– Mens vi venter på bystyrets vedtak for Oslo Nye Teater, har jeg noe på hjertet

10. oktober uttalte kulturbyråd Anita Leirvik North på høring i bystyrets kultur- og utdanningsutvalg at Oslo Nye Teater skal være «et mindre omfattende teater», og at det endelige vedtaket vil bli fattet i desember. Mens vi venter på bystyrets vedtak, så har jeg noe på hjertet.

Om ett år skal jeg ut i feltet som scenekunstner, etter flere år med studier. Tanken på å gå inn i et så usikkert felt som scenekunstfeltet har alltid skremt meg, men som mange andre, så har jeg endt opp med å trosse usikkerheten.

Pluss

Massiv mobilisering: Disse kjente fjesene og 200 sinte skuespillerkolleger tropper opp i Rådhuset

Da jeg først skulle begynne å studere, var tanken på å jobbe som scenekunstner så skummel at jeg valgte en helt annen retning. Det gjorde at jeg i dag sitter med en bachelor i internasjonale studier og statsvitenskap, med mye nyttig kunnskap om trusler mot demokratiet.

Mindre teater, mindre demokrati

Selv i det norske demokratiet kan man ikke si seg fornøyd med borgernes deltakelse kun gjennom stemmegivning og engasjement i politiske partier. Et velfungerende demokrati fordrer mulighet for aktiv deltakelse gjennom å skape demokratiske rom og utvikling av demokratiske evner.

Jeg vil rette søkelys på en viktig demokratisk muskel som teater trener oss opp i: evnen til å forestille seg alternativer.

Ute i samfunnet setter ofte politikerne eller media grensene for vår forestillingsevne. I teaterrommet trener man evnen til å tenke utenfor disse grensene. Enten ved å fortelle historier fra virkeligheten og stille spørsmål ved hva som kan forandres, eller ved å leke og utforske i utopier og helt andre virkeligheter.

Oslos første kommunale kino åpnet i 1926. Nå stenges dørene: – Sliter med svak økonomi

Teater handler ikke bare om forestillingen, men rommet man skaper for å tenke større. Hvis man mister evnen til å tenke og utforske alternativer, kan man risikere å ende opp med å akseptere fastsatte prinsipper og doktriner.

Oslo Nye åpner dører

I fjor gikk en drøm i oppfyllelse da jeg fikk plass på en mastergrad i dramaturgi ved Teaterhøgskolen. Jeg ville forske på prosjekter som aktivt bruker teaterets demokratiske potensial.

Min nysgjerrighet ble dratt mot Oslo Nye Teaters satsing på borgeteater. Her inviteres hele spekteret av Oslos befolkning inn i teateret for å fortelle sine historier, og menneskeliggjøre den offentlige debatten. Dette blir visst gratis på Oslo Nyes hovedscene.

I sommer var jeg så heldig å få møte teatersjef Runar Hodne i døråpningen til teatret, like etter den kortvarige beskjeden om at teatret kunne fungere som normalt til neste år. Han hadde hørt at jeg var interessert i borgerteaterprosjektet til Oslo Nye, og den lille samtalen vår gikk omtrent sånn her:

Jokkes «mussikal» åpner på Chat Noir før det blir norgesturné. Med nesten hele originallaget - 17 år etter urpremieren på Torshov

– Du er interessert i borgereteater?

– Ja.

– Du skal ha masterprosjekt til våren?

– Ja.

– Og du vil samarbeide med Oslo Nye?

– Ja.

– Flott, da snakkes vi til høsten.

 Teater med mindre åpne dører

Når kulturbyråden ønsker seg et mindre «omfattende teater», vil hun også få et mindre inkluderende teater. Et teater med mindre åpne dører for samarbeid, for nysatsing på prosjekter som borgerteater, for å ønske studenter og frilansere velkommen.

Å si at et teater skal være mindre omfattende er å ta definisjonsmakten over hva teater er og skal være, istedenfor å la det utvikles og finne ut av hva teater kan være.

Det kan virke som det eksisterer en slags uoffisiell retningslinje at i vanskelige tider må kulturtilbud ofres. Mens dette er realiteten i flere europeiske land, er dette ikke en utvikling jeg ønsker å være vitne til i Norge.

Pluss

Skuespillere fra alle Oslos scener møtte opp på galleriet i Rådhuset: – Vi skal kuppe bystyrets spørretime!

Essensielt for demokratiet

La oss forestille oss en annen mulig virkelighet. Jeg vil gjerne inn i et felt der vi kan ha en viss form for forutsigbarhet og stabilitet, fra statsbudsjett til statsbudsjett, regjering til regjering og byråd til byråd.

Der våre folkevalgte fatter overveide beslutninger og respekterer viktige demokratiske prinsipper i prosessen, der man ikke anser kultur som en salgsvare. Der man anerkjenner teaterets rolle som en essensiell del av demokratiet og gir det rom til å utvikle seg, samle mennesker, skape diskusjoner, utforske og drømme.

Konsekvensene av å miste slike samlingsrom er betydelig for hele samfunnet. Så når Oslo byråd ønsker et mindre omfattende teater, så omfatter det oss alle.