Isak er 14 år. Han bor i en liten leilighet sammen med sin mor og fire småsøsken. Moren til Isak er ofte syk og Isak har hjulpet til mye hjemme.
Siden han var 12 har Isak solgt narkotika for noen eldre gutter i nabolaget. Det siste halve året har han vært lite på skolen, bortsett fra når han selger stoff til noen der.
Isak blir ikke lenger invitert med på PlayStation i kjellerstua hos de andre. Han har slutta på fotballen. De andre i klassen er redd ham. Han merker at noen av de voksne i nabolaget går utenom ham når de møtes.
Truet til seg penger
Isak drømte en gang om å bli brannmann. Nå henger han mest med eldre ungdom på parkeringsplassen utenfor senteret. Det er tryggest og morsomst. Men Isak sliter også med en gjeld til dem han selger for.
I det siste har han vært mye redd. Han har blitt truet på livet og har begynt å se seg over skulderen når han er ute og går alene eller sammen med sine småsøsken. Isak har skaffet seg en kniv, som han alltid bærer med seg. I forrige uke truet han til seg 1000 kroner fra en tidligere venn som nettopp hadde hatt bursdag.
Høyere ungdomskriminalitet
Historien om Isak er fiktiv, men likevel sann. Den er satt sammen av flere faktiske historier. I Oslo har det vært en økning av registrert kriminalitet begått av ungdom, og politiet er særlig bekymret for antallet gjengangere.
Bekymringen er knyttet til at kriminaliteten er grovere, det er mer vold, mer utpressing og flere narkotikalovbrudd. Det har også vært en økende tendens til at respekten for politiet er minskende.
Jeg deler bekymringen. Og jeg tror vi kan gjøre noe med det.
Fengsel uønsket for barn
Noen tar til orde for strengere straffer og mer bruk av fengsel som «løsning» for ungdommer som Isak. Men Stortinget har besluttet et strafferettslig prinsipp som tilsier at fengsel ikke er et ønsket tiltak for barn.
Dette fordi fengsel ikke dekker barns behov for omsorg, behandling og rehabilitering. Det er et godt og kunnskapsbasert prinsipp i tråd med barnekonvensjonen. Vi bør ikke endre dette.
Det betyr ikke at det ikke trengs tiltak for å forhindre eller forebygge nye kriminelle handlinger, men at disse skal være noe annet enn straff. Min mening er at et finnes bedre løsninger på bekymringen for Oslos ungdom.
Bedre tilbud for unge kriminelle
Barnevernloven gir barnevernet anledning til å flytte et barn på barneverninstitusjon ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet dersom det er til beste for barnet. For noen ungdommer er dette riktig og viktig hjelp i en periode. Det er flere grunner til det.
For det første gis ungdommen en mulighet til å bryte med etablerte mønstre og miljø som ikke er bra for dem. For det andre er hensikten at de skal få hjelp til å etablere nye mønstre og tilknytning til nye miljøer gjennom støtte av voksne med gode verdier og som har viktig kunnskap som kan hjelpe dem.
De voksne skal arbeide etter de beste miljøterapeutiske metodene. På institusjon skal ungdom få tettere og mer målrettet oppfølging enn hva foreldre kan få til hjemme i tilspissede situasjoner.
Institusjonstilbudet i Oslo er godt allerede. Og det kan bli bedre. Vi ønsker at det skal bli enda mer nyttig for ungdom som trenger det. Barne- og familieetaten vil i 2019 videreutvikle tilbudet til ungdom som begår alvorlig eller gjentagende kriminalitet.
Savn etter trygge voksne
Vi skal bli enda bedre på samarbeidet med ungdommene selv og på det tverretatlige samarbeidet. Vi vet at den hjelpen som hjelper best er brukerorientert og tverrfaglig. Et opphold ved en barneverninstitusjon har liten verdi hvis ikke ungdommen får hjelp til endring på flere livsområder samtidig og over tid.
