DEBATT
– Å stadig måtte forklare at en ikke har det bra, at en ikke kan kommentere, forsterker ensomheten rasisme fører med seg, forteller Hasti Hamidi.
Foto: privat
– Det er han det er synd på, han som har lidd nok, han som bør få lov til å jobbe igjen! Er det irrelevant om hun har det bra?
Å stadig få henvendelser om intervju og kommentarer knyttet til både kommende og eventuelle saker, gjør det umulig for henne å kunne gå videre. Å stadig måtte forklare at en ikke har det bra, at en ikke kan kommentere, forsterker ensomheten rasisme fører med seg. Det gjør henne rett og slett sykere.
Det er mange journalister som stadig tar kontakt med Sumaya Ali Jirde for en kommentar. Dette er forståelig med tanke på saken og at hun siden offentliggjøringen ennå ikke har uttalt seg. Men det som det ikke tas høyde for er belastningen som følger slike henvendelser.
Sumaya sliter psykisk på grunn av etterdønninger knyttet til hendelsen og all synligheten det medførte, da både i positiv og negativ forstand, og utfallet av de juridiske vurderingene til stats- og riksadvokat. Alt dette preger og definerer hennes hverdag.
Umulig å gå videre
Å på toppen av dette stadig å få henvendelser om intervju og kommentar knyttet til både kommende og eventuelle saker, gjør det umulig for henne å kunne gå videre. Og i tillegg må hun finne seg i at en mann som ydmyket henne på det groveste så kort tid senere igjen er synlig.
Som offentlig person er Sumaya ressurssterk, og hun har mange kontakter: hvis hun vil prate så gjør hun det. Men hun får ikke kommet til det punktet, hun får verken rom eller tid til å prosessere hendelsen og dets etterdønninger når hun stadig høflig må avvise journalister.
Å stadig måtte forklare at en ikke har det bra, at en ikke kan kommentere, forsterker ensomheten rasisme fører med seg. Det gjør henne rett og slett sykere.
Påfallende fra underholdningsbransjen
Det er påfallende at underholdningsbransjen - her representert ved P4 - er så opptatte av å gå videre. Også i kommentarfelt er det mange som tar til orde for det samme.
I det hele tatt finnes det en offentlighet som synes rasisme er for ubehagelig til at det ønsker å dvele ved eller forstå det. Dette skjer først og fremst med hensyn til han som utsatte henne for dette.
Om hun får jobbe er irrelevant
Det er han det er synd på, det er han som har lidd nok, det er han som bør få lov til å jobbe igjen - og selvsagt er det viktig at han gjør det, men perspektivet til den som står på mottakerenden er totalt visket ut.
Om hun får jobbe, om hun har det bra, virker å være irrelevant. Og om det i det hele tatt skal formidles så ligger ansvaret på henne.
