dette var meg i går.

Slik tenker vi på vestkanten

Nå som jeg er student, varierer dagene mine mye. Jeg er så heldig at jeg kan reise kollektivt til forskjellige tider av døgnet. Likeledes bruker jeg kollektivtransport også utenom skole og arbeid; når jeg skal handle, dra på arrangementer, være sosial eller dra til legen.

Og ikke overraskende, slik tenker også flere mennesker på vestkanten. Til tross for stadig økende billettpriser mange gruer seg til å betale.

Født med gull i årene

Jenssen legger vekt på at befolkningen i øst holder flere fysiske jobber enn på vestkanten. Det er nok sant det, men det virker på meg som om Jenssen kun sitter med et fast inntrykk av oss vestkantfolket:

«Vi er folket som har såpass til luksus at vi kan jobbe hjemmefra, vi kan bruke våre egne biler og dermed slipper det grusomme morgenrushet på bussen». Det høres fint og flott ut det; jeg er helt for integrering av hjemmekontor i hverdagen. Men her har Jenssen glemt bort oss «vanlige folk» som ennå ikke er så heldige.

Folket på vestkanten er ikke bare mennesker født med gull i årene og en sølvskje i munnen, som folk gjerne tror. Vi er også mannen og kvinnen i gata - med svært gjennomsnittlig inntekt, i mitt tilfelle mye lavere, som prøver å gjøre vår del i samfunnet. Vi er studenter, eldre, uføre og arbeidsledige.

For eksempel er Jonna på Kiwi Solli en nøkkelperson i samfunnet som butikkansatt, og han må på jobb. Det må også Rita på apoteket i Bogstadveien, samt de resterende 235 000 menneskene som bor her. Det gjør mange ved å reise kollektivt.

Har dere egentlig spurt alle reisende idet undersøkelsen ble satt i gang?

En dyr vane

Å reise til jobb er intet nytt. Folk måtte på jobb før pandemien, og må det nå. For mange gjelder det også nattevakter og søndagsjobb.

Da pandemien stod på som verst, var det mange som måtte tøffe seg opp og reise kollektivt dit en skulle, rett og slett fordi det ikke var andre alternativer. Ikke alle fikk hjemmekontoret kastet etter seg, og få hadde private biler tilgjengelig.

Nesten to år senere er det fortsatt få som har privatbiler disponibelt. For mange handler det om økonomi og stadig færre parkeringsplasser. Andre ser rett og slett ikke nytte av bil i byen.

Skulle man dog være heldig å ha en, har man med sikkerhet ikke råd til parkering som fort kan bikke pluss-minus 90 kroner i timen. Når arbeidsdagen ender opp med å koste 720 kroner i døgnet, skjønner man at kjøring til jobb er en dyr vane reservert for de færreste.

Vil få alvorlige følger

Det er snakk om å redusere avganger i fremtiden, og den ser vi komme. Men ikke begrunn avgjørelsen med et inntrykk. Ikke ekskluder oss fordi vi har adresse på vestkanten; vi er vanlige folk her også, med helt vanlige og samfunnskritiske jobber. Og vi må reise kollektivt.

Ta dere heller en tur på banen, trikken eller bussen til alle tider av døgnet, før dere avgjør fremtiden vår.