Ungdom som sliter har sjelden et avgrenset problem. De forteller selv om psykiske vansker, problemer med å følge opp skole, sammensatte utfordringer hjemme og mangelfull tilhørighet i sunne ungdomsmiljøer.
De forteller om opplevd kaos og savn etter trygge voksne som med kjærlighet og forståelse kan hjelpe dem ut av det og inn i noe annet som er bedre for dem.
Vi vil bli enda bedre på det planmessige endringsarbeidet sammen med ungdom som bor på institusjon. Forberedelsen og planlegging av inn- og utflytting på institusjonen kan bli mer kunnskapsbasert.
Arbeidet med foreldre, nettverk, skole og helsetjenester parallelt og i sammenheng med opplegget på institusjonen kan bli mer målrettet og systematisk.
Også familien trenger hjelp
For en som har levd med vold, kriminalitet, trusler, frykt og stor uro over tid, finnes det ikke en «quick fix», hverken for de som står rundt eller for en selv.
Vi som jobber i det offentlige hjelpeapparatet har en tendens til å være tidsoptimister på vegne av ungdom som strever. Jeg er det selv. For jeg vil så gjerne at Isak skal få det bedre raskt. Men jeg tror vi må ta oss bedre tid og vi må bruke tiden klokt.
Det betyr ikke at institusjonsoppholdene bør bli lengre. Nei, for noen ungdom som bor på institusjon kan de med fordel bli litt kortere. Men vi kan bli bedre på arbeidet med familie og nettverk i en lengre oppfølgingsperiode i etterkant av institusjonsoppholdet.
Disse barna trenger også at noen hjelper familiene deres. For barna skal i mange tilfeller hjem igjen, til den samme adressen, det samme nabolaget, og til de samme vennene.
Vi vet at varige endringer er mulig når også de som skal hjelpe og støtte i hverdagen etter institusjonsoppholdet får kunnskap, hjelp og veiledning underveis. Ungdom som strever trenger ofte bedre støtte både hjemme, på skolen og i fritiden enn det de får.
Trenger ærlige voksne
Vårt utgangspunkt i tiltaksutviklingen er et syn på barns oppførsel som et uttrykk for en vanskelig livssituasjon. Ungdom som strever sier selv at de trenger voksne som er ærlige og viser at de bryr seg på ordentlig.
Vi som jobber med ungdom må være nysgjerrige på dem, deres historie, deres ressurser og deres utfordringer. Barn og unge som har det vanskelig gjør gjerne ting som skaper frustrasjon, sinne og redsel hos de voksne.
Men vi som er voksne må være voksne. Det betyr blant annet å se bak handlingene. Ikke bare fokusere på hva de gjør, men også å finne ut hvorfor de gjør det.
Hjelpetilbudet skal styrkes
Vi må lære dem andre måter å uttrykke sine behov på. Bekrefte og støtte dem i prosessen med å utforske egne styrker og evner. Forsterke handlinger og valg som er gode for dem. Se, sette nødvendige grenser og forminske dårlige valg, skadelig oppførsel og nedbrytende mønstre.
Det får en først til når en gir ungdom tillit og viser dem respekt. Psykiater Anne Kristine Bergem pleier å si: «Barn gjør så godt de kan.» Det kan ikke sies for ofte.
Det er et mål for oss at vi i løpet av året har etablert et institusjonstilbud som er bedre tilpasset ungdom som Isak og deres behov for hjelp. Det skal være brukerorientert, tverrfaglig og grunnfestet i beste tilgjengelige kunnskap om virksom miljøterapi. Og ikke minst skal det være kombinert med systemisk familie- og nettverksarbeid over tid.
Vi vil samarbeide med bydeler, politi, utdanningsetaten, helseetaten, Helse Sør-Øst og frivillige organisasjoner i Oslo i dette utviklingsarbeidet. Jeg tror vi kan klare å hjelpe så det hjelper.
